De 52 stadiene til en bodhisattva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

De 52 stadiene til en bodhisattva (tradisjonell kinesisk: 五十二位, pinyin: wǔshíèr wèi, Wade-Giles: wu-shih-erh wei, koreansk: 오십이위, hangul: osibi wi, japansk: gojūni i, katakana: ゴジュウニイ, vietnamesisk: ngũ thập nhị vị) er 52 stadier som en bodhisattva gjennomgår ifølge flere mahāyānatekster. De 52 stadiene er inndelt i 10 stadier av tro, 10 stadier av sikkerhet («10 boliger»), 10 stadier av praksis, 10 stadier av devosjon, 10 stadier av utvikling, et stadium av nesten perfekt opplysning og et stadium av perfekt opplysning (anuttara-samyak-sambodhi).

Læren om 41 stadier oppstod innenfor tradisjonen tathāgatagarbha i India. Den fulle utforming med 52 stadier er en kinesisk konstruksjon som oppstod innenfor skolen Tiāntái og som deretter ble adoptert av skolen Huāyán zōng.

Det eksakte innholdet i disse stadier eller etapper, varierer imidlertid mellom ulike mahāyānatekster.[1] Stadiene er omtalt og gjengitt i sentrale mahāyānatekster som lotussūtraen, avataṃsakasūtraen,[2] sūtraen om det juvelfylte halskjede, med flere.[1]

Historisk opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Læren om bodhisattvaens stadier oppstod innenfor tradisjonen tathāgatagarbha,[1] og dette er dokumentert i mahāyāna mahāparanirvāṇasūtraen. Den fulle utforming med 52 stadier er likevel en kinesisk konstruksjon som oppstod innenfor skolen Tiāntái og som deretter ble adoptert av skolen Huāyán zōng.[3]

I året 593 e.Kr. holdt Zhìyǐ (智顗, 538–597), grunnleggeren av den mahāyānabuddhistiske retningen Tiāntái, en serie foredrag ved tempelet Yy-ch'yan-ssu i Jinzhou i det nordvestlige Kina.[4] Disse foredragene ble senere nedskrevet av Guàndǐng (灌頂, 561–632) under tittelen den mystiske meningen i lotussūtraen.[4][5][6][7][8] I disse foredragene kommer Zhìyǐ inn på begrepet distinkt eller tydelig undervisning (別教, biéjiāo) – områder hvor Tiāntái er klarere og tydeligere enn andre retninger i buddhismen.[3] Han trekker frem de 52 stadiene til en bodhisattva som et eksempel på en tydeligere undervisning, og han nevner i denne forbindelse deres omtale i sūtraen om diademet til den primære aktiviteten til bodhisattvaene.[9][3][a]

Zhìyǐ forteller også at Huāyán zōng eller Avataṃsakaskolen på sin side bare nevner 41 stadier, ettersom den ikke regner med de ti første stadier og det nest siste stadium.[3] Avataṃsakaskolen adopterte senere alle 52 stadiene fra retningen Tiāntái, og de finnes dermed omtalt i eksegeser til avataṃsakasūtraen som ble skrevet av Huāyán zōng.[3] Et eksempel er essay om de fem lærdommer av Huāyán av munken Wūzhuó (無著).[13]

Som Itō Zuiei (f. 1942) har påvist er de sentrale konsepter i Avataṃsakasūtraen årsaken til opplysning, bodhisattvaenes aktivitet (bodhisattva-caryā), og resultatet av praksisen (opplysning).[14][15] Årsaksaspektet er behandlet i daśabhūmikasūtraen og resultatet behandles i tathāgatot-patti-saṃbhava-nirdeśa-sūtra.[14][15] Begge disse tekstene sirkulerte som uavhengige tekster før de ble innflettet i avataṃsakasūtraen som henholdsvis kapitlene 26 og 37.[16][15] De ti første stadiene av tro finnes nevnt i kapittel 26, men ikke i den opprinnelige daśabhūmikasūtraen da den sirkulerte som uavhengig tekst. Det samme er tilfelle med kapittel 37 og det nest siste stadium.

