De nasjonalsosialistiske martyrene
«Nazimartyrene» var medlemmer av det tyske nazistpartiet NSDAP som ble drept i sammenstøt med myndighetene eller politiske motstandere i Weimarrepublikken i perioden fra 1923 til Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933. I den nazistiske propagandaen ble det tyske ordet Zeuge, «vitne», brukt istedenfor det greske fremmedordet «martyr», og ofrene ble omtalt som Blutzeugen der Bewegung, «bevegelsens blodvitner».[1]
Betegnelsen ble også brukt om nazistenes «falne helter» etter 1933. De navngitte «blodvitnene» eller «blodofrene» ble viktige i partiets historieskriving, kultpregede heltedyrkelse og seremonielle iscenesettelse.
De seksten «blodvitnene» fra ølkjellerkuppet 1923
[rediger | rediger kilde]
De fremste av nazistpartiets martyrer var de seksten som ble drept i sammenstøt med det bayerske statspolitiet 9. november 1923 i forbindelse med ølkjellerkuppet i München.
I det mislykkede kuppet forsøkte nazistpartiets leder Adolf Hitler, støttet av generalen Erich Ludendorff og rundt 3000 tilhengere, å ta makten i den tyske delstaten Bayern. De marsjerende demonstrantene møtte imidlertid motstand fra bevæpnet politi og i alt 20 mennesker mistet livet i gatekampen ved det gamle krigsmonumentet Feldherrnhalle («Feltherrenes hall») på Odeonsplatz.
Nazistpartiets seksten «falne helter» fra «Marsjen mot Feldherrnhalle» (Marsch auf die Feldherrnhalle) var:
- Felix Allfarth (født 1901)
- Andreas Bauriedl (født 1879)
- Theodor Casella (født 1900), løytnant i første verdenskrig, Jernkorset 2. klasse, medlem av Frikorps og NSDAP. I nazitiden ble flere gater oppkalt etter ham.
- Wilhelm Ehrlich (født 1894), bankfunksjonær, medlem av NSDAP fra 1920. I nazitiden ble flere gater oppkalt etter ham, men disse ble endre i 1945.
- Martin Faust (født 1901), bankfunksjonær
- Anton Hechenberger (født 1902)
- Oskar Körner (født 1875)
- Karl Kuhn (født 1897)
- Karl Laforce (født 1904)
- Kurt Neubauer (født 1899])
- Klaus von Pape (født 1904)
- Theodor von der Pfordten (født 1873)
- Johann Rickmers (født 1881)
- Max Erwin von Scheubner-Richter (født 1884)
- Lorenz Ritter von Stransky (født 1899)
- Wilhelm Wolf (født 1898)
Hitler tilegnet første bind av sitt politiske manifest Mein Kampf, som han begynte å skrive mens han satt fengslet etter kuppforsøket, til de seksten martyrene.[2]
Hitler var opprørt over at de ikke fikk et felles gravsted, og 9. november 1935 ble deres jordiske levninger flyttet til Königsplatz hvor de ble gjenstand for en heltekult med religiøse undertoner;[3] Mellom den monumentale plassen og partihovedkvarteret «Det brune hus» var det reist to «ærestempler» der likene ble plassert i store sarkofager. Ved Feldherrnhalle hadde navnene allerede kommet opp på «Bevegelsens minnesmerke» (Mahnmal der Bewegung). Monumentet ble bevoktet kontinuerlig av to bevæpnede SS-menn, og det var hilseplikt for alle som passerte. Under partimøtet i Weimar i juli 1926 hadde Hitler overtatt «Blodfanen» (die Blutfahne), et gjennomhullet hakekorsflagg som Bauriedl hadde båret da hans stupte ved Fledherrnhalle og som heretter ble bevegelsens kanskje viktigste «relikvie».[4]
Rikspartidagene, partiets årlige kongress i Nürnberg fra 1927 til 1938, åpnet dessuten med at navnene på de seksten martyrene ble ropt opp og besvart som tilstedeværende.[trenger referanse] De ble ellers minnet gjennom en årlig markering over hele landet 8. og 9. november, med hovedarrangementet lagt til München.
Alle partimedlemmer som hadde deltatt under kuppet, ble betegnet som «den gamle garden» (Alte Garde), og kunne tildeles utmerkelsen Blodordenen (der Blutorden) som ble opprettet i 1934. I nazipropagandaen ble ofrene og hendelsen i 1923 gjerne beskrevet sammen med slagordet Und ihr habt doch gesiegt, «dere seiret allikevel» eller «tross alt har dere seiret».[5]
I juni 1945 fjernet Den allierte kontrollkommisjonen deres levninger fra ærestemplene og tok kontakt med de etterlatte. Disse ble gitt valget mellom å få sine slektninger begravet i umerkede graver i München eller få dem kremert. Monumentet ble ødelagt av kontrollkommisjonen 9. januar 1947.
Andre nazimartyrer
[rediger | rediger kilde]
Det var også andre som ble drept i sammenstøt, hvorav noen ble fremhevet som eksempler til etterfølgelse. To av de mest kjente er SA-medlemmet Horst Wessel,[6] som skrev teksten til nazibevegelsens fremste kampsang og ble likvidert av kommunister i Berlin i 1930,[7] og Albert Leo Schlageter som ble henrettet som sabotør av franskmennene i Rhinland i 1923.
I utvidet forstand regnet Hitler også den antisemittiske dikteren og forleggeren Dietrich Eckart, som døde lille julaften 1923, blant «bevegelsens blodvitner».
Andre «falne helter» I nazipropagandaen var Wilhelm Gustloff, grunnleggeren av NSDAP i Sveits som ble myrdet i 1936, og Herbert Norkus,[8] medlem i Hitlerjugend og drept av ungkommunister som femtenåring i 1932.[9] Det kom tre romaner og én spillefilm, Hitlerjunge Quex, om Norkus' liv, der gutten ble framstilt som forbilde og helt.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tyskland under hakekorset. Oslo: Arbeiderpartiet. 1933. s. 9.
- ^ Hitler, Adolf (1889-1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 9.
- ^ Fest, Joachim C. (1926-2006) (1973). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 429. ISBN 8205057915.
- ^ Roberts, Stephen H. (1938). Huset som Hitler bygget. Oslo: Gyldendal. s. 147.
- ^ Bullock, Alan (1914-) (1970). Hitler, tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. s. 28.
- ^ Fest, Joachim C. (1926-2006) (1973). Hitler: en biografi. Oslo: Gyldendal. s. 229. ISBN 8205057915.
- ^ Bullock, Alan (1914-) (1970). Hitler, tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. s. 141.
- ^ Mürer, Niels J. (1898-1980) (1935). Det nye Tyskland. Oslo: Aschehoug. s. 63.
- ^ Roberts, Stephen H. (1938). Huset som Hitler bygget. Oslo: Gyldendal. s. 210.