Filhellenisme

Eugène Delacroix' maleri Massakren på Khios, som beskriver den osmanske massakren på Khiotiske innbyggere. Massakren fikk stor oppmerksomhet i europeisk offentlighet, og ble fordømt som særlig brutal.

Filhellenisme (det å elske Hellas/hellensk kultur) kan sies å være to ting: 1) En generell betegnelse på følelsen av kjærlighet til og beundring for klassisk gresk kultur, Hellenismen; 2) En politisk og kulturell idéstrømning historisk avgrenset til første del av det 19. århundre, som oppstod i sammenheng med den greske selvstendighetskrigen (1821-1829). Det er den siste, mer spesifikke bruken av ordet som er vanligst, da den første betydningen av ordet i dag er erstattet av begrepet "grekofili".

Da greske rebeller gjorde opprør mot Det osmanske riket i 1821, falt dette umiddelbart i god jord hos den europeiske opinionen. Tidspunktet var passende, da klassisismen, liberalismen og troen på den kristne sivilisasjon stod sterkt i vesten på dette tidspunktet. Gjennom hele krigen fikk derfor de greske opprørerne stor støtte fra vestlig presse. De vestlige regjeringene så derimot opprørsbevegelsen som illegitim, og tok avstand fra den – i hvert fall offisielt. I praksis så de vestlige regjeringene ofte gjennom fingrene med folks iver og støtte til de greske rebellene, selv om de overvåkte den filhellenistiske aktiviteten. Filhellenismen, som først og fremst var et europeisk fenomen (i den forstand at den ikke spredte seg utenfor Vest-Europa og USA), kom ikke bare til uttrykk i pressen: Rundt om i Europa ble dikt, malerier og skuespill med filhellenistisk innhold produsert, hvorav noen har blitt svært kjent i ettertiden, eksempelvis Eugène Delacroix’ maleri «Massakren på Khios». Videre oppstod det også etter krigsutbruddet i Hellas en relativt uorganisert, militær bevegelse, bestående av europeere som ville reise til Hellas for å kjempe med de greske opprørerne. Disse menneskene var de første til å bli kjent som filhellenister i datidas presse, og det er fra denne bevegelsen vi har begrepet. Kjente europeiske filhellenister som reiste til Hellas under selvstendighetskrigen inkluderer Lord Byron og Charles Nicolas Fabvier. Noen andre profilerte filhellenister inkluderer Jeremy Bentham, Eugène Delacroix, Victor Hugo, Percy Bysshe Shelley, og Henrik Wergeland.

Bakgrunn

Filhellenismen begynte som en rent kulturell bevegelse, da europeiske tenkere og kunstnere under klassisismen på 1700-tallet begynte å fatte interesse for det moderne Hellas som bærer av antikk kultur. Aktelsen for antikk, gresk kunst, kultur og filosofi hadde vært høy i den europeiske kultursfæren helt siden renessansen, men renessansemenneskene interesserte seg ikke for sin samtids Hellas og de menneskene som bodde der. Renessansen, som betyr gjenfødsel, fikk sitt navn etter idéen om at den europeiske sivilisasjon i denne perioden fant tilbake til sine opprinnelige røtter. Disse røttene lå i antikkens Hellas, som i tråd med dette historiesynet ofte blir kalt "sivilisasjonens vugge". For renessansemenneskene var det ikke interessant hvor den europeiske sivilisasjon kom fra, bare kjensgjerningen at den var overlegen var nok. Med klassisismen på 1700-tallet forandret dette seg. Der man tidligere hadde oppfattet Hellas (som på denne tiden var underlagt Det osmanske riket) som et øde og barbarisk land med dovne og amoralske innbyggere – knapt bedre enn de osmanske tyrkerne – ble man nå nysgjerrig på om man kunne finne rester etter antikkens storhet i folk og land.

