Enrico De Nicola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Enrico De Nicola
Født9. nov. 1877[1][2][3]Rediger på Wikidata
Napoli[4]
Død1. okt. 1959[1][2][5][3]Rediger på Wikidata (81 år)
Torre del Greco
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, dommer, journalist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Napoli Fredrik II (ukjent1896)
Liceo classico statale Antonio Genovesi
PartiPartito Liberale Italiano
NasjonalitetItalia (19461959)
Kongedømmet Italia (18771946)
GravlagtCimitero di Poggioreale
Medlem avConsulta nazionale del Regno d'Italia[6]
UtmerkelserStorkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1956)[7]
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Chief of the Military Order of Italy
President of order of the Star of Italian Solidarity
1. president i Italia
1. januar 1948 - 12. mai 1948
EtterfølgerLuigi Einaudi
Signatur
Enrico De Nicolas signatur

Enrico Roberto De Nicola (født 9. november 1877 i Napoli, død 1. oktober 1959 i Torre del Greco) var en italiensk jurist og liberal politiker.[8][9] Han var Italias første president etter overgangen fra monarki til republikk i 1946.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Angelo De Nicola og Concetta Capranica. Etter videregående skolegang ved liceo classico Antonio Genovesi, utdannet han seg til jurist fra Universitetet i Napoli, der han gikk ut i 1896. Han arbeidet som advokat innen strafferetten, som rettsreporter og redaktør for Don Marzio[10] og engasjerte seg i lokalpolitikken i Napoli.

Politiker[rediger | rediger kilde]

De Nicola tilhørte Partito Liberale Italiano. I 1909 tok han første gang sete i Deputertkammeret. Han vant gjenvalg og var aktiv i rikspolitikken inntil fascistpartiets maktovertagelse. I denne tiden fikk han også statssekretærposter, først i kolonidepartementet fra 1913 til 1919 og deretter i finansdepartementet i første halvdel av 1919.

I 1921 ble han president i Deputertkammeret, et verv han hadde til desember 1923. I august 1921 fikk han til en avtale mellom fascistene og sosialistene i et forsøk på å gjøre slutt på den politiske volden i landet. I 1924 stilte han til valg på den nasjonale listen dominert av Partito Nazionale Fascista, men distanserte seg senere fra fascistene og trakk seg ut av det politikken. Han ble i 1929 utnevnt til senator, men tok aldri sete. I stedet konsentrerte han seg om arbeidet som advokat.

Mot slutten av andre verdenskrig ble De Nicola igjen engasjert politisk. I 1944 var han blant politikerne som fikk i stand overføring av regentmakten til kronprins Umberto, sønn av kong Victor Emmanuel. Etter krigens slutt ble landets statsform endret etter en folkeavstemning og monarkiet avskaffet.

President[rediger | rediger kilde]

De Nicola ble i juni 1946 valgt til provisorisk statsoverhode, deretter var han fra 1. januar 1947 til 11. mai 1948 landets president i henhold til overgangsbestemmelser i grunnloven.

Etter perioden som president var De Nicola fra 1948 livstidssenator. Senatsperioden ble avbrutt av at De Nicola fra 1955 til 1957 var dommer i grunnlovsdomstolen, det siste drøye året som justitiarius.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Enrico de Nicola, Munzinger IBA 00000000284, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 17019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ OPAC SBN, oppført som De Nicola, Enrico, SBN-identifikator RAVV054165, besøkt 21. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 14570[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID enrico-de-nicola, besøkt 11. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», verkets språk italiensk, besøkt 13. november 2013[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The President Enrico De Nicola Arkivert 22. mars 2005 hos Wayback Machine., Italias deputertkammer.
  9. ^ DE NICOLA Enrico, Italias senat.
  10. ^ Camera dei deputati. Portale Storico: Presidenti. Enrico de Nicola

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrea Jelardi: Enrico De Nicola. Il presidente galantuomo, Kairòs [1], Napoli (2009).