Enda et bevis på at utformingen med 52 stadier har en kinesisk opprinnelse, er at også den indiske yogācāraskolen opererer med 41 stadier. Dette går frem av teksten oppsummering av den store vogn (mahāyāna-saṃgraha) som ble skrevet av Asaṅga (315–390).[17][1] Det er bare den indiske buddhistmunken Paramārtha's (499–569) oversettelse av Vasubandhu's kommentar til denne teksten (攝大乘論, shè dà shèng lùn) som inneholder alle 52 stadier.[3][18] I brahmajālasūtraen eller sūtraen om Brahmas nett, omtales bare 40 stadier.

Stadiene[rediger | rediger kilde]

Her er en oppsummering av alle 52 stadier.[1]

  • 10 stadier av tro (tradisjonell kinesisk: 十信, pinyin: shíxìn, Wade-Giles: shih-hsin, koreansk: 십신, hangul: sipsin, japansk: jisshin, katakana: ジッシン, vietnamesisk: thập tín)
  • 10 stadier av sikkerhet eller «10 boliger» (tradisjonell kinesisk: 灌頂住, pinyin: guàndǐng zhù, Wade-Giles: shih-chu, koreansk: 십주, hangul: sipju, japansk: jū jū, katakana: ジュウジュウ, vietnamesisk: thập trụ[19])
  • 10 stadier av praksis (tradisjonell kinesisk: 十行, pinyin: shíxíng, Wade-Giles: shih-hsing, koreansk: 십행, hangul: siphaeng, japansk: jūgyō, katakana: ジュウギョウ, vietnamesisk: thập hàng)
  • 10 stadier av devosjon (tradisjonell kinesisk: 十迴向, pinyin: shí huíxiàng, Wade-Giles: shih hui-hsiang, koreansk: 십회향, hangul: sip hoehyang, japansk: jū ekō, katakana: ジュウエコウ, vietnamesisk: thập hồi hướng)
  • 10 stadier av utvikling (tradisjonell kinesisk: 十地, pinyin: shídì, Wade-Giles: shih-ti, koreansk: 십지, hangul: sipji, japansk: jū ji, katakana: ジュウジ, vietnamesisk: thập địa)
  • Et stadium av nesten perfekt opplysning (tradisjonell kinesisk: 無垢地, pinyin: wú gòu dì, Wade-Giles: wu-kou-ti, koreansk: 무구지, hangul: mu gu ji, japansk: mu ku ji, katakana: ムクジ, vietnamesisk: vô cấu địa)
  • Et stadium av perfekt opplysning (sanskrit: anuttara-samyak-sambodhi, tradisjonell kinesisk: 妙覺, pinyin: miàojué, Wade-Giles: miao-chüeh, koreansk: 묘각, hangul: myogak, japansk: myōgaku, katakana: ミョウガク, vietnamesisk: diệu giác).

De 30 første stadier kalles noen ganger jordiske stadier (凡位, fánwèi), mens de 12 siste kalles hellige stadier (聖位, shèngwèi).[1]

De jordiske stadier er videre inndelt i ytre jordiske stadier (外凡位, wàifán wèi), som består av de 10 første, og indre jordiske stadier (內凡位, nèifán wèi), som består av de 20 neste.[1] De som befinner seg i de indre jordiske stadier er de som innehar de tre former for verdighet (三賢位, sānxián wèi).[1]

De ti stadier av tro[rediger | rediger kilde]

De ti stadier av tro som er opplistet her, bygger på to kilder. Den ene er oppsummering av den store vogn[17] av Asaṅga (315–390) innenfor yogācāraskolen. Den andre er essay om de fem lærdommer av Huāyán av munken Wūzhuó (無著) innenfor Huāyán zōng eller Avataṃsakaskolen.[13]

  1. Stadiet av tro (無著, wūzhuó): Dette er stadiet av engasjement og sann ambisjon
  2. Stadiet av oppmerksomt nærvær (念心, niàn xīn): Dette kan også oversettes med oppmerksomhetstrening; på engelsk blir det kalt Mindfullness. Det kan også oversettes med det generelle begrepet buddhistisk meditasjon. Det finnes seks former for oppmerksomt nærvær.
  3. Stadiet av bestrebelse (精進心, jīngjìn xīn)
  4. Stadiet av mental stabilitet (定心, dìng xīn)
  5. Stadiet av visdommen i å forstå tomheten (慧心, huixin)
  6. Stadiet av ren selvkontroll (戒心, jièxīn), også kalt stadiet av ikke-tilbakegang (不退心, bùtuì xīn):[20]
  7. Stadiet av dydenes tilbakekomst (廻向心, huíxiàng xīn)
  8. Stadiet av å vedlikeholde dharma i en selv (護法心, hùfǎ xīn)
  9. Stadiet av ikke-tilknytning (捨心, shěxīn)
  10. Stadiet av aspirasjon (願心, yuànxīn), også kalt stadiet av disiplin eller selvkontroll (戒心, jièxīn).[20]

