Beijings gamle keiserlige sommerpalass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Det gamle sommerpalasset)
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 40°00′26″N 116°17′33″Ø

方壶勝景 Det vidunderlige utsyn over den kvadratiske kanne"
Nr. 29 av Yuanmingyuans 40 utsyn
Plantegning av Det gamle keiserlige sommerpalass
Før ødeleggelsene

Beijings gamle keiserlige sommerpalass (forenklet kinesisk: 圆明园 , tradisjonell kinesisk: 圓明園, pinyin: Yuánmíng Yuán) var et kompleks av palasser og hager som fylte 3,5 km²,[1]. dvs var nesten fem ganger så stort som Den forbudte by. Det lå åtte km nordvest for Beijing; 14 km[2] nordvest for Den himmelske freds plass. Det ble bygget på 1700-tallet og utbygd helt frem til tidlig på 1800-tallet. Qing-dynastiets keisere bodde og styrte Kina fra det gamle keiserlige sommerpalass. Den forbudte by i Beijing ble kun brukt til formelle seremonier.

Det ble plyndret og brent av engelske og franske tropper i 1860.

Overblikk[rediger | rediger kilde]

Ruins of Dashuifa and Yuanyingguan 20130126.jpg

Palasset var delt opp i tre områder som hver hadde hundrevis av haller, paviljonger, templer, gallerier, sjøer og så videre. Bygningene var oppført i mange forskjellige kinesiske stiler og også i europeiske stiler[3], og noen tibetanske og mongolske bygninger. Men 95% av bygningene var i kinesisk stil.

Det man i dag kaller Yuanmingyuan er egentlig tre parker sentrerte rundt innsjøen Fuhai (福海), hvorav Yuanmingyuan egentlig er den vestligste og første av de tre. Den østlige parken heter Changchunyuan (长春园) og den sørlige heter Wanchunyuan (万春园) som tidligere het Qichunyuan (绮春园)[4]

Yuanmingyuan er i det store og hele tenkt å etterligne det sørlige Kinas landskap og gjenspeile det kunstneriske og filosofiske konsept i kinesisk poesi og kunst. Inspiradjon ble hentet for eksempel fra dikt av poeten Du Mu og av utblikkene rundt Vestsjøen i Hangzhou.[1] En stor del av den visuelle dokumentasjon som finnes av utseendet av Yuanmingyuan er 40 malerier Qianlong-keiseren lot male i 1744. Disse maleriene ble stjålet i 1860 av franskmennene i samband med at Yuanmingyuan ble ødelagt, og de finnes på Frankrikes nasjonalbibliotek i Paris. Disse malerier kalles «Yuanmingyuans 40 utsyn» (圆明园四十景)[5].

I nordre del av Changchunyuan finnes Xiyanglou (西洋楼), der en rekke palasser og paviljonger ble bygget i europeisk rokokko- og barokkstil inspirert etter bilder som Qianlong-keiseren hadde sett av europeiske palasser.[6] Xiyuanlou ble avbildet i år 1873 på 20 forskjellige kobberstikk[7]

Hele parkkomplekset ble planlagt av arkitektfamilien Lei, fremfor alt av Yangshi Lei,[8] som også fikk hjelp av jesuittiske rådgivere for den europeiske delen[6][8]. Man kan i dag se ruinene av de europeiske steinbygninger på stedet. Deler av anlegget, Xiyanglou-palassene i de keiserlige haver, var planlagt av hoffkunstneren jesuittpater Giuseppe Castiglione.

Historie[rediger | rediger kilde]

Byggingen[rediger | rediger kilde]

Byggingen av Yuanmingyuan begynte år 1709[3][9] av Kangxi-keiseren (regenttid 1661–1722). Kangxi-keiserens fjerde sønn, Yongzheng-keiseren (regenttid 1723-1735), var den som begynte på storskalautbyggingen av Yuanmingyuan, som også ble hans bosted som han meget sjeldent forlot.[1]

Hans etterfølger, Qianlong-keiseren (regenttid 1735-1796) fortsatte utbyggingen, og i 1749[9] var parken Changchunyuan på østsiden av Yuanmingyuan ferdigstilt der Qianlong senere oppførte det europeiskinspirerte området Xiyanglou. I 1774[9] var også parken Qichunyuan oppført rett sør for de tidligere parkene.

