Europas grønne belte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over Europas grønne belte.
Seksjon av Europas grønne belte mellom tidligere Øst- og Vest-Tyskland.
Prespasjøen i det grønne beltet mellom Albania, Nord-Makedonia og Hellas ble i 2000 en internasjonal nasjonalpark.

Europas grønne belte er et initiativ med formål å verne naturen og å skape et økologisk nettverk i det brede beltet av ingenmannsland som ble opprettet som følge av jernteppet under Den kalde krigen. Dette beltet har en total lengde på over 12 500 km, fra Barentshavet i Nord-Norge til Svartehavet ved grensen mellom Bulgaria og Tyrkia, og går gjennom 24 europeiske land, hvorav 16 er medlemmer i EU.[1] Initiativet blir gjennomført under beskyttelse av Verdens naturvernunion og Mikhail Gorbatsjov.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Idéen om et europeisk grønt belte kom ut av prosjektet Grünes Band Deutschland, som først og fremst ble initiert av naturvernorganisasjonen Bund für Umwelt und Naturschutz Deutschland (BUND). BUND arbeider for å sikre grensestripen ved den tidligere indre tyske grensen for naturvern. Denne grensestripen, som er mellom 50 og 200 meter bred, har blitt et tilfluktssted for truede arter, da naturen utviklet seg nesten uforstyrret her under Den kalde krigen. I 2004 ble grunnlaget for Green Belt Europe lagt på en internasjonal konferanse i Ungarn. Resultatet av dette arrangementet, hovedsakelig finansiert av Det tyske miljødepartementet (Bundesamt für Naturschutz), var et arbeidsprogram som siden har blitt videreutviklet i samarbeid med berørte interessenter.[2]

Organisasjonsstruktur[rediger | rediger kilde]

European Green Belt har blitt delt inn i tre hoveddeler for å lette samordningen:

  • Fennoskandia (regionskoordinator: Baltic Nature Fund): Norge, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen
  • Sentral-Europa (regionskoordinator: BUND Green Office Project Office): Tyskland, Tsjekkia, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Italia, Kroatia, Polen
  • Balkan (regionskoordinator: Euronatur): Serbia, Montenegro, Nord-Makedonia, Romania, Bulgaria, Albania, Kosovo, Hellas, Tyrkia[3]

Hvert avsnitt har en regional koordinator, som er ansvarlig for informasjonsdeling, koordinering, prosjektutførelse og organisering av workshops. I hvert av de deltakende landene ble en representant for koordinering av nasjonale aktiviteter utnevnt i det ansvarlige departementet (i Tyskland, for eksempel en ansatt i Bundesamtes für Umweltschutz). Disse personene skal fremme synergier i samarbeidet med de nasjonale departement og aktivitetene i Green Belt, og sikre god kommunikasjon mellom departementene og European Green Belt.

I tillegg innebærer prosjektet størst mulig antall interesserte og berørte interessenter, da dette er den eneste måten å oppnå et effektivt beskyttelsessystem. De viktigste interessentene er nasjonale og internasjonale frivillige organisasjoner, nasjonale og regionale departementer og andre statlige administrative enheter, samt grunneiere og andre interesserte.

Beskyttelsesaktivitetene som utføres av frivillige organisasjoner finansieres vanligvis av donasjoner. I tillegg kommer også beskyttelsesmidler finansiert av staten.

Økologisk betydning[rediger | rediger kilde]

I tillegg til bevaring av truede arter, er et av hovedmålene med det grønne beltet et barrierefritt nettverk av ulike områder. Derfor bør eksisterende nasjonalparker og andre verneområder integreres i beltet, slik at en utveksling av populasjoner og migrasjon av dyr mellom habitater er mulig.[4]

De finnes ulike habitatforhold i de enkelte delene av det grønne beltet:

Fennoskandia[rediger | rediger kilde]

Den fennoskandinaviske delen av beltet huser deler av den siste gjenværende originale boreale barskogen. De viktigste leveområder langs beltet omfatter blant andre deler av den eurasiske taiga, høytliggende områder med furu, områder med generelt høy biodiversitet, spesielt i forbindelse med våtmarker, samt deler av kysten. Rein, ulv, brunbjørn, ringsel, trekkfugler, truede planter, samt en rekke endemiske arter kan bli funnet langs det grønne beltet i Fennoskandia.[5]

Sentral-Europa[rediger | rediger kilde]

Den sentraleuropeiske delen av beltet går vanligvis gjennom intensivt utnyttede kulturlandskap. Derfor ble de tidligere grenseområdene et tilfluktssted for hundrevis av dyre- og plantearter på IUCNs rødliste over truede arter. Det finnes blant annet mange arter av fugler i beltet, som for eksempel buskskvett, svartstork, orrfugl, nattravn og tornskate.[6]

Balkan[rediger | rediger kilde]

Balkan-delen av beltet er preget av et stort mangfold av landskap. Denne delen er av særlig betydning for naturvern på grunn av sammenhengen mellom de artsrike våtområdene og de mange elvene i regionen, særlig Donau. Det grønne beltet varierer i denne delen fra havnivå ved kysten av Svartehavet og Adriaterhavet, og opp til høyder på opp til 2 764 moh. i Korabfjellene.[7]

Turisme og bærekraftig utvikling[rediger | rediger kilde]

Prosjektet fokuserer også på turisme og bærekraftig utnyttelse av det grønne beltet. Et av tiltakene for å fremme dette er utviklingen av Jernteppeveien, en 6 800 kilometer lang sykkelvei som skal bringe de besøkende nær de historiske, kulturelle og økologiske høydepunktene.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «European Green Belt Initiative». European Green Belt Association e.V. Besøkt 8. mai 2019. 
  2. ^ «BfN: Projektsteckbrief Europäisches Grünes Band». web.archive.org. 28. juli 2009. Besøkt 8. mai 2019. 
  3. ^ «European Green Belt». web.archive.org. 27. mai 2008. Besøkt 8. mai 2019. 
  4. ^ «Wayback Machine» (PDF). web.archive.org. 19. november 2008. Besøkt 11. mai 2019. 
  5. ^ «European Green Belt». web.archive.org. 27. mai 2008. Besøkt 11. mai 2019. 
  6. ^ «European Green Belt». web.archive.org. 27. mai 2008. Besøkt 11. mai 2019. 
  7. ^ «European Green Belt». web.archive.org. 27. mai 2008. Besøkt 11. mai 2019. 
  8. ^ «The European Green Belt». Conservation (engelsk). 14. mars 2014. Besøkt 11. mai 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]