Der Blaue Reiter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Franz Marc: Der Turm der blauen Pferde

Der Blaue Reiter (tysk: den blå rytter) var en radikal tysk ekspresjonistisk kunstnergruppe. Den ble grunnlagt i München i 1911 av den russiske Vasilij Kandinskij, og Franz Marc for deres samlede aktiviteter både innen utstillinger som publiseringsvirksomhet. Begge fungerte som redaktører av en almanakk med samme navn, første gang utgitt i midten av mai 1912.[1] Det inneholdt et essay av Kandinskij og Marc, samt samtidskunst og primitiv kunst. Andre medlemmer av gruppen var Paul Klee, August Macke, Gabriele Münter, Alexej von Jawlensky og Marianne von Werefkin, begge russere.

Gruppen var i begynnelsen inspirert av fauvisme, eller fransk dekorativ ekspresjonisme,[2] men særlig forgjengerne Cézanne, Gauguin og Van Gogh. Gruppens navn fikk sitt navn ett et bilde av Kandinskij fra 1911.

De hentet også inspirasjon fra barns kunst, og var opptatte av abstrakt form. Primitivismen var en viktig inspirasjon for medlemmene av gruppen. Redaksjonen organiserte to utstillinger i München i 1911 og 1912 å demonstrere sine kunstteoretiske ideer basert på kunstverkene som var utstilt.[3] Vandreutstillinger i tyske og andre europeiske byer fulgte deretter. Var betydelig fri oppdatning for hva som skulle males og hvordan. Hver av dem kunne male helt i overensstemmelse av sin ide og indre overbevisning. Til sine ulike utstillinger innbød de andre avantgardekunstnere til å delta.[4]

Der Blaue Reiter var en av to tyske kunstnergrupper som var viktige for ekspresjonismen, den andre var Die Brücke som ble grunnlagt i Dresden i 1905. Kunstnerne knyttet til Der Blaue Reiter var viktige pionerer innen moderne kunst på 1900-tallet; de dannet et løst nettverk av relasjoner, men ikke en kunstgruppe i snevrere forstand som Die Brücke. Arbeidet til de tilknyttede kunstnerne er klassifisert som tysk ekspresjonisme. Der Blaue Reiter gikk oppløsning ved utbruddet av den første verdenskrig i 1914. Som ikke-tysk måtte Kandinskij reise ut, og Franz Marc og August Macke falt på den tyske vestfronten i krigen.[5] I 1923 dannet Kandinskij, Feininger, Klee og Alexej von Javlenskij Die Blaue Vier («De fire blå»), som blant annet turnerte i USA med foredrag og utstillinger.

Almanakk[rediger | rediger kilde]

Kandinskij, omslaget til Der Blaue Reiter Almanach, 1912

Der Blaue Reiter Almanach ble unnfanget i juni 1911 og ble utgitt tidlig i 1912 av Piper, München, i et opplag på 1100 eksemplarer; 11. mai mottok Franz Marc det første trykket. Heftet ble redigert av Kandinsky og Marc; kostnadene ble tatt av industrimannen og kunstsamleren Bernhard Koehler, en slektning av Macke. Den inneholdt reproduksjoner av mer enn 140 kunstverk og 14 store artikler. Et annet bind var planlagt, men ble forhindret av utbruddet av den første verdenskrig. I stedet ble en andre utgave av originalen trykt i 1914, igjen av Piper.[6]

Innholdet i almanakken besto av:[7]

  • Marcs essay «Åndelige skatter», illustrert med barnetegninger, tyske tresnitt, kinesiske malerier og Pablo Picassos Kvinne med mandolin ved pianoet[8]
  • En artikkel av den franske kritikeren Roger Allard om kubisme
  • Arnold Schönbergs artikkel «Forholdet til teksten", og en faksimile av sangen hans «Herzgewächse»
  • Faksimiler av sanginnstillinger av Alban Berg og Anton Webern
  • Thomas de Hartmanns essay «Anarkiet i musikken»
  • En artikkel av Leonid Sabaneyev om komponisten Aleksandr Skrjabin
  • En artikkel av Erwin von Busse om den franske maleren Robert Delaunay, illustrert med et trykk av hans La fenêtre sur la ville no. 3 (Vindu i byen nr 3)[9]
  • En artikkel av Vladimir Burliuk om russisk samtidskunst
  • Mackes essay «Masker»
  • Kandinskijs essay «På spørsmålet om form»
  • Kandinskijs «Om scenekomposisjon»
  • Kandinskijs Der Gelbe Klang (Den gule lyd»).

