Ezzard Charles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ezzard Charles
Ezzard Charles
Født 7. juli 1921
Død 27. mai 1975
Yrke Bokser
Nasjonalitet USA
Høyde -
Antall kamper 122 (14 ikke avgjort)
Seire 96
Tap 25
Uavgjort 1
KO 59
Vektklasse Tungvekt

Ezzard «Mack» Charles (født 7. juli 1921, død 27. mai 1975) var en amerikansk bokser. Charles er trolig en av historiens aller beste boksere.

Generelt[rediger | rediger kilde]

Ezzard er meget mulig den beste teknikeren bokseringen har sett. Hans største prestasjon i ringen var at han regjerte som VM-mester i tungvekt i årene 1950-51, men hovedgrunnen for at han gikk opp i tungvektsklassen var at han aldri lyktes i å sikre seg en VM-kamp i sin naturlige vektklasse. Han var rett og slett for god til at Lett-tungvektsmestrene i hans æra var villige til å sette tittelen sin på spill mot ham.

Oppvekst og amatørboksing[rediger | rediger kilde]

Ezzard Mack Charles ble født 7. Juli 1921 i Lawrenceville, Georgia, USA. Tidlig i livet hans flyttet familien hans til Cincinnati, Ohio, da livet i USAs muligens mest rasistiske stat ikke øynet mye håp for en fredelig tilværelse og fremtid.

Charles begynte å bokse som tenåring og fikk raskt et rykte på seg som en hardtslående, solid allrounder. Kallenavnet ”Cincinnati Cobra” fikk han pga. hans lynraske ventrejab som hele tiden pisket sine motstanderes ansikt i kamp. Charles avsluttet en flott amatørkarriere som lød 42-0 i 1939. Da kunne han vise til medaljer fra flere turneringer, deriblant USA Golden Gloves Middleweight Championships, på den tiden USAs mest gjeve amatørturnering.

Starten på profftilværelsen[rediger | rediger kilde]

De første kampene - Mellomvekt[rediger | rediger kilde]

I Mars 1940 debuterte Charles som proffbokser i Mellomvektsklassen. Allerede etter sitt første proffår hadde han tatt steget opp i Lett-tungvektsklassen og kunne notere seg en 18-0 recliste. Noen få kamper senere møtte han sin første motstander som var rangert blant de 10 beste i verden av Ring Magazine. Ken Overlin var en erfaren og solid bokser som møtte opp med en 114-20-6 recliste. Blant de han hadde delt ringen med var kjente navn som Freddie Steele, Teddy Yarosz og fremtidige VM-mester i Mellomvekt, Ceferino Garcia. Overlin ble som ventet et hakk for rutinert for den ferske Charles, men kampen gikk tiden ut og Charles imponerte flere ringsidere ved å greie seg såpass bra. Tre kamper senere var Charles igjen i ringen mot en ny topp rangert motstander, denne gangen mot den enda mer erfarne Teddy Yarosz. Etter 10 runder tok Charles en overbevisende poengseier. Ezzard Charles var nå offisielt en bokser å følge for fremtiden.

I 1942 kjempet Charles 12 kamper, 10 av den mot rangerte motstandere. Hans recliste mot dem det året lød 8-1-1. Kid Tunero lyktes i å slå Charles på poeng over 10 runder, og returkampen mot Overlin endte uavgjort, men kjente og solide boksere som fremtidige VM-mester, Joey Maxim og Charley Burley tapte begge to kamper hver til Charles. Spesielt første kamp mot sistnevnte fikk eksperter til å stusse. Burley var ansett som den ukronede VM-mesteren da Charles tok kampen på få dagers varsel som erstatter for Ken Overlin som måtte trekke seg pga. skade. Resultatet ble avskrevet som en skrell da Charles vant 7 av de 10 rundene mot Burley, og folk var sikre på at Burley ville revansjere tapet i returkampen. Resultatet forble det samme, Charles var nå blant de beste Lett-tungvekterne i verden med en 33-2-1 recliste.

Legger opp og verver seg[rediger | rediger kilde]

1943 skulle vise seg å bli et uår for Charles. Utbrent etter forrige år med mange tøffe kamper gikk han på et poengtap mot Jimmy Bivins, og i sin neste kamp, mot Lloyd Marshall, ble han slått ut i 8. runde etter å ha vært i kanvasen hele 8 ganger! Charles bestemte seg for å legge opp og vervet seg til tjeneste for å gjøre sin del i 2. verdenskrig.

