Dvergmarinøkkel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dvergmarinøkkel
Dvergmarinøkkel
Nomenklatur
Botrychium simplex
Populærnavn
dvergmarinøkkel[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
RekkePsilophyta
KlassePsilotopsida
OrdenOphioglossales
FamilieOphioglossaceae
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: gressbakker, på eller ved havstrand og i jordbrukslandskap

Dvergmarinøkkel (Botrychium simplex) er en plante i ormetungefamilien.

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Den er sjelden i Norge og trolig utdødd flere steder. Dvergmarinøkkel er funnet på gressbakker, på eller ved havstrand og i jordbrukslandskap. Den har totalt vært funnet på 11 forekomster i Norge, hvorav seks er funnet i 1990 eller senere (men som kan være eldre). Den er funnet blant annet på Sveio, på Sel og på Dovre. Dvergmarinøkkel er fredet i Norge.

Levevis og rødlistevurdering[rediger | rediger kilde]

Dvergmarinøkkel er en flerårig karsporeplante som spres med sporer. Sporespredning skjer ved hjelp av luftstrømmer og vind, men trolig også med dyr og vann. Sporen spirer til et prothallium som danner hunnlige og hannlige kjønnsceller. Både sporer, prothallium og embryo kan leve flere år under jorda. Arten kan altså være tilstede i jorda i flere år i samliv med sopp uten at den danner overjordiske blad og sporer. Det er derfor vanskelig å vurdere generasjonstiden (gjennomsnittsalder for alle reproduserende individ i populasjonen) til en marinøkkel. Generasjonstida er satt til 10 år, noe som gir en vurderingsperiode på 30 år. Dvergmarinøkkel har en tilsynelatende ganske tilfeldig utbredelse sør i Norge. Arten vokser på baserik grunn i stabile sanddyner, grasbakker på strandberg, setervoller og overveiende tørre grasbakker i fjellskog og rasmark. Noen forekomster er på sandete jord nær kysten (delvis skjellsand). Andre er på tørr beitemark, ofte tråkket, eller i rasmark i fjellet. Det er uvisst om dette er en vagabond som kommer og går under et bestemt suksesjonstrinn i vegetasjonen, eller om den har et langvarig underjordisk liv mellom hver gang den kommer opp. Artens spredningsevnen er god, med vindspredte sporer, men etableringsevnen er trolig særdeles dårlig. Dette er basert på hvor få forekomster som er kjent og det at artens habitater ikke virker å være svært spesielle. Den kan ha problemer med etablering på grunn av mangel på egnet sopp-symbiont. Arten omtales med kart hos Fægri & Danielsen (1996), men denne behandlingen er nå foreldet. Dvergmarinøkkel har en amfi-atlantisk utbredelse med forekomster i Nord- og Sentral-Europa, på Grønland (svært sjelden), og en større utbredelse i Nord-Amerika. Kjent utbredelsesområde er satt til polygonet for forekomster kjent fra 2000 til nå (66 000 km2), og mulig utbredelsesområde vurderes til å kunne være om lag det dobbelte (120 000 km2), som gir et beregnet utbredelsesområde på 82 2000 km2. Dvergmarinøkkel har potensial over store deler av Sør-Norge, og avstanden mellom de kjente funnene skyldes enten at den er mye oversett (noe vi[hvem?] ikke tror på) eller store tilfeldigheter i etablering. Data fra utlandet tyder på det siste, og noe tyder på sporadiske forekomster. Forekomstareal er også basert på funn kjent fra 2000 til nå, og vi[hvem?] antar at det trolig finnes 50 % flere forekomster. I Norge har arten totalt vært påvist i 20 forekomstruter (en forekomstrute = 4 km²), og kun tre av disse var kjent før år 2000. Dagens kjente forekomstene fordeler seg med fire i Hvaler (men ikke gjenfunnet etter 2017 i Hvaler: Akerøya), én i Sveio, én i Nord-Fron, tre i Sel, fem i Vågå, én i Dovre, og én i Vang. I tillegg rapporterer M. Stensvold arten fra Sola: Solavik i 2003 (se DNs handlingsplan for dvergmarinøkkel). På bakgrunn av manglende gjenfunn så antar Artsdatabanken at arten er gått ut på Onsøy i Fredrikstad, Harbakken på Dovre og i Porsgrunn. Artens kjente forekomstareal er 64 km2, og beregnet forekomstareal er 83 km2 (minimum 64 km2, maksimum 128 km2). Tradisjonell kulturmark er i tilbakegang, og opphør av beite med påfølgende gjengroing er vurdert å være bakgrunnen for tilbakegangen, i tillegg til inngrep og utbygging langs kysten. Det er vanskelig å si noe om omfanget på tilbakegangen på bakgrunn av mange nye funn de siste årene, hvorav flere med store skuddantall (men trolig få genetiske individer). Dvergmarinøkkel er imidlertid en art som det søkes mye etter i det botaniske miljøet. Sjøl om det har vært mange funn de siste årene, så er arten med stor sannsynlighet i tilbakegang. Det er imidlertid vanskelig å kvantifisere tilbakegangen i vurderingsperioden, som er de siste 30 år. Arten har en sterkt oppdelt utbredelse, og de fleste individ (>50 %) finnes trolig i små og relativt isolerte delpopulasjoner uten store muligheter for at delpopulasjoner rekoloniseres om de dør ut. Utbredelsen vurderes derfor å være kraftig fragmentert. Den største rapporterte forekomsten, i Vågå Sjodalen, hadde minst 200 skudd i 2008 og minst 300 skudd i 2010. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til hvor mange individer som finnes i Norge. Arten lever et skjult liv under jorda, som vi har svært dårlig kjennskap til. Dvergmarinøkkel vurderes som sterkt truet (EN) ut fra at den har et begrenset forekomstareal og kraftig fragmentert utbredelse i kombinasjon med pågående nedgang i kvalitet og areal av artens habitat, antall lokaliteter eller delpopulasjoner og antall reproduksjonsdyktige individ.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. februar 2022. Besøkt 13. februar 2022. 
  2. ^ a b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av dvergmarinøkkel Botrychium simplex som CR→EN for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dvergmarinøkkel&oldid=23911323»