Elisabetta Sirani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Elisabetta Sirani, ca 1660.
Elisabetta Sirani maler sin far. Stikk av Luigi Martelli.

Elisabetta Sirani (født 8. januar 1638 i Bologna; død 28. august 1665) var en italiensk maler og gravør fra barokken.

Liv[rediger | rediger kilde]

Faren, Giovanni Andrea Sirani, en medarbeider av Guido Reni, var kunsthandler, maler og innehaver av eget atelier der Elisabetta Sirani og de to yngre søstrene hennes fikk sin opplæring. Foruten en grundig opplæring som maler, fikk hun undervisning i humanistiske fag og var en talentfull musiker. I farens bibliotek sto filosofiske, historiske og kunstteoretiske skrifter til hennes disposisjon; eksempelvis Cesare Ripas Iconologia, som var av stor betydning for barokkmaleriet.

Elisabetta Sirani arbeidet som profesjonell kunstner fra sitt 17. leveår. I begynnelsen kom kundene hennes fra Bolognas velhavende borgerskap og byens blomstrende universitet. Senere fikk hun meséner som storhertugen av Toscana, Cosimo III de' Medici og andre medlemmer av Medici-familien, som Leopoldo og Margherita de' Medici. Siranis bilder ble også solgt til den bayerske kurfyrsten og til medlemmer av adelsfamiliene Gonzaga i Mantova og Farnese i Parma.

Da faren fikk artritt og mistet levebrødet som maler, overtok hun elevene hans og forsørgeransvaret for familien. Fra sitt 18. leveår bokførte hun de av sine bilder som ble solgt via farens firma, 182 i alt. Av regnskapene kan en se at hun finansierte størstedelen av kostnadene for verkstedet, familien og husholdningen ved hjelp av dette salget. Hun fikk ingen andel av honorarene for disse bildene, til gjengjeld malte og solgte hun bilder i all hemmelighet. Pengene brukte hun til å hjelpe moren, og på seg selv, for eksempel til å betale for musikkundervisningen.

Elisabettas Siranis atelier var åpenbart en attraksjon som reisende gjerne fikk med seg, eksempelvis oppsøkte storhertugene av Toscana, fyrstinnen av Braunschweig, den abdiserte dronning Christina av Sverige og sønnene til visekongen av Böhmen henne.[1]

Elisabetta Sirani døde bare 27 år gammel, sannsynligvis av bukhinnebetennelse etter magesår. Det gikk hardnakkede rykter om at hun hadde begått selvmord og til alt overmål ble tjenestejenta hennes stilt for retten siktet for forgifting, men hun ble renvasket, framfor alt takket være Elisabettas far.[2] Sirani ble gravlagt i Cappella Guidotti i kirka San Domenico under stor deltakelse av byens befolkning. En felles epitaf for Guido Reni og Elisabetta Sirani er satt opp i San Domenico.

Sirani malte mange små- og middelstore andaktsbilder med religiøse motiver, men også altertavler i stort format. Hun malte dessuten enkelte rolleportretter med sine oppdragsgivere som motiv og flere selvportretter, blant annet som nonne og som allegori over malerkunsten, samt andre bilder med allegoriske og historisk/mytologiske motiver.

Verkene hennes er, som vanlig i den barokke stilen, preget av en dramatisk lyssetting og store fakter. De historiske bildene hennes avslører en forkjærlighet for «sterke kvinner» fra den antikke mytologien og bibelhistorien:

Elisabetta Sirani arbeidet svært hurtig og det oppstod rykter om at hun hadde hemmelige medarbeidere. For å tilbakevise ryktene var atelieret hennes alltid åpent slik at tilskuere hadde anledning til å se bildene bli til. Oppdragsgiverne kunne ofte hente ferdige bilder samme dag som de var bestilt. I løpet av sitt korte liv – karrieren varte bare 13-år – fullførte hun 14 kopperstikk og rundt 200 oljemalerier, deriblant flere altertavler i stort format, dessuten en mengde tegninger, akvareller, skisser og forberedende croquiser.[3]

Hun grunnla et kunstakademi bare for kvinner og var den første kvinne som ble akseptert som medlem i det prestisjefylte Accademia di San Luca i Roma.

