Dolores Ibárruri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dolores Ibárruri
Dolores002.jpg
Født 9. desember 1895
Baskerland Somorrostro, Bizkaia, Baskerland i Spania
Død 12. november 1989 (93 år)
Spania Madrid i Spania
Gravlagt Cementerio Civil de Madrid
Ektefelle Julián Ruiz Gabiña
Barn Rubén Ruiz Ibárruri
Yrke Politiker, journalist
Parti Partido Comunista de España
Nasjonalitet Spain under the Restoration, Den andre spanske republikken, Sovjetunionen, Spania
Utmerkelser SovjetunionenLeninprisen
SovjetunionenLeninordenen
Partido Comunista de Españas generalsekretær
1942-1960
Forgjenger José Díaz
Etterfølger Santiago Carrillo

Dolores Ibárruri i 1936.

Isidora Dolores Ibárruri Gómez (født 9. desember 1895, død 12. november 1989), også kjent under sitt nom de guerre La Passionaria (spansk for «lidenskapelig blomst»), var en baskisk spansk kommunistpolitiker og republikanerleder under den spanske borgerkrigen.

Ibárruri er særlig kjent for sin deltagelse i forsvaret av Madrid i 1936, hvor hun brukte slagordet ¡No Pasarán! («[de] skal ikke passere»),[1] som kom til å bli et internasjonalt anti-fasctisk slagord. Etter krigen flyktet hun til Moskva.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ibárruri ble født i Somorrostro-dalen i Baskerland.[2] Hun vokste opp i en gruvearbeiderfamilie i byen Gallarta.[3]

20 år gammel ble hun gift med den revolusjonære sosialistiske gruvearbeideren Julián Ruiz Gabiña. De fikk seks barn, hvorav fire døde kort tid etter fødselen. Hennes eneste sønn Rubén døde i slaget om Stalingrad, hvor han kjempet for de sovjetiske styrkene.[2]

I 1921 var hun utsending til den første partikongressen i det spanske kommunistpartiet (PCE).[2]

1930-tallet ble hun skribent for partiavisa Mundo Obrero. Under framveksten av den andre spanske republikken fra 1931 flyttet Ibárruri til Madrid hvor hun til slutt ble fast redaktør for avisa. Hun ble arrestert for første gang i september 1931[4] og hun ble satt i fengsel sammen med andre vanlige lovbrytere og kriminelle som hun overtalte til å begynne med en sultestreik for friheten til alle de politiske fangene som hadde blitt fengslet under regimet som den andre spanske republikken hadde ført med seg.[trenger referanse]

Antifascist og feminist[rediger | rediger kilde]

I 1933 var hun med på å opprette kvinneorganisasjon Mujeres Antifascistas som ønsket velkommen alle kvinners motsetninger til fascisme og krig. I november 1933 reiste hun til Moskva som representant for det 13. plenum i eksekutivkomiteen i Den kommunistiske internasjonale.[3] Der holdt hun flere foredrag om hvilken fare som fascismen utgjør for verden og trusselen om en nært forestående verdenskrig.

I 1934 deltok hun på det første verdensomspennende kvinnekonferansen, Worldwide Meeting of Women, som var imot krig og fascismen (Rassemblement Mondial des Femmes contre la guerre et le fascisme) som ble holdt mellom den 4. og den 7. august i Frankrike. Dette møtet ble ledet av Gabrielle Duchêne som var president i den franske grenen av Kvinners internasjonale liga for fred og frihet.

Etter borgekrigen[rediger | rediger kilde]

Etter avslutningen på den spanske borgerkrigen og hennes påfølgende eksil fra Spania, ble hun utnevnt til generalsekretær i sentralkomiteen i det spanske kommunistpartiet. Dette var en posisjon som hun holdt i 18 år mellom 1942 og 1960. Etter Francisco Francos død i 1975 dro hun tilbake til hjemlandet, og i 1977, i Spanias første frie valg etter at demokratiet hadde blitt gjeninnført, ble hun valgt inn i det spanske parlamentet.[2]

Ibárruri regnes også som en av grunnleggerne av eurokommunismen.[trenger referanse] Sammen med Santiago Carrillo hadde hun gitt ledelsen i Sovjetunionen beskjed om at PCE ikke ville komme til å akseptere en invasjon av Tsjekkoslovakia. Da Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 fordømte PCE det sovjetiske kommunistpartiet offentlig.[5] Det ble starten på en prosess der mange av Europas kommunistpartier hevdet sin uavhengighet fra Sovjetunionen.

Ibárruri døde i 1989 av lungebetennelse.

Kuriosa[rediger | rediger kilde]

Den 18. april 1933 oppdaget den sovjetiske astronomen Grigoriy N. Neujmin en asteroide som han ga navnet «1277 Dolores» etter Dolores Ibárruri.[6]

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

Hun er nevnt i den norske arbeiderdikteren Ingeborg Refling Hagens støttedikt:

Ser du banneret flammer i solen
sangen bryt og riv sund som en foss.
Franco svarer med vill kanonade
imot La Passionarias tropp.

(Fra diktet Spania bær jernbyrd, 1936)[7]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Dolores Ibárruri: Speeches & Articles 1936-1938, New York, 1938.
  • El único camino, Moskva, 1963.
  • Memorias de Dolores Ibarruri, Pasionaria: la lucha y la vida, Barcelona, 1985.
  • They Shall Not Pass: The Autobiography of La Pasionaria, New York, 1966.
  • Memorias de Pasionaria, 1939-1977: Me faltaba Espana, Barcelona, 1984.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Moen, Josten og Sæther, Rolf (2009). Tusen dager : Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939 (norsk). Oslo: Gyldendal. s. 64. ISBN 978-82-05-39351-6. 
  2. ^ a b c d The New York Times > Obituaries: Dolores Ibarruri, 'La Pasionaria' Of Spanish Civil War, Dies at 93; An Indomitable Leftist
  3. ^ a b Marxist Internet Archive: Dolores Ibárruri (Dolores Ibárruri Gómez, "La Pasionara" (1895-1989)
  4. ^ Spartacus Educational > The Spanish Civil War > Dolores Ibárruri (Pasionaria)
  5. ^ Anderson, Gidske (1979). Fra stalinisme til sosialdemokrati? : politiske strømninger i Sør-Europa (norsk). Oslo: Fabritius. s. 112. ISBN 8207004339. 
  6. ^ Lutz D. Schmadel: Dictionary of Minor Planet Names, 6. reviderte og utvidete utgave, Heidelberg: Springer, 2012, s. 103.
  7. ^ Hagen, Ingeborg Refling (1937). Den gamle pionér (norsk). Oslo: Tiden. s. 37-38. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]