Engelbrecht Hesselberg
| Engelbrecht Hesselberg | |||
|---|---|---|---|
 portrett av Peder Pedersen Aadnes, avfotografering Norsk portrettarkiv, Riksantikvaren | |||
| Født | 7. mars 1728[1] Norderhov prestegjeld[2] | ||
| Død | 19. feb. 1788 (59 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Sakprosaforfatter, jurist, generalkrigskommissær | ||
| Nasjonalitet | Danmark-Norge | ||
| Gravlagt | Holmens kirkegård | ||
Engelbrecht eller Engebret Hesselberg (født 1728 i Norderhov, død 19. februar 1788 i København) var en dansk-norsk jurist som i en årrekke tjenestegjorde i den danske kolonien St. Croix i Vestindia, der han i 1759 avslørte et planlagt slaveopprør. Hesselberg forfattet en omfattende og detaljert rapport om opprørsplanene, og hvordan det ble håndtert av koloniens styresmakter, med ham selv som dommer. De mistenkte ble torturert, og hovedmennene henrettet på grusomste vis. Denne rapporten er i dag en viktig dokumentasjon av dansk-norsk kolonihistorie på 1700-tallet.[3]
Liv
[rediger | rediger kilde]Hesselberg var sønn av lensmann Engebret Engebretsen Hesselberg i Norderhov, og Inger Christoffersdatter. I 1751 ble han cand. jur. og i 1755 utnevnt til byskriver på St. Croix. Fra 1757 var han byfogd og byskriver i Christiansted på St. Croix, men avsatt i 1760 fordi han «paa det Sted ikke meget godt derved udretter». Like etterpå ble det oppdaget at han som byskriver hadde pålagt en fransk skipskaptein helt urimelige rettsgebyrer, og at han lenge hadde vært kjent som «en egennyttig og derhos snedig Betjent». Ved kongelig resolusjon ble han pålagt å betale tilbake det han urettmessig hadde innkrevd, og ved nok en resolusjon ble han også bøtelagt. I 1770 ble han avsatt, men i stedet utnevnt til generalkrigskommissær.[4]
Hesselberg utga den juridiske læreboken Juridisk Collegium (1753), som i mange år ble brukt som lærebok i dansk og norsk rett. En ny utgave ble utgitt av Jens Bing Dons i 1763. Frederik Theodor Hurtigkarls lærebok (1813–20) var skrevet etter mønster av Hesselbergs.[5]
Slaveopprøret 1759
[rediger | rediger kilde]I 1759 da slaveopprøret ble planlagt, hadde St. Croix 13 500 innbyggere; 12 000 av disse var slaver. De frie borgerne, hovedsakelig plantasjeeierne og deres familier, utgjorde under 10 % av befolkningen. Et slaveopprør hadde på denne bakgrunnen gode odds. Dette var plantasjeeierne klar over, og slavene ble derfor behandlet strengt og straffet til skrekk og advarsel. Slaveopprøret på den danske koloniøya St. Jan i 1733 hadde gitt erfaringer, og etablerte retningslinjer for hvordan opprørske slaver skulle straffes.
Opprøret i 1759 ble avslørt før det kom i gang. Noen av de involverte avslørte seg for myndighetene ved mistenkelig oppførsel. Dette ble rapportert oppover i hierarkiet, slik at guvernøren foretok undersøkelser. 90 personer ble mistenkt for å være involvert. 84 av dem ble pågrepet, andre klarte å rømme. De ble torturert en etter en, slik at myndighetene fikk oversikt over hendelsesforløpet og mente å avsløre initiativtakerne. Under torturen ble bl.a. radbrekking benyttet. Byfogd Hesselberg var dommer; med seg hadde han to meddommere (som i en moderne norsk tingrett).[6]
Blant de domfelte var:
- Frank Frineger: «Overbeviist ved vidner, men selv intet bekiendt.» Han ble radbrukket, som ellers ikke var vanlig straffemetode i nordisk rett[7] - og lagt levende på steile og hjul, hvor han levde i tolv timer. Deretter ble hodet satt på stake, og hånden festet på galgen.
- Gomar, Georg og Londan: De ble knepet med gloende tenger, deretter hengt opp etter beina i en galge, og en hund hengt etter halsen mellom dem. Gomar levde bare en halv time og ble strangulert. Georg levde i tre timer og ble strangulert. Londan levde i tolv timer og ble strangulert.[8]
- Samuel Hector: Født med navnet Qvaid i den britiske kolonien Antigua i Karibia. Under navnet Samuel Hector ble han dømt til døden i et jernbur.
De tre antatte hovedmennene ble dømt til å sperres inne i små bur plassert på byens torg og sitte der til de døde. Fire ble brent på bål. Henrettelsene pågikk i januar 1760 og samlet mange tilskuere.[9] Den siste døde 27. januar 1760 og hadde lidd seg gjennom ti døgn i jernburet.[10] Plantasjeeieren Heiliger som eide Samuel Hector, står oppført med store eiendommer på kartet den danske landmåleren Jens Mikkelsen Beck utga i 1754.[11]
Koloniens slaver var plantasjeeiernes eiendom. Derfor var det slik at staten måtte erstatte de slavene som ble henrettet, til slaveeierne. De andre ble overlevert til sine eiere, som fritt kunne straffe dem. Derfor er et premiss for Hesselbergs dom at noen få måtte straffes hardt til skrekk og advarsel for alle som kunne tenkes å planlegge flere opprør.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «E. Hesselberg | lex.dk», verkets språk dansk, utgitt 17. juli 2011, besøkt 22. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Carl Frederik Bricka, «Hesselberg, Engelbrecht (Dansk biografisk Lexikon / VII. Bind. I. Hansen - Holmsted)», verkets språk dansk, besøkt 22. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Liv Vedeler Nilsen: «Dommeren og slaven», Nasjonalbiblioteket 21. oktober 2020
- ^ Julius Lassen: «Hesselberg, Engelbrecht», i Dansk biografisk Lexikon
- ^ Julius Lassen: «Hesselberg, Engelbrecht», i Dansk biografisk Lexikon
- ^ Liv Vedeler Nilsen: «Dommeren og slaven», Nasjonalbiblioteket 21. oktober 2020
- ^ Tveit, Miriam: «radbrekking» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. juli 2024 fra [1]
- ^ Fred Friberg: «Jomfruøyene: skandinavenes slaveøyer», Fakta nr 10/1992
- ^ Liv Vedeler Nilsen: «Dommeren og slaven», Nasjonalbiblioteket 21. oktober 2020
- ^ Fred Friberg: «Jomfruøyene: skandinavenes slaveøyer», Fakta nr 10/1992
- ^ Ida Evita: «Norske Engebret Hesselberg var kjent som en brutal plantasje-dommer», 28. august 2021
Eksterne sider
[rediger | rediger kilde]- Hesselbergs rapport om slaveopprøret 1759. [2]