Sirani var en populær kunstner i sin samtid, og den første biografien om henne forelå allerede ti år etter at hun døde.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Sant'Antonio da Padova e Gesù bambino, Cesena, olje på lerret, 92 x 75 cm.
  • Cleopatra, Flint Institute of Arts, Flint (Michigan).
  • Madonna con Bambino e i santi Francesco e Caterina d'Alessandria, chiesa di San Francesco, Pistoia, olje på lerret, 420 x 280 cm.[12]
  • Madonna con bambino e i santi Francesco ed Antonio, Parrocchia dei Santi Nazario e Celso, Bologna
  • Madonna lactans, Collezione Enrico Righi, Bologna
  • S. Antonio con Gesù bambino, Galleria Estense, Modena
  • Sibilla, Gallerie dell'Accademia, Venezia
  • Vergine col Bambino, Quadreria dei Girolamini, Napoli
  • Trionfo di Amore, Collezione M (privat samling), olje på lerrett, 62 x 74,5 cm.
  • 1657: Dalila, privat samling
  • 1658: Il battesimo di Cristo, chiesa di San Girolamo alla Certosa, Bologna
  • 1658: Allégoria della pittura (portrett), Museo Puškin delle belle arti, Mosca
  • 1658: Giuditta con la testa d'Oloferne, Burghley House, Stamford
  • 1658: Maddalena penitente, portrett
  • 1659: Allegoria della Musica, privat samling
  • 1659: Timoclea uccide il capitano di Alessandro Magno, Museo di Capodimonte, Napoli
  • 1660: Maddalena, Pinacoteca Nazionale, Bologna
  • 1661: La Madonna della rosa, Museo di Stato, San Marino
  • 1662: Sant'Antonio da Padova in adorazione davanti al Bambin Gesù, Pinacoteca Nazionale, Bologna
  • 1663: Madonna con Bambino, National Museum of Women in the Arts, Washington, olje på lerret, 86 x 69 cm.[13]
  • 1663: Ritratto di Vincenzo Ferdinando Ranuzzi in veste di Amore, Muzeum Narodowe, Varsavia
  • 1664: La Giustizia, la Carità e la Prudenza, Comune di Vignola
  • 1664: Porzia che si ferisce alla coscia, Stephen Warren Miles and Marylin Ross Miles Foundation, Houston
  • 1665: Ritratto di Anna Maria Ranuzzi Marsigli come Carità, Collezione d'arte e di storia della Cassa di Risparmio, Bologna

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 50 Women Artists You should know Prestel Verlag 2008 (nytt opplag 2010) ISBN 978-3-7913-3956-6
  • Babette Bohn: Female self-portraiture in early modern Bologna, Renaissance Studies Vol.18 nr. 2 s. 239–286
  • Vera Fortunati: «Frammenti di un dialogo nel tempo: Elisabetta Sirani e le donne artiste». I Elisabetta Sirani. Bologna 2004.
  • Adelina Modesti (red.):Elisabetta Sirani. Una Virtuosa del Seicento bolognese. Bologna 2004. ISBN 88-7794-445-5
  • Elisabetta Sirani. I: Ulrich Thieme, Felix Becker m. fl.: Allgemeines Lexikon der Bildenden Künstler von der Antike bis zur Gegenwart. Bind 31, E. A. Seemann, Leipzig 1937, s. 99–100
  • Elisabetta Sirani. "pittrice eroina" 1638-1665. A cura di Jadranca Bentini, Vera Fortunati. Bologna 2004. ISBN 88-7794-466-8
  • E. Benezit: Dictionnaire critique et documentaire des peintres, sculpteurs, dessinateurs et graveurs. Paris: Gründ 1976, bind. 9, s. 628

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fortunati s. 34.
  2. ^ Fortunati s. 16.
  3. ^ Elisabetta Sirani, «pittrice eroina» 1638–1665

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]