Comeback[rediger | rediger kilde]

Da krigen tok slutt og Charles ble dimittert hadde han ikke noe annet å ta seg til en å snøre på hanskene igjen. Nå mer moden og tålmodig tok han sin første comeback kamp mot en urangert motstander i Februar 1946, 35 måneder etter han sist var i ringen. Ting gikk i henhold til plan da han slo ut motstanderen sin i 2. runde, og etter ytterligere fire oppvarmingskamper i løpet tre måneder var han igjen klar for å måle seg mot de beste i verden. Motstanderen skulle bli ingen ringere enn den fremtidige VM-mesteren Archie Moore. I det som skulle bli deres første av fire legendariske møter tok Charles seieren via poeng. Charles entret topp 10 rangeringen igjen, og innen året var omme hadde han revansjert tapene sine til både Jimmy Bivins og Lloyd Marshall. Ezzard Charles var tilbake for alvor.

Tragedien[rediger | rediger kilde]

Året som fulgte slo Charles både Moore, Bivins og Marshall igjen, i tillegg til Fitzie Fitzpatrick (2 ganger). Kun Elmer Ray klarte å stjele en seier av Charles, som sverget revansje. 1948 fikk en lovende start da Charles sendte Archie Moore i kanvasen for uttelling i 8. runde, men hans neste kamp endte i tragedie. Sam Baroudi var en urangert motstander som Charles valgte å møte i en såkalt ”tune up” match før han skulle ta revansje mot Elmer Ray. Baroudi hadde en 37-9-2 recliste og hans største seier var over Holman Williams som selv var en solid mellomvekter på den tiden. Imidlertid trengte man mer enn én bra seier på den tiden for å bli rangert, det var tross alt overflod av bra boksere. Uansett, kampen mot Charles gikk som de fleste ventet, Baroudi var rett og slett ikke på samme nivå. Ingen visste hvor ille hodeskaden Baroudi pådro seg var etter at Charles satte inn nådestøtet i 10. runde. Baroudi kom aldri til bevissthet igjen og døde av hjerneblødning på sykehuset noen dager senere.

Charles snakket minst mulig om tragedien, men det var tydelig at tanken alltid var i bakhodet på ham når han var i ringen deretter. Eksperter og motstandere som møtte ham både før og etter Baroudi episoden mente at han holdt igjen på slagene sine, dvs. at han aldri slo med full kraft etter denne kampen.

Storhetsperioden[rediger | rediger kilde]

Tre måneder etter tragedien tok Charles revansje over Elmer Ray som lovet. Jimmy Bivins og Joe Baksi var to av de andre rangerte motstanderne som Charles slo i 1948, og han var nå den ukornede VM-mesteren i Lett tungvektsklassen. Det eneste problemet var at regjerende mester, Freddie Mills, ikke ville ha noe å gjøre med ham å gjøre og melket tittelen mot håndplukkede motstandere på hjemmebane i England.

VM-tittelen[rediger | rediger kilde]

I 1949 slo Charles Joey Maxim for 3. gang. Likevel var det ikke napp å få hos Mills. Mills forsvarte tittelen sin mot flere bra boksere, men Charles hadde allerede slått flesteparten av dem. Misfornøyd og frustrert med VM-kampen som aldri kom, bestemte han seg for å rykke opp i tungvekt for å se på hva som bød seg av muligheter der, etter at den store Joe Louis hadde annonsert at han hadde lagt hanskene på hylla. I tungvektsklassen fikk Charles endelig napp, han ble valgt ut til å kjempe om den ledige tittelen mot Jersey Joe Walcott. I Juni møttes verdens førsterangerte tungvekter og førsterangerte lett-tungvekter til kamp. Etter 15 tøffe runder ble Ezzard Charles kronet VM-mester i tungvekt. Charles hadde nådd lenger enn han hadde drømt om. Innen utgangen av 1949 hadde Charles forsvart VM-tittelen mot Gus Lesenvich og Pat Valentino.

Forsvar av tittelen[rediger | rediger kilde]

Allerede ett år etter han la opp var Joe Louis ruinert. Under krigen hadde han gått en rekke oppvisningskamper til inntekt for diverse veldedige formål. Selvfølgelig hadde han ikke betalt skatt av beløpene som ble donert, noe som senere kom til bli en enorm belastning. I 1950 kom de amerikanske skattemyndighetene med et krav om å få innbetalt et millionbeløp i skatter som Louis ikke hadde betalt av beløpene han donerte under krigen. Den gamle mesteren hadde ikke noe annet valg enn å gjøre comeback. På bakgrunn av tidligere meritter fikk Louis umiddelbar VM-kamp mot Ezzard Charles. De to møttes i Madison Square Garden i New York i september 1950. Den gamle mesteren var tydelig rusten og utbrent, Charles vant 10 av de 15 rundene. Men det som skulle bli en av Charles største øyeblikk i ringen ble alt annet enn det han hadde forventet seg. Louis var en høyt elsket superstjerne blant amerikanere. De hatet å se ham tvunget tilbake til ringen pga. av økonomiske problemer og ydmyket på den måten som Charles gjorde. Publikum vendte Charles ryggen. Etter sin største seier i ringen var plutselig Charles mer upopulær enn noen gang.

