Særeie

Særeie er ekteskapslovens (Lov av 4. juli 1991 nr. 47) betegnelse på formue som er unntatt fra likedeling ved ekteskapets opphør. Formue som er særeie står i motsetning til formue som er felleseie, men er ikke en motsetning til sameie. Ektefeller kan godt eie en eiendel i sameie og samtidig kan begge to ha særeie.

Ved en avtale om særeie (ektepakt) kan ektefellene avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling. En avtale om særeie kan også inngås med sikte på et forestående ekteskap.

Avtalen kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue.

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død.

Det er formkrav for at en avtale om særeie skal være gyldig. Den må inngås ved ektepakt, dvs en avtale mellom ektefellene som fyller særlige krav til vitnepåtegninger mv.

En vanlig og unødvendig feil som gjøres er at en ektefelle overfører egne eiendeler til den annen ektefelles særeie for å unngå pågang eller risiko for pågang fra egne kreditorer. Dette er imidlertid ikke nødvendig å benytte særeieinstituttet for å oppnå vern mot egne kreditorer. Man kan i stedet gjøre en ektepakt hvor eiendelene overføres til den annen ektefellens eneeie. Eiendelene vil da fortsatt være felleseie (betyr ikke sameie), noe som medfører at eiendelene skal deles likt ved ekteskapets opphør. I noen tilfeller kan det allikevel være aktuelt å gjøre en gave fra den ene ektefellen til den andres særeie, dette gjelder de tilfeller hvor ektefellen som gir gaven har gjeldsproblemer denne ikke antar å kunne løse innen sin død. I slike tilfeller vil felleseie deles ved død, og kreditorene vil da kunne gjøre sine krav gjeldende mot dødsboet, ved særeie er den muligheten avskåret, med mindre kreditorene kan kreve omstøtelse.