Erik Gustaf Boström

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erik Gustaf Boström
E G Boström from Hildebrand Sveriges historia.jpg
Født 11. februar 1842
Stockholm
Død 21. februar 1907
Stockholm
Alma mater Uppsala universitet
Parti Lantmannapartiet, Protektionistiska majoritetspartiet
Nasjonalitet Sverige

Erik Gustaf Bernhard Boström (født 11. februar 1842 i Stockholm i Sverige, død 21. februar 1907 samme sted) var en svensk godseier og politiker som var Sveriges statsminister fra 1891 til 1900 og igjen fra 1902 til 1905.

Boströms regjeringspolitikk ble preget av en pragmatisk linje. Til tross for at han som første statsminister savnet både akademisk eksamen og erfaring fra høye statlige embeter kom Boström til å med tiden nyte stor anseelse som en samlende nasjonal skikkelse. Han ble også meget populær hos kong Oscar II. En farbror til Erik Gustaf Boström, professor Christopher Jacob Boström, hadde for øvrig vært informator til Oscar II. Det som ble Boströms fall var unionssaken der han hadde en kompromissløs holdning overfor nordmennene.

På restaurant Skandinavien
Ved «kunglig förordning» av 27. oktober 1905 ble «sildesalaten» fjernet fra svenske flagg 1. november. Gustav Lærum i «Vikingen» kommenterte begivenheten med en gråtende «lappeskrædder» Boström, den svenske statsministeren som hadde avgått på våren og som tidligere hadde sanksjonert «det rene norske flagg».

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Erik Gustaf Boström var sønn av häradshövdingen med lagmannstittel Eric Samuel Boström og dennes hustru Elisabet Gustava Fredenheim, sønnedatter til Carl Fredrik og Christina Fredenheim og sønnesønns datter til erkebiskop Carl Fredrik Mennander. Slekten Boström var en gren av den norrlendske presteslekten Laestadius, farfaren Christopher Laestander var borger og skipstømmermann i Piteå by og antok navnet Boström.

Han ble i 1861 student i Uppsala, men måtte allerede i 1863 forlate universitetet for å overta styret av fideikommisset Östanå, en av Sveriges større landeiendommer. Han viste seg snart som dyktig på feltet.[trenger referanse]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble 1870 i valgt til styret for Stockholms läns Landhusholdningsselskap (nestformann 1889, formann 1897) og dessuten til länets landsting (nestformann 1883-88, formann 1889-91); også andre offentlige tillitsverv ble ham til del.

I 1875 ble han valgt til 2. kammer (gjenvalgt inntil 1893) og vant snart stor innflytelse ved sin veltalenhet, skarphet i debatten og snarrådighet.[trenger referanse] Han hørte opprinnelig til kammerets mellomparti (Intelligensen), men kom snart i godt forhold til lantmannapartiet. Han fikk tidlig sete i viktige utvalg, var 1880-90 medlem av bevillingsutvalget (formann siden 1887), 1888-91 Fullmäktig Riksgäldskontoret (formann de to siste årene) og 1879-82 medlem av tollkommisjonen. I 1888 ble han formann i den komité som skulle utarbeide en ny tolltariff overensstemmende med Riksdagens samme år fattede beslutninger.

Boström, som tidlig var talsmann for tollbeskyttelse, særlig for landbrukets frembringelser, hadde nemlig i 1888 sluttet seg til Nya lantmannapartiet og ble snart et av dets ledende medlemmer.[trenger referanse] 1889 fikk han videre det verv å delta i forhandlingene om Sveriges og Norges gjensidige handels- og sjøfartsforhold, det vil si for å utarbeide en ny mellomrikslov.

Statsminister 1891-1900[rediger | rediger kilde]

Endelig ble han juli 1891 statsminister og fikk på den overordentlige riksdag sent i 1892 gjennomført en ny hærordning med vesentlig utvidelse av verneplikten, samtidig med en fullstendig avskrivning av grunnskattene, hvorved et lenge omtvistet spørsmål ble brakt ut av verden.

Januar 1893 gjordes ved en uttalelse i statsrådsprotokollen det første skritt fra svensk side til å fremkalle en ny ordning av de forente rikers utenriksstyre, med felles utenriksminister, svensk eller norsk mann. Som midlertidig finansminister (november 1894-mars 1895) gjennomførte han forhøyet toll på korn og mel, oprinnelig endog ved foreløpig lov kort før Riksdagens sammenkomst, og som førsteminister medvirket han videre til en endelig fastsettelse av de to kamres medlemstall (dvs. begrensning av byenes politiske innflytelse) (1894) og til en innskrenkning av den enkelte velgers stemmetall ved kommunale valg (1900). Videre tvang han i 1898 igjennom Ofoten-jernbanens forlengelse.

For å imøtekomme den proteksjonistiske strømning lot han i 1895 Mellomriksloven med Norge falle bort; men da han ikke kunne hindre den norske flagglov av 1899, overtok han selv for et par måneder (oktober-desember) utenriksministeriet for å gi de fremmede regjeringer formell meddelelse herom, hva den daværende utenriksminister ikke var villig til.[trenger referanse]

I september 1900 trakk han seg tilbake fra regjeringen.

Senere offentlig liv[rediger | rediger kilde]

Han ble hedret på mange måter, blant annet ved utnevnelse til formann i Nobel-Stiftelsens styre og til æresdoktor ved Uppsala universitet.

