Enrico De Nicola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Enrico De Nicola
De Nicola ritratto.jpg
Født 9. november 1877
Napoli
Død 1. oktober 1959 (81 år)
Torre del Greco
Begravet Q934858
Yrke Politiker
Parti Det italienske liberale partiet
Statsborger Italia
Utmerkelse Storkors med kjede av republikken Italias fortjenstorden
Alma mater Università degli Studi di Napoli Federico II, Q3831899
1. president i Italia
1. januar 1948 - 12. mai 1948
Etterfølger Luigi Einaudi

Enrico Roberto De Nicola (født 9. november 1877 i Napoli, død 1. oktober 1959 i Torre del Greco) var en italiensk jurist og liberal politiker.[1][2] Han var Italias første president etter overgangen fra monarki til republikk i 1946.

De Nicola var utdannet jurist fra Universitetet i Napoli, der han gikk ut i 1896. Han arbeidet som forsvarsadvokat, rettsreporter og redaktør for Don Marzio og engasjerte seg i lokalpolitikken i Napoli.

De Nicola tilhørte Partito Liberale Italiano. I 1909 tok han første gang sete i Deputertkammeret. Han vant gjenvalg og var aktiv i rikspolitikken inntil fascistpartiets maktovertagelse. I denne tiden fikk han også statssekretærposter, først i kolonidepartementet fra 1913 til 1919 og deretter i finansdepartementet i første halvdel av 1919. I 1921 ble han president i Deputertkammeret, et verv han hadde til desember 1923. I august 1921 fikk han til en avtale mellom fascistene og sosialistene i et forsøk på å gjøre slutt på den politiske volden i landet. I 1924 stilte han til valg på den nasjonale listen dominert av Partito Nazionale Fascista, men distanserte seg senere fra fascistene og trakk seg ut av det politiske liv. Han ble i 1929 utnevnt til senator, men tok aldri sete. I stedet konsentrerte han seg om arbeidet som advokat.

Mot slutten av andre verdenskrig ble De Nicola igjen engasjert politisk. I 1944 var han blant politikerne som fikk i stand overføring av regentmakten til kronprins Umberto, sønn av kong Victor Emmanuel. Etter krigens slutt ble landets statsform endret etter en folkeavstemning og monarkiet avskaffet. De Nicola ble i juni 1946 valgt til provisoriske statsoverhode, deretter var han fra 1. januar 1947 til 11. mai 1948 landets president i henhold til overgangsbestemmelser i grunnloven.

Etter perioden som president var De Nicola fra 1948 livstidssenator. Sentasperioden ble avbrutt av at De Nicola fra 1955 til 1957 var dommer i grunnlovsdomstolen, det siste drøye året som justitiarius.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The President Enrico De Nicola, Italias deputertkammer.
  2. ^ DE NICOLA Enrico, Italias senat.