Dagfinn Mannsåker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dagfinn Mannsåker
Dagfinn Mannsåker.jpg
Dagfinn Mannsåker (1965)
Født 30. juni 1916
Død 16. juli 1994 (78 år)
Far Jon Mannsåker
Søsken Jørund Mannsåker, Bergfrid Fjose
Yrke Historiker, redaktør, Riksarkivar (1965–1982), arkivar
Nasjonalitet Norge
Riksarkivar Dagfinn Mannsåker på sitt kontor.

Dagfinn Mannsåker (født 30. juni 1916, død 16. juli 1994) var en norsk historiker og riksarkivar.

Dagfinn Mannsåker ble født i Ullensvang, der faren Jon Mannsåker var prest og skolestyrer på Hardanger Folkehøgskule. Han var bror til politikeren Bergfrid Fjose, filologen Jørund Mannsåker og presten Inge Mannsåker. Mannsåker hadde barneårene sine i Ullensvang, men fra 1928 bodde familien på Voss og i 1933 flyttet de til Oslo, der Mannsåker tok artium og studerte.

Etter aksjonen mot studentene ved Universitetet i Oslo under okkupasjonen flyktet han til Sverige i 1944. Samme år tok han hovedfag med oppgaven Jacob Aall: Liv og gjerning før 1814. Sin embedseksamen avla han i Lund i Sverige [1]. Han tok doktorgraden i 1955 med avhandlingen Det norske presteskapet i det nittande hundreåret. Sosialhistoriske studiar. Mannsåker var lektor i den høyere skole 1954–59, universitetslektor i historie ved Universitetet i Oslo 1959–65 og riksarkivar 1965–82. Han var redaktør for Historisk Tidsskrift 1955-70, formann for Den norske historiske forening 1966-72, styreformann i Norsk historisk kjeldeskriftråd 1966-78, medlem av Riksbiblioteksrådet 1975-84, Rådet for taushetsplikt og forskning 1975-84 og i Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1963. Mannsåker var medarbeider i flere tidsskrift, i Norsk biografisk leksikon og i Norsk Allkunnebok.

Mannsåker var en aktiv tilhenger og bruker av nynorsk. Han var i årene 1958-1961 formann i Bærum mållag, og i 1960-1964 leiar i Kringkastingsringen. Han var også aktiv avholdsmann, og var formann i Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund 1938-1945.

Mannsåker studerte cello under Trygve Lindeman ved Musikkonservatoriet i Oslo, og spilte i flere amatørorkestre: Ungdomsorkesteret i Norsk rikskringkasting, Studentorkesteret i Oslo og Bærum Orkesterforening. Han ble i 1972 utpekt til leder av interimsstyret for Norges musikkhøgskole i Oslo, og etter at høgskolen startet opp i 1973 fortsatte han som styreformann til 1982.

Dagfinn Mannsåkers bidro også til å få bygget nytt riksarkiv. Da han tiltrådte stillingen som riksarkivar i 1965, holdt arkivet til i den gamle bygningen til Norges BankBankplassen ved Akershus festning, nå Arkitekturmuseet. Bygningen var for liten og ga dårlig plass og sikkerhet for arkivmagasinene. Det hadde i flere tiår versert ulike byggeplaner. Mannsåker ledet arbeidet med å finne ny tomteplassering, og med å få bygget en tidsmessig bygning med sikre arkivmagasiner. Den nye bygningen til Riksarkivet sto ferdig på Kringsjå ved Sognsvann stasjon i Oslo i 1978.

Som riksarkivar engasjerte Mannsåker seg også internasjonalt, og var i flere år visepresident i det internasjonale arkivrådet.

For sine fortjenester i norsk kulturliv ble Mannsåker i 1983 utmerket med St. Olavs Orden av 1. klasse.

Publikasjoner (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Jacob Aall: liv og gjerning før 1814, hovedfagsoppgave i historie, Oslo 1944.
  • Det norske presteskapet i det nittande hundreåret. Sosialhistoriske studiar, 1954.
  • Norsk samfunnslære, sammen med Hans Aarnes, 1956.
  • Dagfinn Breistein: Hans Nielsen Hauge – "Kjøbmand i Bergen". Bokomtale, Historisk Tidsskrift 3/1958
  • Norsk samfunnslære for realskolen/realskulen. sammen med Hans Aarnes, 1959.
  • Nyare forsking omkring 1814, i heftet 1814 og 1884, Oslo 1968.
  • Dei religiøse folkerørslene og samfunnet ca. 1750 – 1850, i Streiftog i Kirkehistorien, Oslo 1996.
  • Diskresjonsspørsmål og personvern i lokalhistoria, i Heimen, 1977
  • Vegen til Kringsjå. Byggesaka til Riksarkivet fram til 1965, i Arkivmagasinet 1/1998

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fjose, Olav (1988). Bergfrid. Oslo: Samlaget. s. 70. ISBN 8252132944. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]