Han gikk ikke dermed bort fra det offentlige liv, idet han beholdt sitt sete i 1. Kammer, hvortil han var valgt 1893 av Stockholms län. I denne stilling støttet han i 1901 den nye hærordning, hvorved Inndelningsverket ble helt avskaffet, og landets forsvarskraft vesentlig styrket.

Statsminister 1902-1905[rediger | rediger kilde]

Allerede juni 1902 ble han kalt på nytt til statsminister, endog med full frihet til å velge de andre ministre, og overrasket nå almenheten ved å ta forholdsvis fremskrittslystne menn til kongens råd, men enda mer da han i sitt politiske program fremsatte forslag om alminnelig valgrett med 25 års alder og innføring av forholdstalsvalgmåten.[trenger referanse]

Han kunne imidlertid ikke oppnå 2. Kammers tilslutning til den sistnevnte ordning, ei heller overvinne 1. Kammers motstand mot oppgivelsen av direkte skatteytelse som valgrettsvilkår. Derimot fikk han i 1904 gjennomført en inngripende omdannelse av det høyere skolevesen og en viktig lov om «egne hjem» til arbeiderne.

I 1905 ble derimot temmelig brått hans offentlige liv avsluttet, og dette skyldtes hans opptreden overfor Norge, som han fra gammel tid næret mistemning mot.[trenger referanse]

Uten å akte innstillingen (juli 1902) fra den felles fagmannskommisjon om konsulatsvesenets ordning og den utsikt som det såkalte «kongelige kommuniké» - dvs. en foreløpig overenskomst mellom begge regjeringer – (mars 1903) hadde gitt til særskilt konsulatsvesen for hvert rike, fikk han i november 1904 utenriksminister Alfred Lagerheim fjernet og fremsatte selv et motforslag til den norske regjerings innstilling, som av alle partier i Norge ble funnet å være uakseptabelt. Mulighet for et forlik om denne sak var dermed utelukket.

Da kronprinsregenten i april 1905 foreslo at det skulle åpnes nye underhandlinger på et bredere grunnlag, trakk Boström seg tilbake for å gi sine etterfølgere frie hender; men han hadde ved sin tidligere opptreden hisset opp stemningen i Norge så sterkt at det ikke lengre kunne ventes noen minnelig løsning av striden mellom de to folk, og at man i Norge var bestemt på å gjennomføre et særlig konsulatsvesen selv med fare for en sprengning av unionen. At Boström ved sin steile holdning overfor Norges krav har hatt vesentlig skyld i å fremkalle denne utgang, kan neppe omtvistes.[trenger referanse]

Universitetskansler[rediger | rediger kilde]

Ved sin avgang fra ministeriet ble Boström universitetskansler. I dette embete forsøkte han og mislyktes med å hindre Bengt Lidforss i å fortsette som dosent ved Lunds universitet.[trenger referanse] Han avsa seg da oppdraget som kansler, men tok det snart tilbake.

Boström fortsatte imidlertid å interessere seg for politikken. Han skrev i et brev til sin gamle venn Carl Herslow den 4. juni, i hvilket han anså det vara synnerligen önskvärt att den nyss avgångna (Staaff)regeringen kunnat kvarstanna.[trenger referanse] Han anså også i det brevet at Staaffregeringen kunne ha skjøttet sosialpolitikken bedre enn en konservativ regjering. Han anså også at Staaff med den skicklighet, han emellanåt visat sig besitta kunne ha utrettet meget, men han valde en annan väg.[trenger referanse]

Død[rediger | rediger kilde]

Den 21. februar 1907 døde Boström i sitt bosted i Stockholm. Noen dager senere ble det gjennomført en minnesringning over den tidligere statsminister.

Da Första kammaren fikk rede dødsbudet sa talsmannen, frihandleren og tilhengeren av Boströms rikspolitikk greve Gustaf Sparre at framtiden först kan med oväld fördela skuggor och dagrar . Han tillot imidlertid at man kunne enes om at den avlidne var en varm fosterlandsvän , og anbefalte at kammeret skulle anlegge en ukes sorg etter sin vördade kamrat.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boströms bilderbok: en statsministers saga. Stockholm. 1900. 
  • Grupper och gestalter. 1964. 
  • «Svenskt Biografiskt Lexikon». 
  • Svenskt Handbiografiskt Handlexikon
  • Historia om Oscar II. 
  • Den svenska Historien 13 : Emigrationen och det industriella genombrottet. Bonniers. 
  • Tvåkammarriksdagen 1867-1970 (Almqvist & Wiksell International 1988), band 1, side 227
  • Boström, Erik Gustaf Bernhard i Christian Blangstrup,Salmonsens Konversationsleksikon (2. udgave, 1915)
  • E.G. Boström. Stockholm: Bonnier. 1907. 
  • E. G. Boström.: af Hjalmar Haralds. Stockholm: Bonnier. 1907. 
  • Kommittépolitik och parlamentarism: statsminister Boström och rikspolitiken 1891–1905 : en studie av den svenska parlamentarismens framväxt. Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis. 1999. ISBN 91-554-4471-7. 
  • E. G. Boström till Östanå. Stockholm: Ljus. 1905. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata


Forgjenger:
 Gustaf Åkerhielm 
Sveriges statsminister
Etterfølger:
 Fredrik von Otter 
Forgjenger:
 Fredrik von Otter 
Sveriges statsminister
Etterfølger:
 Johan Ramstedt