Et uttrykk for den voksende interessen for Hellas var at flere og flere unge oppdagelsesreisende fra rundt om i Europa la sine dannelsesreiser – en tidstypisk skikk, særlig i England – til Hellas. Flesteparten av overklasseungdommene hadde riktignok fortsatt den evige stad, Roma, som mål for sin «Grand Tour», blant annet fordi de europeiske delene av Det osmanske riket var relativt uframkommelige og farlige. Under og etter Napoleonskrigene bestemte imidlertid flere og flere seg for å utforske det moderne Hellas. Dette kan forklares med at det å ferdes i Sentral-Europa ikke var så trygt lenger. En av de unge overklassemenneskene som reiste til Hellas var Lord Byron, i ettertiden kjent som filhellenismens fremste eksponent og talsmann. I 1809 og 1810 var han innom Hellas på sin Grand Tour, og opplevelsen inspirerte ham til å skrive det store dikterverket "Childe Harold’s Pilgrimage", der han kombinerte sine egne opplevelser i det moderne Hellas med en lengsel etter det antikke Hellas og dets kultur. Verket ble en stor suksess, bidro til å gjøre Byron til en av sin tids mest anerkjente diktere, og fikk interessen for Hellas til å eksplodere, først i England, og siden ved snøballeffekten i resten av Europa. Tanken om at de moderne innbyggerne av Hellas var etterkommere av de antikke grekerne, en til da ukjent tanke, fikk fart, og ble en viktig del av det filhellenistiske idékomplekset.

Flere kunstnere og diktere slengte seg på trenden, og begynte å drømme om det antikke Hellas gjenoppstandelse. Byron forble imidlertid den store filhellenistiske tenkeren blant europeiske diktere, og i 1821 skrev han diktet «The Isles of Greece» (del av diktsyklusen Don Juan), som på fortreffelig måte uttrykker det filhellenistiske idealet om det antikke Hellas gjenoppstandelse:

The mountains look on Marathon

–And Marathon looks on the sea;

And musing there an hour alone,

I dream’d that Greece might still be free;

For standing on the Persians grave,

I could not deem myself a slave.

Filhellenismen var, som nevnt, I utgangspunktet en rent kulturell bevegelse. Men, den tok raskt farge av 1800-tallet politiske idéklima. Fra slutten av 1700-tallet hadde revolusjonære idéer og ideologier som demokrati, liberalisme og senere nasjonalisme etablert seg som en fast del av det europeiske idékomplekset. Etter Napoleonskrigene ble det ved Wienerkongressen i 1815 forsøkt å restaurere Europa til en før-revolusjonær tilstand, og samtidig undertrykke det nye, og for de etablerte imperiene farlige, tankegodset. Idéen om at individer og folk, eller nasjoner, hadde rett til selvbestemmelse, lot seg imidlertid ikke slukke av de reaksjonære kreftene. Frihet ble et ideal, og den franske revolusjon hadde vist for en del at det var et oppnåelig et som sådan. Dette er et viktig moment hvis man skal forstå filhellenismen, som ikke bare var en drømmende lengten etter antikken, men også et resultat av sin samtid. En av grunnene til at de europeiske filhellenistene i så stor grad favnet om tanken om det antikke Hellas’ gjenoppstandelse, var at man mente det greske folk hadde rett til frihet og uavhengighet fra Det osmanske rikets vilkårlige styre. Lord Byron, som selv var liberalt anlagt, eksemplifiserer dette med sin drøm om at «Hellas fortsatt skal være fritt».

Litteratur

• Johnsen, Niri Ragnvald (2020): "En norsk filhellenisme, eller filhellenismen i Norge? Norske reaksjoner og synspunkter på den greske uavhengighetskrigen 1821–1829". i Arr - Idéhistorisk tidsskrift, (3): 116-126. ISSN 0802-7005.
• Pakkanen, Petra (2006): August Myhrberg And North-European Philhellenism: Building the Myth of a Hero. Vammalan Kirjapaino Oy. ISBN 951-98806-5-8

• Sandin, Pär (2011): "Norsk litterär filhellenism 1821-1832 och dess svenska kontrast". i Samlaren - Tidskrift for svensk litteraturvetenskaplig forskning, 2011: 90-106.
• St. Clair, William (2008): That Greece Might Still Be Free: The Philhellenes in the War of Independence. OpenBook Publishers. ISBN 978-1-906924-01-0
• Woodouse, C.M. (1952): The Greek War of Independence: Its Historical Setting. The Mayflower Press.
• Woodhouse, C.M. (1977): Modern Greece: A Short History. Faber and Faber. ISBN 0-571-04936-2.