Innen de første fem månedene i 1951 hadde Charles rukket å forsvare tittelen 3 ganger; Lee Ouma ble slått ut i 10. runde, Jersey Joe Walcott fikk returkamp og tapte på poeng etter 15 runder og den gamle kjenningen Joey Maxim, som i mellomtiden hadde blitt VM-mester i Lett tungvekt ved å slå Freddie Mills, prøvde nå lykken mot Charles i tungvekt, også denne gangen uten hell.

Tap av tittelen[rediger | rediger kilde]

Tom for motstandere sa Charles seg villig til å møte Walcott for tredje gang, men denne gangen gikk det fryktelig galt. Walcott som nå var blitt 38 år møtte opp i sitt livs form til det som han visste kunne være hans siste sjanse. I stedet for å matche teknikk med Charles som i deres to foregående møter, kjempet han som en tungvekter bør gjøre når han møter en Lett-tungvekter, med rå styrke. Charles kjempet hardt for å tvinge Walcott inn i en rytme som passet ham, med Walcott overkjørte Charles og slo ham bevisstløs i 7. runde. I sitt 9. forsvar av tungvektstittelen tapte Charles på KO i det som ble kåret til årets kamp av Ring Magazine.

Utfordrer[rediger | rediger kilde]

Charles kom raskt inn i utfordrerposisjon igjen ved å slå topp 10. rangerte Rex Layne via KO i 11. runde, samt utbokse gjengangeren og regjerende mester i Lett tungvekt, Joey Maxim, for femte gang. I Juni 1952 møtte han igjen Walcott om VM-tittelen i tungvekt, med denne også gangen hadde Walcott er formel som slo ut Charles. Han tapte på poeng etter en kamp over 15 runder.

Ettersom stillingen mellom Charles og Walcott nå var 2-2 etter fire kamper, var det naturlig at de skulle møtes for femte gang for å avgjøre serien. Som oppladning til denne kampen valgte Charles å møte Rex Layne en gang til, men denne gangen tapte han og VM-billetten var borte. Walcott på sin side valgte å forsvare sette tittelen sin på spill mot nykommeren Rocky Marciano. Walcott var en bunnsolid tekniker i ringen og få mente at han ville få problemer mot en slugger som Marciano. Slik så også ut helt frem til 13. runde da Marciano leverte en høyre kryss som slo mesteren bevisstløs i flere minutter. Rocky Marciano var ny VM-mester i tungvekt.

Ezzard Charles mot Rocky Marciano[rediger | rediger kilde]

Charles anså Marciano som en lettere motstander enn Walcott og bestemte seg med det samme å sette kursen mot VM-kamp mot ham. Han begynte marsjen mot VM-kamp mot Marciano ved å vinne over sterke navn som Cesar Brion og Tommy Harrison, endre stillingen mellom ham og Jimmy Bivins til 4-1, og vinne en rubbermatchen over Rex Layne (2-1). Imidlertid fikk han to ”setbacks” mot seg da både Nino Valdez og Harold Johnson slo ham på poeng i 1953. Likevel kom han tilbake or re-posisjonerte seg til VM-kamp ved å slå både Corey Wallace og Bob Satterfield på knockout. VM-kampen mot Marciano var nær.

Marciano på sin side hadde overkjørt begge sine utfordrere siden han tok tittelen fra Jersey Joe Walcott i 1952. I sitt første forsvar hadde han sendt Walcott inn i pensjonistenes rekker da han slo ham ut i første runde av deres returkamp. I forsvar nr. 2 hadde han nærmest seigpint Roland La Starza i 11. runder for kampen ble stoppet. Marciano så markedsverdien av at en eks-mester mot den nye mesteren, og det ville skape mye interesse blant folk for å se den nye yndlingen ta hevn på den på ham som spolerte comebacket til den gamle yndlingen, Joe Louis. Charles var et naturlig valg av motstander for Marciano, kampen skulle finne sted på Yankee Stadium i Bronx, New York den 17. juni 1954.