Kunsten som ble gjengitt i almanakken markerte en dramatisk vending bort fra en eurosentrisk og konvensjonell orientering. Utvalget ble dominert av primitiv kunst, folkekunst og barnekunst, med stykker fra Oseania og Afrika, japanske tegninger, middelalderske tyske tresnitt og skulpturer, egyptiske dukker, russisk folkekunst og bayersk religiøs kunst malt på glass. De fem verkene til Van Gogh, Cézanne og Gauguin var i undertall av syv fra Henri Rousseau og tretten fra barnekunstnere.[10]

Kandinskij og Klee[rediger | rediger kilde]

Kandinskij, 1913
Kandinskijs maleri Der Blaue Reiter, 1903, som ga gruppen sitt navn.

Kandinskij var den intellektuelle sentrum i gruppen, og i ettertid var det hans teorier som ga sterkeste uttrykk for gruppen i form av to utgivelser: Über das Geistige in der Kunst (1912)[11] og Punkt und Linie zu Fläche (1926).[12] Hovedtanken var at maleren ikke skal forholde seg til naturens former, men utnytte farge og linje helt abstrakt for å kunne gi uttrykk for sine indre opplevelser. Under Der Blaue Reiter var hans bilder abstraksjoner, som han omtalte som improvisasjoner, og senere under påvirkningen av russisk konstruktivisme ble han en representant for non-figurativ og abstrakt ekspresjonisme.[13]

Den andre betydelige maleren i Der Blaue Reiter var Paul Klee, en nær venn av Kandinskij. Disse to personlighetene utfylte hverandre. Kandinskij var teoretisk, klar og formell, og Klee var en fantasifull mystiker.[14] Mens Kandinskijs bilder ikke forestilte noe i sine abstraksjoner, er det lett å se hva Klees bilder forestiller, men til gjengjeld er det vanskelig å forstå hva det betyr. Hans indivuelle stil kom til bli påvirket av kunstbevegelser som ekspresjonisme, kubisme og surrealisme. Verkene hans gjenspeiler tørr humor og til tider barnlige perspektiv, personlige stemninger og tro, og hans musikalitet. Da de tyske nasjonalsosialistene erklærte kunsten hans for Entartete Kunst, «degenerert kunst», i 1933, vendte Klee tilbake til hjemlandets Bern.[15] {{}-}

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lankheit, Klaus (1984): Der Blaue Reiter. Herausgegeben von Wassily Kandinsky und Franz Marc, Dokumentarische Neuausgabe, München /Zürich; s. 15, 253
  2. ^ Boesen (1974), s. 33
  3. ^ Elger, Dietmar (2007): Expressionismus, Benedikt Taschen Verlag, s. 141
  4. ^ Boesen (1974), s. 41
  5. ^ Boesen (1974), s. 41
  6. ^ Erling, Katharina (2000): Der Almanach Der Blaue Reiter, i: Hopfengart; s. 188-239
  7. ^ «The Blue Rider Almanac 1st Ed.», Leicester's German Expressionist Collection
  8. ^ Nicholls, Peter (1995): Modernisms: A Literary Guide, Berkeley, CA, University of California Press; s. 141.
  9. ^ Window on the City No. 3 (La fenêtre sur la ville no. 3), Guggenheim
  10. ^ Hamilton, George Heard (1993): Painting and Sculpture in Europe, 1880–1940, New Haven, CT, Yale University Press; s. 215-216.
  11. ^ Kandinsky, Wassily (1912): Über das Geistige in der Kunst, München
  12. ^ Kandinsky, Wassily (1926): Punkt und Linie zu Fläche, München
  13. ^ Boesen (1974), s. 39-40
  14. ^ Boesen (1974), s. 40
  15. ^ «Paul Klee (1879–1940)», The Met

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boesen, A. (1968): Kunsttilegnelse, Gyldendal dansk forlag, ISBN 87-00-85161-2
  • Bowlt, John E.; Long, Rose-Carol Washton (1980): The Life of Vasilii Kandinsky in Russian art : a study of "On the spiritual in art" by Wassily Kandinsky. Pub l. Newtonville, Mass. USA. ISBN 0-89250-131-6 ISBN 0-89250-132-4
  • Shearer West (1996). The Bullfinch Guide to Art. UK: Bloomsbury Publishing. ISBN 0-8212-2137-X. 
  • Hoberg, Annegret, & Friedel, Helmut, red. (1999): Der Blaue Reiter und das Neue Bild, 1909-1912, Prestel, München, London & New York. ISBN 3-7913-2065-3
  • Hopfengart, Christine (2000):: Der Blaue Reiter, DuMont, Köln. ISBN 3-7701-5310-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]