Dagens skandale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dagens skandale
orig. Reckless
Dagens skandale
Original filmplakat.
Generell informasjon
Sjanger Romantisk musikaldrama
Nasjonalitet USA
Utgitt
  • 19. april 1935 (1935-04-19) (USA)
Lengde 97 min[1]
Språk Engelsk
Bak kamera
Regissør Victor Fleming
Manus P.J. Wolfson
Basert på En historie 
av David O. Selznick
Produsent David O. Selznick
Musikk Jack Virgil (ukreditert)
Sjeffotograf George J. Folsey
Klipp Margaret Booth
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Budsjett 858 000 dollar[2]
Totalomsetning 1 339 000 dollar[2]
Eksterne lenker

Dagens skandale (originaltittel: Reckless) er et amerikansk romantisk musikaldrama fra 1935, regissert av Victor Fleming og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Jean Harlow, William Powell og Franchot Tone. Filmen handler om en musikalstjerne som får karrieren sin truet etter at hennes ektemann begår selvmord. Manus er skrevet av P.J. Wolfson, basert på en historie skrevet av David O. Selznick.

Filmen ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller publikum, og tjente ikke inn produksjonskostnadene.

Handling[rediger | rediger kilde]

Musikalstjernene Mona Leslie (Jean Harlow) blir fengslet for uaktsom kjøring. Hennes gode venn, sportspromotøren og gambleren Ned Riley (William Powell), betaler kausjonen hennes for at hun skal kunne delta på et veldedig arrangement. Da hun kommer frem oppdager hun imidlertid at alle plassene er kjøpt av den velstående Robert Harrison jr. (Franchot Tone), lederen for, og det eneste medlemmet i, S.A.M.L. (Society for the Admiration of Mona Leslie). Robert og Mona innleder et forhold med samtykke fra Ned. Monas bestemor (May Robson) forteller Ned at dersom han forteller Mona hva han føler for henne kommer hun til å avslutte forholdet. Han bestemmer seg til slutt for å kjøpe en giftering til Mona.

Før han får informert henne om dette gifter Mona seg med Robert en kveld mens de er fulle. Neste dag er Mona svært fornøyd med avgjørelsen deres, men Robert blir deprimert når han tenker på hvordan familien og vennene sine kommer til å reagere. I tillegg var han allerede forlovet med barndomsvenninnen sin, Josephine Mercer (Rosalind Russell). Da Mona skal bli introdusert for Roberts familie og venner får hun en kjølig mottakelse av alle utenom Josephine. Robert har lyst til å flykte tilbake til New York, men Mona råder han til å bli i håp om at det skal løse seg.

Robert klarer imidlertid ikke å riste av seg følelsen at han har gjort en stor tabbe og dette blir forsterket da Josephine gifter seg. Han orker ikke tanken på henne sammen med en annen mann og drikker seg full. Da han forteller Jo hva han føler for henne og at han føler at han ble lurt til å gifte seg med Mona overhører Mona samtalen. Hun spør om Ned kan følge henne tilbake til hotellet. Robert følger etter og prøver å starte en krangel, men er for full. Mona og Ned legger han ned for at han skal sove, men da de forlater rommet hører de et skudd. De oppdager at Robert har begått selvmord. Både Mona og Ned blir tiltalt for mord, men blir frikjent. I folkets øyne var imidlertid Mona skyldig i å ha drevet Robert til å ta livet sitt.

Mona føder Roberts sønn og kommer dermed i videre konflikt med familien hans. Hun går med på å si fra seg arven på én million dollar dersom hun får beholde foreldreretten til barnet. Mona forsøker å fortsette karrieren sin, ettersom hun trenger penger til å forsørge barnet, men ingen seriøse aktører ønsker å ansette henne. I all hemmelighet finansierer Ned en forestilling for henne, men advokaten hans, som er bekymeret for at Ned risikerer å gå konkurs, informerer Mona om hva han har gjort. Hun tilbyr Ned å trekke seg, men dette nekter han å gå med på. På åpningskvelden er hennes tidligere svigerfar, oberst Harrison sr. (Henry Stephenson), og Josephine blant publikum. Da Mona begynner å synge blir hun forstyrret av tilrop fra publikum. Hun bestemmer seg for å fortelle sin versjon av det som skjedde med Robert, og begynner deretter å synge fra begynnelsen igjen. Etter at hun er ferdig blir hun møtt av stående applaus fra publikum. Da hun synger den neste sangen frir Ned til henne fra sidelinjen.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

