Christian Bernstorff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Christian Bernstorff
Christian Bernstorff.jpg
Født 3. april 1769
København
Død 18. mars 1835
Berlin
Nasjonalitet Danmark
Utmerkelser Den hvite ørns orden, Den sorte ørns orden
Ridder av Elefantordenen
Order of the Elephant (heraldry).svg
1808

Christian Günther Bernstorff (født 3. april 1769, død 18. mars 1835) var en dansk og prøyssisk embetsmann, diplomat og politiker. Han var Danmarks utenriksminister fra 1797 til 1810, og prøyssisk utenriksminister fra 1818 til 1832.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bernstorff ble født i København som sønn av Andreas Peter Bernstorff i dennes første ekteskap med Henriette Frederikke Stolberg.

I dansk tjeneste fra 1789 til 1818[rediger | rediger kilde]

Utenriksminister i alder av 28 år[rediger | rediger kilde]

Med farens hjelp gikk han tidlig inn i diplomatiet og ble allerede som 19-åring først bli legasjonssekretær i Berlin (1789–1791), deretter gesandt samme sted i 1791. Senere ble han sendt til Stockholm (1794), hvor han ble inntil hans far ble syk og døde i 1797.

Christian Bernstorff ble i juni 1797 statssekretær og i tillegg utnevnt til utenriksminister.[1] Uten å ha sete i geheimerådet hadde han rett til å fremsette forslag i saker, og han ansees å ha hatt stor innflytelse på statens utenrikspolitikk. I året 1801 ble han ridder av Dannebrogordenen, og 21. mai 1803 medlem av geheimerådet.

Visitasjonsretten - angrepet på Københavns red[rediger | rediger kilde]

Den første store sak for Danmark-Norge i Bernstorffs tid, var tvisten med Storbritannia i 1800 om retten til å visitere skip som seilte i konvoi.[2] En britisk flåtestyrkes ankomst til Øresund fremtvang en traktat, som Bernstorff inngikk 29. august 1800 med den engelske diplomaten Whitworth. Den dansk-norske regjering frafalt retten til å visitere skipet, inntil spørsmålet om visitasjonsretten var avgjort.

Regjeringen hadde likevel henvendt seg til Paul I av Russland i Russland med en tydelig oppfordring til å gjenopprette det væpnede nøytralitetsforbund av 1780. Tsaren gikk med iver inn for en slik plan. Regjeringens håp om en rask løsning på spørsmålet om visitasjonsretten, slo imidlertid feil. Samtidig inntok den lidenskapelige russiske keiser en holdning over for England, som var ganske fjernt fra nøytralitet.

Regjeringen i København inngikk 16. desember 1800 et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige, og to dager senere ble forbundet tiltrådt av Preussen.[2] De folkerettslige regler, som dette forbundet ville opprettholde, falt i alt vesentlig sammen med dem som ble fastslått i 1780. Storbritannia ville ikke akseptere dette. Landet benyttet seg av at forbundet var etablert midt på vinteren, og angrep Danmark-Norge, før dette kunne få hjelp. Dermed kom det til slaget på Reden den 2. april 1801, og den deretter følgende våpenstillstand.

Mordet på keiser Paul brakte hans sønn Alexander på tronen. Alexander sluttet fred med England og frafalt den 17. juni så godt som alle de krav, forbundet hadde gjort gjeldende. Danmark-Norge måtte da gjøre det samme den 23. oktober 1801.

Det er ansett at regjeringen i København, og særlig Bernstorff, i denne konflikten ikke hadde vært forsiktig nok.[2] Samtidig ble likevel tsar Pauls hovmodige fremferd ansett som hovedgrunnen til at det gikk galt.[2] I de følgende år var Danmark–Norge villig til å stå sammen med Russland og Preussen om å stanse den franske politikks overgrep i Nordtyskland 1803–1804.[2] Som følge av ettergivenhet fra Preussen kunne ikke denne planen gjennomføres. Senere holdt regjeringen seg utenfor krigene 1805–1807.

Napoleons fastlandssperring[rediger | rediger kilde]

Kronprins Frederiks ønske i 1805 om å oppholde seg i Holstein, gjorde ledelsen av utenrikssaker vanskelig. Bernstorff måtte oppholde seg hos kronprinsen i Kiel. Samtidig skulle hans bror Joachim Bernstorff som direktør stå i spissen for utenriksministeriet i København og der forhandle med de fremmede diplomater. De viktigste sakene ble da meldt til Kiel, så kronprinsen etter Bernstorffs råd kunne ta en beslutning. Beslutningen ble deretter meldt tilbake til København for å få den sinnssyke Christian VIIs godkjennelse.

Den danske regjering og Bernstorff hadde under napoleonskrigene avgjort sympati med Frankrikes motstandere.[2] Man var forberedt på den mulighet, at Napoleon ikke ville respektere statens nøytralitet i lengden, og i så fall ville man slutte sig til hans fiender. Dette var likefrem uttalt til Storbritannia, og selv om det var bitre uenigheter med britene om oppbragte handelsskip, især etter Napoleons fastlandssperring i november 1806, hadde bragt britene til mer enn tidligere å ville hindre den nøytrale handel, holdt Bernstorff og regjeringens andre medlemmer forholdet for sikkert over for England. De var bestemt på å avvise enhver oppfordring fra Napoleons side om å slutte seg til.