Utviklingen av parkene fortsatte siden av de følgende to keisere, Jiaqing-keiseren og Daoguang-keiseren, frem til midten av 1800-tallet.[9]

Ødeleggelsen[rediger | rediger kilde]

Yuanmingyuan2.jpg
Lcv5r8tpalace-yuen-peking-Allom.jpg

I 1859, mot slutten av andre opiumkrig, var britiske kanonbåter på vei mot Beijing på vei inn Haifloden for å utveksle ratifikasjonsdokumenter i følge Tianjintraktatene av 1958. Ved Takufortene sørøst for Tianjin ble de britiske styrkene angrepet av kineserne. Fire britiske kanonbåter gikk tapt og styrken ble tvunget til retrett.

Året etter kom britene tilbake under ledelse av lord Elgin sammen med franske styrker. Nå med en styrke på 200 orlogsfartøyer og 20 000 soldater[1]. Den 21. august 1860 inntok de Takufortene, og fire dager senere erobret de Tianjin.[10]

Nå ble kineserne nødt til å akseptere Tianjinavtalen igjen, men situasjonen ble vanskeliggjort ved det at den britiska diplomaten Harry Parkes, som var lord Elgins tolk, ble arrestert den 18. september[11]. På grunn av Parkes' fangenskap og av henrettelsen av 19 sendebud, avanserte de britiske og franske styrkene mot Beijing, og videre mot Yuanmingyuan.

Den 6. oktober nådde franske styrker Yuanmingyuan og plyndret palassene for alle de verdisaker de fant. Det som ikke ble stjålet, ble smadret. Den 9. oktober forlot styrkene Yuanmingyuan og gikk tilbake mot det nå helt forsvarsløse Beijing. Lord Elgin anså at Xianfeng-keiseren fortjente straff for kinesernes adferd, og han ville også etterlate seg varige beviser på at han hadde erobret Beijing. Som en «høytidelig gjengjeldelseshandling» besluttet lord Elgin å slå til mot Yuanmingyan som var den kinesiske keiserens mest verdifulle besittelse og hans favorittsted. 3 500 britiske soldater vendte tilbake til Yuanmingyuan, og den 18. oktober 1860 ble alle trebygninger brent, og marmorbygningene stått i stykker. Også andre nærliggende parker og palasser ble ødelagt, som for eksempel Sommerpalasset som ligger rett vest for Yuanmingyuan.

Den 1. november 1860 forlot britene og franskmennene Beijing etter at Qingdynastiet var blitt tvunget til å undertegne den fornedrende Beijingkonvensjonen.[1][10]

Ødeleggelser av det allerede raserte palasskomplekset fortsatte i år 1900 etter Bokseropprøret.

Endelikt[rediger | rediger kilde]

Steinbåt i hagen

En stor mengde av alle de stjålne sakene fra Yuanmingyuan ble ført til Europa,og ble senere spredt over hele verden; hovedsakelig til Frankrike og Storbritannia. De kinesiske myndigheter mener at det ble stjålet om lag 1 500 000 objekter fra Yuanmingyuan og at disse er spredt til 47 land. Men da regner de nok også med endel artefakter som forble i Kina og senere ble kjøpt av kunstinteresserte utlendinger. De gjenstander (buddhistiske marmorskulpturer og marmorsokler) fra palasset som inngår i Kinasamlingen i Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen kan meget vel alle ha blitt ervervet ved lovlige kjøp foretatt av nordmannen Johan Wilhelm Normann Munthe, som arbeidet for det kinesiske tollvesen og senere var general i det kinesiske væpnede styrker.

