Fasttelefoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
En fastlinjetelefon

Fasttelefoni betegner telefoni gjennom fast linjenett, det vil si trådnett av kobber, kabel eller fiber helt ut til abonnenten. Motsetningen er trådløs telefoni – det vil si enten mobiltelefoni, satellitt- eller radiotelefoni – hvor samtalen går i luften ut til abonnentens telefonapparat.

Historisk er fasttelefoni den eldste varianten av telefoni. Den ble oppfunnet av italieneren Antonio Meucci i 1849, men skotten Alexander Graham Bell stjal patenten i 1876, og ble lenge feilaktig ansett som oppfinneren. Fasttelefoni ble introdusert i Norge i 1879. Mobiltelefoni er av langt nyere dato, og ble introdusert kommersielt på 1970-tallet, og digitalisert i 1993 i Norge gjennom GSM.

Fasttelefoni brukte lang tid til å ta av i verdensmarkedet, og vokser meget sakte. Det er om lag 1,2 milliard fasttelefonibrukere i verden, mens antallet mobiltelefonibrukere er om lag 3,2 milliarder (herav GSM 2,8 mrd) og vokser raskt, med 10-40 % årlig. Også i Norge skjer det en nedbygging av fasttelefoni gjennom at stadig flere husholdninger – og bedrifter – velger å bruke utelukkende mobil. Fastlinjen reserveres da til oppkobling av f. eks. internett.

Fasttelefoni krever nedgraving av linjenett i bakken eller i luftstrekk, og dette er mer kostbart enn å installere mobilnett. I nye markeder i Asia, Afrika og Latin-Amerika er det mange land som «hopper over» fasttelefonien og bygger ut mobiltelefoni direkte. Selv om det trengs fibertilknytning mellom basestasjonene for mobiltelefoni, slipper man da å bygge ut fastlinjer ut til hver enkelt abonnent.

Regulatoriske forhold[rediger | rediger kilde]

Fasttelefoni bygde tidligere på monopoler i nesten alle land, dog hadde noen land (som Sverige og Finland) konkurranse allerede fra 1800-tallet. I dag er de dominerende fastnett-operatørene, som f.eks Telenor og Telia Company, regulert og pålagt å gi konkurrerende teletilbydere adgang til «kobbernettet» (LLUB) og fibernettet (bitstrøm-aksess) på like og ikke-diskriminerende vilkår.

IP-telefoni[rediger | rediger kilde]

I de senere år har IP-telefoni blitt mer og mer utbredt i Norge og denne typen telefoni misforstås ofte som fasttelefoni. IP-telefoni benytter tilgjengelig internettlinje til å kommunisere over og blir således ikke definert som fasttelefoni.

Se også[rediger | rediger kilde]