Matloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Matloven
Lov om matproduksjon og mattrygghet mv.
Matloven
TypeLov
VirkeområdeNorge
MyndighetHelse- og omsorgsdept.
Vedtatt19. desember 2003
I kraft1. januar 2004
Nettsidelovdata.no

Matloven er en norsk lov som ble utredet av Næringslovutvalget som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 2. februar 1990 (Syse-regjeringen) etter forslag fra et enstemmig Storting etter enstemmig forslag fra Finansskomiteen.

Matloven trådte i kraft 1. januar 2004, og skal blant annet sikre helsemessige trygge matvarer, fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn gjennom hele produksjonskjeden, ivareta en miljøvennlig produksjon, og ivareta hensynet til alle langs hele produksjonskjeden. Samtidig ble 12 lover opphevet, jf § 34. Den ene av forskriftene til matloven pålegger virksomhetene å etablere systematisk internkontroll for å sikre at virksomhetens aktiviteter vedlikeholdes i samsvar med ulike lov- og forskriftskrav.

Næringslovutvalget nedsatte 19. august 1994 et underutvalg - Matsikkerhetsutvalget - for å vurdere muligheten for forenklinger av næringsmiddellovgivningen og en mer effektiv organisering av tilsynsvirksomheten på matsikkerhetsområdet. Utredningen ble inntatt i NOU 1996: 9 «Effektiv matsikkerhet - Én lov - ett departement - ett statlig tilsyn». Utredningen ble vedtatt av underutvalget 12. april 1996. Matsikkerhetsutvalgets leder var Brynjar Mørkved. Ellers deltok Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening ved Per Dag Iversen, Norsk Kjøtt ved Knut Framstad, Kjøttbransjens Landsforbund ved Hallstein Listou, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund ved Rolf Frøysland og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ved Kai Schiøll samt Næringslovutvalgets leder Helge B. Andresen.

Utvalget beskrev i kapittel 4 reguleringshistorikken fra blant annet middelalderen i Norge samt en gjennomgang av regulering i nyere tid som startet med sunnhetsloven i 1860. Etter denne ble det vedtatt en lang rekke lover hvor flere departementer var aktive og da særlig helse-, fiskeri- og landbruksdepartementene. De to siste koblet krav til næringsmidler med næringsinteresser. Etter hvert ble det erkjent at det var samordningsproblemer og det ble i 1950-årene igangsatt utredning av muligheter for samordning. Dette arbeidet resulterte i samordningsloven i 1978. Samordningsarbeidet fortsatte og dette resulterte i sammenslåinger av statlige tilsynsorgan og opprettelsen av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) i 1989. Dette var en ny type forvaltningsorgan ved at de berørte departementene og direktoratene ble satt sammen i et felles forum for å fatte vedtak sammen. På den måten ble samordning en nødvendighet. SNT-modellen var en nyskaping og er beskrevet i artikkel i Administrasjonsnytt nr. 6/1989 - utgiver var Statskonsult (DIFI) - av Anne Kari Lande Hasle og Brynjar Mørkved. De kommunale tilsynsorganene fortsatte som før.[trenger referanse]

Matsikkerhetsutvalget foretok også en samlet gjennomgang av regelverk og organisering ved blant annet å foreslå en opprydding i lovstrukturen i samsvar med det regjeringsoppnevnte Lovstrukturutvalgets forslag, jamfør NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket. Utvalget la fram utkast til én ny lov til erstatning for de daværende fem lovene på området. Utvalget foreslo også opprydding i forskriftene ved bedre struktur på de daværende ca. 100 statlige forskrifter samt at ca 1300 kommunale forskrifter ble opphevet. utvalget foreslo dessuten at 15 statlige tilsynsorganer ble erstattet med ett nytt statlig tilsyn. Forslaget ble tatt til følge og Statens næringsmiddelstilsyn samt de kommunale tilsynsorgana ble avviklet og erstattet av Statens mattilsyn. Forvaltningsorganets formelle navn er Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler.[trenger referanse]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]