Fideikommiss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Minnestøtte over grunnlegger av et tysk fideikommiss

Fideikommiss (av latin fidei commissum, «betrodd på ære og samvittighet», betrodd gods) er betegnelsen på en eiendom (en hvilken som helst formuesmasse enten det er i form av penger, fast eiendom eller løsøre) som ikke kan selges, men skal gå i arv, som bestemt av arvelater eller giver. Den som disponerer fideikommisset, kalles fideikommissbesitter, og har bare krav på avkastningen, mens selve formuesverdien etter vedkommendes død uforminsket skal gå videre til et annet medlem av slekten etter en fastsatt arvegangsfølge.[1]

Hensikten med etableringen av fideikommiss er å sikre en slekts velstand og anseelse over lengre tid ved å holde formuen samlet på en hånd. Stamhus skiller seg fra fideikommiss ved at disse bare kan gjelde fast eiendom.

Ordningen med fideikommiss stammer trolig fra Spania i middelalderen, der det var en lensrettslig institusjon med tronfølgen som forbilde.

I Danmark-Norge ble fideikommiss innført under Christian V. Den norske grunnloven av 1814 inneholder forbud mot opprettelse av nye fideikommiss, sammen med forbud mot nye stamhus, grevskaper og baronier (§118, opprinnelig §108).[2][3] Hensikten med grunnlovens forbud var å hindre fremvekst av en ny rikmannsklasse med arvelige rettigheter over en stor formuesmass over flere generasjoner.[4] Grevskaper, baronier og stamhus er former for fideikomiss. I tillegg kan fideikommiss omfattet annen type eiendom med spesielle regler for arvegang og innehaverens dispisjonsrett. Et fideikommiss er ikke et eget rettssubjekt (juridisk person), det er bare en formuesmasse av fast eller rørlig eiendom. Frede Castberg skriver at en stiftelse som bare kommer visse familiemedlemmer (en familiestiftelse) til gode rammes av forbudet i grunnloven. Baroniet i Rosendal ble fri eiendom i 1927. I 1964 var Jarlsberg og Egeberg de gjenværende stamhusene i Norge.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]