Fotråte

Fotråte også kalt infektiøs pododermatitt og smittsom klauvsyke, er en særs smittsom infeksjon i klauvene som rammer sau, geit og storfe. Sykdommen er klassifisert som en såkalt B-sykdom i Norge, som betyr at sykdommen er meldepliktig og vil medføre offentlige restriksjoner. Sykdommen er ikke farlig for mennesker og kjøttet fra smittede dyr er spiselig.

Forekomst

I Norge ble sykdommen påvist i 1948, trolig i forbindelse med import av britisk sau etter krigen. Den var så tilsynelatende fraværende fram til den ble påvist hos en sauebesetning i Hallingdal og en i Time i 2008. 27. september 2008 ble det kjent at mattilsynet hadde funnet fotråte på to tredjedeler av besetningene i Rennesøy kommune i Rogaland og tilsynet betegnet situasjonen som katastrofal. I Trøgstad i Østfold ble det ved slakting påvist funn 25. november 2008[2]. Sykdommen finnes ellers i Danmark, Sverige og de fleste andre land som har sauehold. I Sverige ble den første gang påvist i 2004. På verdensbasis fører den til store økonomiske tap for eierne såvel som store lidelser hos dyrene.

Symptomer

Området mellom dyrets to tær råtner bort og man kjenner en vond lukt. Huden mellom klauvene vil hovne opp rundt et døgn etter infeksjonen. Huden kan være svært rød, øm og fuktig, og hevelsen kan presse tærne fra hverandre. Dette er svært smertefullt og kan gjøre dyret halt. Haltheten kan vere det første symptomet eieren observerer. Det kan også være at man kan observere en gulaktig sprekk langs det infiserte området. Vekttap er et annet symptom. Den bakre delen av klauven rammes først, infeksjonen sprer seg så under sålen, framover og opp på sidene av klauven. Til slutt vil klauvkapselen løsne. Lidelser som klauvspaltebetennelse og klauvbyll er nokså vanlige i Norge og kan minne om fotråte, men disse er mildere og vil ikke få klauvkapselen til å løsne. Fotråte kan bare diagnostiseres sikkert etter at bakterien er påvist i laboratorium.

Årsak

Fotråte forårsakes av bakterien Dichelobacter nodosus som kan smitte mellom besetninger. Sykdom utløses av denne bakterien sammen med uheldige miljøforhold og bakterien Fusobacterium necrophorum som finnes naturlig i vom og i avføring. Et sår i huden mellom klauvene kan bli innfallsport for bakterien, men et varmt og fuktig miljø kan også få huden mellom klauvene til å sprekke opp. Dette gjør at problemet med fotråte blir spesielt stort om sommeren. Bakterien kan overleve utenfor verten i én til ti måneder.

Behandling

Fotråte kan behandles med antibiotika. Behandling må skje straks, før bein, sener og ledd angripes, et stadium av sykdommen som er mye vanskeligere å behandle. Hos noen dyr har såkalt 'super-fotråte' blitt observert, grunnet en mer aggressiv D. nodusus, der vanlig fotråtebehandling ikke hjelper. Det syke dyret må isoleres fra besetningen, foten vaskes og desinfiseres. Penicillin og tetracycline og andre antibakterielle medisiner er i vanlig bruk mot fotråte. Dyret må følges opp nøye og holdes tørt de neste tre-fire dagene. Hvis man så ikke kan spore bedring, er alternativene amputasjon eller avliving.

Forebygging

For å hindre infeksjon bør man unngå at dyret skader klauvene ved å fjerne gjenstander det kan skade føttene på. Infiserte dyr må isoleres fra resten av besetningen. Det er mulig å vaksinere mot fotråte og hos storfe kan tilstrekkelig mengde sink i fôret hjelpe til å holde hud og klauver friske. I utlandet behandles innkjøpte dyr i fotbad med formalin eller sinksulfatoppløsning og settes i tørt og rent isolat i en uke før dyrene får blande seg med resten av besetningen. I smittede besetninger brukes også slike fotbad jevnlig for å dempe smittepresset innad i besetningen.

Driftsformens betydning

Den tradisjonelle driftsformen i Norge gjør at sykdommen har vanskelig for å etablere seg her. Det vanlige er at dyrene innendørs går på spaltegulv eller strekkmetall, der urin og avføring faller ned i et rom under båsene. Sommerstid tilbringer dyrene tiden på beite i utmark. Dette gjør at klauvene får et mindre fuktig miljø og at dyrene ikke tråkker i sin egen eller andres avføring. Nye driftsformer kan medføre at dyrene går på innmark store deler av året eller har såkalt talle innendørs. Talle betyr at man strør halm og sagmugg på gulvet dyrene går på og dyrene blir gående på en blanding av dette og sin egen avføring inntil det skyfles ut av fjøset. Nye driftsformer kan slik gi bedre forhold for fotråte.

For norske forhold er forsiktighet ved import av sau viktig. KOORIMP anbefaler at nytt genetisk materiale tas inn i landet som sæd eller embryo istedenfor å importere levende dyr. Selv friske dyr kan vere bærere av bakterien.

Det store utbruddet av fotråte i Rennesøy høsten 2008 står som et eksempel på driftsformens betydning. På Rennesøy blir sauene ikke sendt på fjellbeite men går ute store deler av året og tråkker mye rundt på det samme området, i et vått klima. Det er spekulert i at den utløsende faktoren kan ha vært import av texelsau fra Danmark i 2005-2006, mens andre heller mot at smitten har vært i området siden 1950-tallet og brøt ut som epidemi først etter endring i driftsformen.

Eksterne lenker

• Informasjon om fotråte
• W.G. Kvasnica, DVM, Ben Bruce, Ph.D., Ron Torell, MS. Foot Rot of Cattle. [3].