Ernst Frederik von Walterstorff
| Ernst Frederik von Walterstorff | |||
|---|---|---|---|
.png) | |||
| Født | 1. apr. 1755[1] Tønder | ||
| Død | 13. okt. 1820 (65 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Dommer, diplomat | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
| Gravlagt | Père Lachaise | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen | ||
Ernst Frederik von Walterstorff (født 1. april 1755 i Tønder, Danmark, død 13. oktober 1820 i Paris, Frankrike) var generalguvernør i Dansk Vestindia i to perioder.
Walterstorff ble i 1771 landkadett i den danske hæren, men forlot hæren for å begynne ved Det kongelige hoff i København. I januar 1777 ble han inmatrikulert ved Københavns Universitet, hvor han samme måned tok latinsk-juridisk eksamen og tok jobb i Generaltoldkammeret.
I 1778 ble han utnevnt til medlem av Regjeringsrådet i Dansk Vestindia for tre år og i en seksårsperiode fra 1780 var han dommer på St. Croix. I 1785 ble han utnevnt til viseguvernør og i 1787 til generalguvernør i Dansk Vestindia. Han fikk generalmajors rang i 1790 og gikk av generalguvernør fire år senere.
I 1796 dro han tilbake til Danmark hvor han ble utnevnt til første direktør ved Generalpostamtet og i 1797 til første direktør ved Det Kongelige Teater.
Walterstorffs liv ble i de neste tiårene preget av Danmarks krig mot England, hvor han blant annet ble ansvarlig for å føre forhandlingene med Horatio Nelson om en våpenhvile i forbindelse med Angrepet på Københavns red. Året etter ble han på nytt utnevnt til generalguvernør i Dansk Vestindia da den engelske okkupasjonen tok slutt 16. februar 1802. Allerede 27. oktober 1802 overlot han generalguvernørsposten til Baltharzar Frederik Mühlenfels og dro hjem til Danmark, hvor han blant annet ble sjef for Det nordre sjællandske Landeværnsregiment.
I 1807 deltok han i forsvaret av København under bombardement av København, og fikk sammen med Admiral Lütken og Major Kirchhoff oppgaven å forhandle med engelskmennen om den dansk-norske flåtes overlevering til England, samt å underskrive kapitulasjonen.
Da Frederik VI kom tilbake fra Holsten ble ansvaret for nederlaget blant annet rettet mot Walterstorff, som ble arrestert og stilt for Overkrigskommisjonen. Dom ble avsagt i november 1808 fikk han noe kritikk, men ble frifunnet. I januar 1809 ble han avskjediget fra begge sine embedsstillinger. Walterstorff flyttet til Frankrike og ble i 1810 han ansatt ved det franske hoffet.
Walterstorff fikk utmerkelsen Æreslegionens storkors i 1811 og i 1819 ble han og hans mannlige etterkommere opptatt i den danske grevestand. Men hans eneste voksne sønn, Christian Cortwrigth Walterstorff døde 3. mars 1823 ugift i Lyon.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Wilhelm Anton Lindemann |
Dansk Vestindias generalguvernør |
Etterfølger: Baltharzar Frederik Mühlenfels |
| Forgjenger: Henrik Ludvig Ernst von Schimmelmann |
Dansk Vestindias generalguvernør |
Etterfølger: Wilhelm Anton Lindemann |