Kina har via diplomatiske kanaler forsøkt å få tilbake disse objekter, men uten større hell.[12] Noen av de de mest omtalte objektet er tolv bronseskulpturer som forestiller de tolv kinesiske zodiakdyrene, og som ble stjålet fra De rolige havs hall (海宴堂).[7] Hittil (2016) er syv av de tolv skulpturene tilbakeført til Kina, men skulpturene for drage, slange, hane, får og hund mangler fortsatt.[13]

I Frankrike finnes slike gjenstander blant annet i Frankrikes nasjonalbibliotek og på Château de Fontainebleau,[14] og i Storbritannia på for eksempel British Museum[15] og Victoria & Albert Museum.[16]

Ruinene etter ødeleggelsene av Yuanminguan er blitt bevart som et minnesmerke over hendelsene.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • J.J.L. Duyvendak: «The Last Dutch Embassy to the Chinese Court (1794–1795)» i T'oung Pao, 33:1-137.
  • Norman Kutcher: «China's Palace of Memory», i The Wilson Quarterly, Winter 2003.
  • Robert James Leslie M'Ghee: How we got to Pekin: A Narrative of the Campaign in China of 1860. London: Richard Bentley, 1862
  • Osvald Sirén: Les palais impériaux de Pékin. Deux cent soixante-quatorze planches en héliotypie d’après les photographes de l’auteur, douze dessins architecturaux et deux plans avec une notice historique sommaire. Vanoest, Paris og Brussel 1926. – Bind 1, s 46–60; Bind 3, Tavle 207–216.
  • Alexander Schulz: Hsi Yang Lou. Untersuchungen zu den „Europäischen Bauten“ des Kaisers Ch’ien-lung. Dissertation. Würzburg 1966.
  • Régine Thiriez: Barbarian lens. Western photographers of the Qianlong emperor’s European palaces. Gordon and Break, Amsterdam 1998, ISBN 90-5700-519-0.
  • Victoria Siu: China and Europe intertwined: A new view of the European sector of the Chang Chun Yuan. I: Journal of garden history, Bind 19, 1999, s 376–393.
  • Hui Zou: A Jesuit garden in Beijing and early modern Chinese culture. Purdue University Press, West Lafayette 2011, ISBN 978-1-55753-583-2.
  • Vimalin Rujivacharakul: How to map ruins: Yuanming Yuan archives and Chinese architectural history. I: Getty research journal, Nr 4, 2012, s 91–108.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e ”Focus on China 走近中国 (2009)”
  2. ^ K. Blomberg (2014): Mätningar och observationer i ”Google Earth”
  3. ^ a b c ”Beijing International”, YUANMINGYUAN- a place to create his own picture
  4. ^ ”Informationstavla vid Gamla sommarpalatset”, Qing dynasty Imperial gardens
  5. ^ ”MIT Open Course Ware”, The Garden of Perfect Brightness, The 40 Scenses
  6. ^ a b ”MIT Open Course Ware”, The Garden of Perfect Brightness, Imperial Occidentalism
  7. ^ a b ”MIT Open Course Ware”, The European Palaces
  8. ^ a b ”ChinaCulture.Org” Arkivert 23 september 2015 hos Wayback Machine., An Architectural Legend: Yangshi Lei
  9. ^ a b c d ”MIT Open Course Ware”, The Garden of Perfect Brightness, Paradise on Earth
  10. ^ a b ”MIT Open Course Ware”, Opium War: The Final Act
  11. ^ ”Nordisk familjebok” sid 111
  12. ^ ”Elginism”, China wants to catalogue its artefacts in Museums abroad
  13. ^ ”CRIENGLISH.com”, Two More Yuanmingyuan Animal Head Sculptures to Return to China
  14. ^ ”Château de Fontainebleau”, The Empress’ Chinese Museum (1863)
  15. ^ ”The British Museum”, Yangquelong ximian / The Yuanming yuan European Palaces / Twenty views of the European Palaces of the Yuanming yuan
  16. ^ ”Victoria and Albert Museum”, Baroque: The First Global Style

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]