Charles greide seg bra mot mesteren selv om han tapte på dommerkortene etter 15 eksplosive runder. Mange mente at kampen var så jevn at kampen burde vært dømt uavgjort, eller i det minste at Charles fikk en returmatch. Marciano vedgikk at Charles var hans vanskeligste motstander i løpet av karrieren, men gikk med på en returkamp. Nøyaktig tre måneder etter deres første møte møttes de to igjen, og denne gangen var Marciano mer innstilt på å ende kampen mer overbevisende enn sist. De to krigerne kjempet mot hverandre med alt de hadde, begge presset seg maksimalt. Tidlig i kampen fikk Charles inn en fulltreffer så hard at hele nesen til Marciano sprakk (bokstavlig talt), og kampen var bra nære ved å bli stoppet pga. av det. Hadde kampen gått med dagens krav til sikkerhet, ville Charles ha vunnet tittelen tilbake, men dommere lot kamper gå mye lengre den gang. Marciano var ikke typen til å gi seg uansett hva, og i 8. runde ble han for sterk og sendte Charles i kanvasen og beholdt tittelen sin med en KO-seier. Kampen ble kåret til ”Fight of the Year” av Ring Magazine i 1954.

Det eksisterer et bilde av Marciano tatt etter kampen der han viser frem den spjærede nesen sin ved å brette vevet på nesen til hver side. En frittalende boksejournalist skrev den gang at nesen minnet mer om et menstruerende kvinnelig kjønnsorgan enn et lukteorgan. Denne beskrivelsen av omfanget av skaden overlater i realiteten lite til fantasien.

Siste del av karrieren[rediger | rediger kilde]

Etter det andre tapet for Marciano visste Charles at det var lang vei tilbake til VM-posisjon. Han hadde fått sjansen mot den nye mesteren to ganger og kommet til kort begge gangene. Etter nærmere 100 proffkamper bak seg, merket han dessuten at hans beste dager nå ikke lenger lå foran ham. I tillegg var han med sine 82-83 kg en av de minste tungvekterne i klassen og måtte presse seg maksimalt hver gang han var oppe i ringen. 1955 begynte bra da han slo Charley Norkus over 10 runder, men han merket tydelig at han hadde lagt igjen noe av seg selv på kanvasen i Marciano-kampen. To måneder senere ble han slått ut av John Holman, og selv om han vant returoppgjøret på poeng, var det helt tydelig for alle som så på at Ezzard Charles nå var på hell. I juli 1955 slo Charles sin siste rangerte motstander, Paul Andrews. Deretter kom tap på tap helt frem til han la opp for godt i 1959.

Charles hadde lagt mye av inntektene sine i investeringer mens han var aktiv, men de fleste av disse viste seg å være feilslått. Til slutt måtte han begynne med profesjonell wrestling i noen år for å tjene til livets opphold. Senere fikk han diagnosen multippel sklerose (MS) og ble redusert til tilværelse i rullestol.

Ezzard Charles døde den 27. mai 1975 i et pleiehjem for eldre og uføre. Han var da 54 år gammel og hadde ingen eiendeler eller penger igjen fra alt det han hadde tjent i løpet av den 19-årige karrieren.

Charles’ endelige recliste lyder 96-25-1 (58 KO). Verdt å merke seg at 15 av tapene kom i løpet av hans siste 25 kamper. Kun 3 av hans første 10 tap ble ikke revansjert; en av dem endte uavgjort i returkampen, de to øvrige kom etter at Charles tapte VM-tittelen og var forbi sitt beste.

Fakta[rediger | rediger kilde]

  • Ezzard Charles regnes av de fleste bokseeksperter i dag som tidenes beste Lett-tungvekter enda han aldri lyktes i å få VM-kamp i den vektklassen. Likevel kan ingen andre lett-tungvektere vise til så bra resultater mot topprangert motstand.
  • Charles var i praksis en lett-tungvekter som holdt tungvektstittelen. Det tyngste han veide så lenge han var VM-mester i tungvekt var 84,5 kg.
  • Han var involvert i det som ble kåret til Fight of the Year av Ring Magazine i 1951 og 1954.
  • Møtte 61 boksere som var rangert blant de 10 beste i verden av Ring Magazine da de gikk inn i kampen mot Charles.
  • All statistikk, nivå på motstand og annen research plasserer ham blant tidenes aller beste boksere kilo-for-kilo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker og kilder[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Joe Louis 
Verdensmester i Tungvekt
Etterfølger:
 Jersey Joe Walcott