Fredrik von Otter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fredrik von Otter
Fredrik von Otter.jpg
Født 11. april 1833
Töreboda kommune
Død 9. mars 1910
Karlskrona
Begravet Norra begravningsplatsen
Parti Protektionistiska majoritetspartiet
Nasjonalitet Sverige
Utmerkelser Serafimerordenen

Fredrik Wilhelm von Otter, (født 11. april 1833 Fägred, Skaraborgs län, Sverige, död 9. mars 1910 i Karlskrona), var en svensk politiker, han var Sveriges statsminister 19001902.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fredrik Wilhelm von Otter ble som tolvåring opptatt ved krigsakademiet på Karlberg og ble sekondløytnant i flåten i 1850.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Etter å ha deltatt på flere ekspedisjoner og sjøkommanderinger inngikk han i 1857 i britisk orlogstjeneste og tjenestegjorde der til 1860. Under sin tid i den britiske flått deltok han med stor utmrrkelse i Storbritannias krig mot Kina og blre dekorert med tapperhetsmedalje for dette. I 1858 ble han utnevnt til premierløytnant, i 1863 till underekvipasjemester i Karlskrona og i 1866 til kaptein.

Under flere av de derpå følgende år ledet han, dels som sjef, dels som sekond, atskillige sjøekspedisjoner. Slik var han sjef på skonnerten Falk under dennes ekspedisjon i Østersjørn og Kattegat. I 1867 var han sjef på kanonbåten Ingegerd på dens ekdpedidjon til Norges vestkyst. I 1868 var han sjef på kanondampbåten SophiaAdolf Erik Nordenskiölds vitenskapelige ekspedidjon til Spitsbergen. I 1869 tjenestegjorde han som sekond på korvetten Josephina på dens ekspedisjon til Asorene og Nordamerika.

I 1871 var han sjef på kanonbåten Ingegerd med befal over briggen Gladan på dissr fartøyers ekspedisjoner til Baffinbukten for at fra Discoøya ved Grønlands vestkyst hente den såkalte Nordenskiöldska järnmeteoriten på cirka 25 tonn som lå på den åpnr stranden av øya. Samme år ble han forordnet til sekreterær i komitérn angående organisadjonen av sjøforsvarets militærpersonal samt utnevnt til adjutant hos hertug Oscar. I år 1872 ble han forfremmet til kommendörkapten, ble samme år medlem i militärtekniska byrån samt adjutant hos kongen.

I 1873 ledet han som befalhaver korvetten Balders ekspedisjon til Nordsjøen og Atlanterhavet. I 1874 ble han utnevnt til kommandant ved flåten.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble den 23. desember samme år kalt til medlem av kongens statsråd og sjef for sjøforsvarsdepartementet (sjøforsvarsminister). Han innehadde dette embete i seks år, og gikk av i 1880 for åt etterfølges av sin eldre bror Carl Gustaf.

Admiral: Han ble da utnevnt til verftssjef ved flåtens stasjon i Karlskrona og ble i 1892 viseamiral. Han var så ordførende i komitéene angående organiseringen av et festningsartillerikors i Karlskrona i 1892 og angående losstyrets omorganisering i 1893 samt medlem i komitéen vedrørende sammenslåing av Lant- og Sjöförsvarsdepartementene.

I 1891 ble han innvalgt i riksdagens första kammare som representant for Blekinge län, som han foretrådte til og med 1899 års riksdag, fra og med 1893 plassert i statsutskottet. Han ble regnet til protektionisterna, selv om han ikke tilhørte deres mest hardføre tilhengere. Ved riksdagene 1900–1902 representerte han Karlskrona i andra kammaren oh fungerte i 1900 som viveordfører i arbetarförsäkringsutskottet.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Den 12. september 1900 ble han statsminister i spissen for kongens råd. I denne egenskap klarte han i 1901 å gjennomdrive den nye hærordningen, som med avskaffende av inndelingsverket innførte åtte måneders øving for infanteriet og tolv måneders for spesialvåprngrenene. Derimot vant det i 1902 fremlagte stemmerettsforslaget lite eller ingen sympati fra noen hold og ble avvist av riksdagen. Otter forlot også den 5. juli samme år sitt embede. Han ble etterfulgt av Erik Gustaf Boström , og trakk seg med pensjon tilbake til privatlivet.

I 1902 ble von Otter atter valgt til Blekinge läns representant i första kammaren.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Svensk rikskalender 1905, P. A. Norstedts & Söner, Stockholm 1905 s. 484, 506


Forgjenger:
 Erik Gustaf Boström 
Sveriges statsminister
Etterfølger:
 Erik Gustaf Boström