Etter freden i Tilsit i juli 1807 bestemte Napoleon seg for å oppfordre Danmark–Norge å slutte seg til blokaden av fastlandet.[2] Allerede før regjeringen mottok oppfordringen, hadde britene igangsatt angrepet på København og det såkalte flåteranet. Bernstorff og kronprinsen førte 7. august samtaler i Kiel med den engelske utsending Jackson. Britene krevde pant av Danmark–Norge, deriblant også rådighet over den dansk–norske flåten, noe Danmark-Norge avviste.

Ettertidens vurderinger[rediger | rediger kilde]

Bernstorff har blitt hardt dømt av ettertiden, fordi han ikke hadde forutsett at Storbritannia ville angripe. Det fant utvilsomt sted et sammentreff av forhold som kan gjøre det forståelig, at Bernstorff konsentrerte seg langt mer om franskmennene enn om britene. Det er vurdert slik[2] at en kompetent statsmann ville vært mer forsiktig overfor England, enn Bernstorff var, og da konflikten kom, viste han ikke særlig snarrådighet.

Kronprinsen selv mente likevel ikke at hendelsene kunne bebreides ham. I hvert fall gjorde kronprinsen ham det følgende år til ridder av Elefantordenen. Allerede to år senere ble Bernstorff likevel avskjediget fra sin stilling som utenriksminister (27. april 1810), uvisst av hvilken grunn. Han ble i de følgende årene brukt som diplomat på viktige plasser.

Christian Bernstorff ble i 1811 sendt som diplomat til Wien, og han fungerte som gesandt der inntil 1816 og hadde i 1814 sammen med broren Joachim Bernstorff det lite gledelige verv å representere Danmark på Wienerkongressen.

I prøyssisk tjeneste fra 1818 til 1832[rediger | rediger kilde]

Bernstorff ble etter eget ønske i 1817 sendt til Berlin.[2] Her tilbød den prøyssiske kongen ham plassen i sitt ministerium som utenriksminister. Bernstorff sto i denne stillingen fra 1818 til 1832.[1]

Han fikk anledning til å vise sitt gode sinn mot Danmark da han i 1823 i anledning av et fremlegg til forbundsdagen fra det Slesvig–holstenske ridderskap lot Preussens gesandt her erklære, at forbundet var aldeles uberettiget til å øve noen innflytelse med hensyn til Slesvig, da dette landskap ikke hørte til de tyske forbundsland og derfor lå ganske uten for forbundets kompetanse.

På tross av at han i flere sine siste år var mye syk valgte han å oppfriske gamle minner ved i 1834 å besøke København. Mynster har i Meddelelser om mit Levned fortalt om sitt møte med ham på Sophienholm i den brunske familie. Han var da lam i underkroppen, men meget elskverdig i sin samtale. Etter å ha vendt tilbake til Berlin, døde han ved et slagtilfelle den 18. mars 1835.

Personlig[rediger | rediger kilde]

Bernstorff hadde arvet farens rene og elskverdige personlighet, og da han med denne forente et fint og edelt ytre, var han i sin ytre opptreden en verdig etterfølger av slektens eldre utmerkede statsmenn.[2] Han hadde også arvet adskillig av deres dyktighet. Det har interesse å lese hans velskrevne depecher og betenkninger, hvor han under de bevegede tidsforhold, han kom til å oppleve, ikke sjeldent har dømt treffende om personer og tilstander i Europa. Den fatning og faste holdning, som de to eldre Bernstorffer jevnlig hadde vist, kunne også spores hos ham under krisen våren 1801.

Det ble ansett[2] som en ære for ham, at han etter slaget den 2. april 1801 ble stemplet av feige hoffolk som hårdnakket og egensindig. Samtidig ble han ansett[2] for ikke å kunne måle seg med sine to navnefeller i evne til å gjennomskue en politisk situasjon, han kunne i farlige øyeblikk se vel sangvinsk på forholdene, han hadde ikke deres forsiktighet og han manglet deres sjeldne arbeidsdyktighet og det overlegne i deres personlighet. Dette var så meget uheldigere, som Frederik VI derved etterhvert ble styrket i sin tilbøyelighet til selv å ville være den ledende.

Han var i året 1806 blitt gift med Elisabeth V. Dernath. Paret fikk tre sønner og tre døtre, men kun to av disse siste overlevde sin far.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hermann Kellenbenz (1955). «Bernstorff, Christian Günther Graf von». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 3. april 2016. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l E. Holm (1905). «Chr. Günter Bernstorff». Dansk biografisk Lexikon i Projekt Runeberg. Besøkt 3. april 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Ilnokole.jpgDansk biografisk leksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra Dansk biografisk leksikon 1. utgave (1887–1905).