David O. Selznick brukte pseudonymet «Oliver Jeffries» da han skrev filmens historie. Den er løst basert på skandalen der ekteskapet mellom Broadway-skuespillerinnen Libby Holman og den velstående tobakksarvingen Zachary Smith Reynolds fra 1931, endte med at han døde av et skuddssår i hodet.[3] Dette førte til at Holman ble anklaget for å ha vært ansvarlig for hans død.[4] Filmen hadde en rekke ulike arbeidstitler, inkludert Salute, There Goes Romance og A Woman Called Cheap, før valget til slutt falt på Reckless. Ti manusforfattere, inkludert Joseph L. Mankiewicz, Philip Barry, S.N. Behrman og Val Lewton arbeidet med manuset, men bare P.J. Wolfson ble kreditert for det fullførte manuset.[3]

Joan Crawford ble tildelt den kvinnelige hovedrollen. En uke før produksjonen startet ble hun imidlertid erstattet av Harlow, ettersom Selznick hadde bestemt at Powells virkelige romanse med Harlow ville bidra til å promotere filmen. Harlow var motvillig til å spille i filmen, da hennes ektemann Paul Bern, i likhet med mannen til rollefiguren hennes Mona Leslie, hadde begått selvmord to år tidligere.[5] Under innspillingen oppstod den en krise da Harlow begynte å miste håret etter flere års bleking.[6] Frisøren Marcel Machu ble i all hemmelighet tilkalt til settet for å begrense skadene. Han masserte olivenolje i håret hennes til det sluttet å brekke. I mellomtiden ble spesialdesignede parykker bestilt fra New York, som Harlow brukte resten av innspillingen.[6]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Harlow kunne hverken synge eller danse, så sangstemmen hennes ble dubbet av Virginia Verrill, mens dansetrinnene hennes ble fremført av Betty Halsey.[7]


'
Disk 1
Nr. Låt Musikk Tekst
1.  «Reckless» (fremført av Jean Harlow, dubbet av Virginia Verrill) Jerome Kern Oscar Hammerstein II
2.  «Trocadero» (fremført av Jean Harlow, dubbet av Virginia Verrill, og Allan Jones Burton Lane Harold Adamson
3.  «Ev'rything's Been Done Before» (fremført av Allan Jones) Jack King Edwin H. Knopf og Harold Adamson
4.  «Brudekoret» (fra Lohengrin) Richard Wagner
5.  «Hear What My Heart Is Saying» (fremført av Jean Harlow, dubbet av Virginia Verrill) Burton Lane Harold Adamson
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 2
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 3
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
Disk 4
Nr. Låt
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»
«»

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller publikum og tjente ikke inn produksjonskostnadene.[8] Variety lot seg ikke begeistre og mente både regien og historien var uten særlig mål og mening. Anmelderen syntes også rollefigurene var vage og lite troverdige.[9] Andre Sennwald i The New York Times var heller ikke overbevist og mente at Harlow var malplassert i sin rolle.[10] Richard Watts jr. i New York Herald Tribune understreket at «filmen ikke var en klassiker», men at den likevel fungerte som et melodrama. Dette var først og fremst takket være Harlows prestasjon.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «RECKLESS (A)» (engelsk). British Board of Film Classification. 29. april 1935. Arkivert fra originalen 14. mai 2017. 
  2. ^ a b The Eddie Mannix Ledger (engelsk). Los Angeles: Margaret Herrick Library, Center for Motion Picture Study. 
  3. ^ a b Sragow 2013, s. 220
  4. ^ «Reckless» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 27. september 2016. 
  5. ^ Bryant 2006, s. 101
  6. ^ a b Stenn 1993, s. 182
  7. ^ Stenn 1993, s. 180
  8. ^ Stenn 1993, s. 183
  9. ^ «Review: ‘Reckless’». Variety (engelsk). 31. desember 1934. Arkivert fra originalen 6. mai 2016. 
  10. ^ Sennwald, Andre (20. april 1935). «At the Capitol». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 21. august 2016. 
  11. ^ Conway & Ricci 1965, s. 117

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bryant, Roger (2006). William Powell: The Life and Films (engelsk). McFarland. ISBN 978-0-7864-2602-7. 
  • Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow (engelsk). Cadillac Publishing Co. 
  • Sragow, Michael (2013). Victor Fleming: An American Movie Master (engelsk). University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-4443-6. 
  • Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow (engelsk). Doubleday. ISBN 978-0385421577. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]