Den annen orientalske krise

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Intervju med Muhammed Ali i hans palass i Alexandria (1839), utført av David Roberts.

Den annen orientalske krise mellom 1839 og 1841 dreide seg om Det osmanske rikes stadig svakere maktposisjon i Midtøsten og Egypts fremvekst på den internasjonale scene, en andre konflikt med Muhammed Ali.

Forløp i Orienten[rediger | rediger kilde]

Det osmanske rikes sultan Mahmud II tapte Syria til Muhammed Ali under den første orientalske krise. Etter at prøyssiske offiserer hadde omorganisert den tyrkiske armé bestemte han seg for å ta tilbake Syria. Under kommando av Hafiz Pasha gikk tyrkerne i april 1839 over Eufrat, men den 24. juni beseiret Ibrahim Pasha invasjonshæren i slaget ved Nizeb. Åtte dager etter katastrofen døde Mahmud II. Hans admiral Ahmed Pasha seilte deretter til Alexandria og overleverte uten kamp hele sultanens flåte til Muhammed Ali. Osmanene hadde nå verken hær eller flåte og syntes altså å stå foran sin undergang.

Ved traktaten i Hünkâr İskelesi i 1833 hadde Russland lovet å komma til tyrkarnes hjelp, men tsaren våget ikke å gripe inn på egen hånd. Han tok i stedet kontakt med Storbritannia og foreslo at de sammen skulle redde Det osmanske rike. Britiske marinesoldater besatte AdenDen arabiske halvøy. Frankrike derimot tok parti for Egypt. Ved en diplomatisk aksjon ved siden av de øvrige stormaktene forsøkte Frankrikes rådspresident Adolphe Thiers å presse tyrkerne til å gi etter for Egypt. I stedet for at dette hendte møttes Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen i London och besluttet den 15. juli 1840 å forelegge Muhammed Ali et ultimatum med krav om umiddelbar evakuering av Syria, Kreta og Arabia. Da Muhammed Ali avvist dette i tillit til fransk hjelp bombarderte den britiske middelhavsflåte under admiral sir Robert Stopford Ibrahim Pashas syriske høykvarter i Beirut. Den 10. oktober 1840 inntok østerrikske og britiskw landstigningsstyrker byen. I november dukket Royal Navy opp utenfor Alexandria, och da gav Muhammed Ali opp.

I februar 1841 sluttet sultanen og Muhammed Ali definitiv fred. Egypt tilbakeførte alle sine erobringer og Muhammed Ali ble til gjengjeld utnevnt til egyptisk vasallfyrste med arvelig verdighet. Den 13. juli undertegnet tyrkerne Dardanelletraktaten med fem europeiske stormakter om Dardanellenes internasjonalle status. Man bestemte at Dardanellene skulle være stengt for alle ikke-tyrkiske krigsfartøy. I Russland var man misfornøyd med traktaten.

Nervekrig i Europa[rediger | rediger kilde]

Ettersom fransmennene følte seg tilsidesatte i det diplomatiske spillet kom landet i krigsstemning. Thiers mobiliserte og den franske revolusjons gamle slagord om «Rhinen» og «de naturlige grenser» lød atter. Storbritannias utenriksminister lord Palmerston lot seg ikke skremme. Men i og med at stormaktene skred til verket med militære maktmiddel slo franskmennene til retrett. Frankrikes borgerskap våget tross alt ikke å ge seg på en europeisk storkonflikt. Den 21. oktober 1840 avskjediget kong Ludvig Filip Thiers.

Nervekrigen hadde i Tyskland fremkalt en voldsom antifransk stemning, der den tok sig uttrykk i nye politiske sanger som «Die Wacht am Rhein» og «Deutschland, Deutschland, über alles».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Petersen, Kai, När hände vad? Världshistorisk uppslagsbok 1500-2002 (2003)