10 stadier av sikkerhet[rediger | rediger kilde]

De ti stadier av sikkerhet[21] blir også kalt for de ti boliger eller hvilepunkter, fordi man hviler i tomheten (śūnyatā) og mangelen på kjennetegn.[22]

Den indiske buddhistmunken Paramārtha (499–569) oversatte det med de ti forståelser (十解, shíjiě).[23] Det var også tilfelle med Xuánzàng (602–664) da han oversatte yogācārabhūmiśāstra[24] og Fāzàng (653–712) da han oversatte Læren om avhengig oppståen fra Tathāgatagarbha.[25] På sanskrit er det daśa-bhūmi og daśa-bhūmi-sthita; rekonstruerte sanskritformer er *daśâvasthā, *daśa-vihāra og *daśama-bhūmi.[19]

I oversettelsen til kinesisk av Sūtraen om Brahmas nettverk fra omkring 420 e.Kr., er det gjengitt som de ti tilbøyeligheter (十發趣, shí fāqù):[26]

  1. Sinnet av ikke-tilknytning (捨心, shěxīn)[27] Ikke-tilknytning eller løsrivelse (sanskrit: upekṣā, *upekṣā-citta, adhyupekṣā eller tyāga-citta, tibetansk: btang snyoms kyi sems) er en tilstand i sinnet hvor man er løsrevet fra nøysomhet og moral. Den er vanligvis forbundet med praksisen til en pratyekabuddha. Ikke-tilknytning er også en av de fire bunnløse mentale tilstander og en av de ti nærende mentale tilstander.[27]
  2. Sinnet av forskriftene (戒心)
  3. Sinnet av overbærenhet (忍心)
  4. Sinnet av streben (進心)
  5. Sinnet av konsentrasjon (定心)
  6. Sinnet av visdom (慧心)
  7. Sinnet av aspirasjon (願心)
  8. Det voktende sinn (護心)
  9. Det gledesfylte sinn (喜心)
  10. Det høyeste sinn (頂心)

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Sūtraen om diademet til den primære aktiviteten til bodhisattvaene[9] ble angivelig oversatt av Zhú Fóniẚn (竺佛念), en profilert oversetter som levde under Jin-dynastiet (265–420). Moderne forskning har imidlertid tidfestet den til det 5. eller 6. århundre og den anses som en kinesisk apokryf. Teksten finnes ikke på sanskrit eller i den tibetanske buddhistiske kanon. Alle 52 stadier omtales også i karunikarāja prajñāpāramitā sūtra,[10][11] som angivelig ble oversatt av Kumārajīva i årene 410-412 e.Kr.[10] Også denne teksten er imidlertid en apokryf som ble satt sammen i Kina eller Korea.[12] Selv om tittelen forteller at teksten handler om prajñāpāramitā, inneholder den en blanding av idéer som er hentet fra prajñāpāramitā, tathāgatagarbha og yogācāra.[12] Heller ikke denne teksten finnes på sanskrit eller tibetansk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Bøker og tidsskrifter[rediger | rediger kilde]

  • Hamar, Imre (2016). «The History of the Buddhāvataṃsaka-sūtra: Shorter and Larger texts». Reflecting Mirrors: Perspectives on Huayan Buddhism. Harrassowitz Verlag, Wiesbaden, 2007, side 139-167. 
  • Hamar, Imre; Inoue, Takami (2016). Faith, Practice and Enlightenment in the Avataṃsaka-sūtra and the Huayan School. Faith in Buddhism. Budapest Monographs in East Asian Studies 6. Budapest: Institute of East Asian Studies, Eötvös Loránd University, 2016. 
  • Zuiei, Itō 伊藤瑞叡 (1988). Kegon bosatsudō no kiso-teki kenkyū 華厳菩薩道の基礎的研究. Heirakuji shoten, Kyōto, 1988. 
  • Yoshihide, Yoshizu 吉津宜英 (1992). Kegon kyōgaku ni okeru shin 華厳教学における信. Bukkyō shisō 仏教思想 11, 1992, side 269-291. 

Nettsteder[rediger | rediger kilde]