Mørk fiber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Mannskaper fra Stealth Communications installerer en 432-fiber mørk fiberkabel under gatene i MidtownManhattan i New York

Mørk fiber er innen telekommunikasjon enkeltfiber eller fiberpar i fiberkabler som ikke er tilkoblet transmisjonsutstyr.

Opprinnelig ble begrepet brukt om ledige fibre i infrastruktur for telekommunikasjon, fibre som var reservert for fremtidig bruk. I dag refererer begrepet som regel til den økende utbredelse av utleie av fiberpar som et eget produkt fra nettoperatører, som kunden selv tilkobler fiberoptisk utstyr.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fiberoptiske kabler ble vanlig i bruk tidlig på 1990-tallet og hadde da et lite antall enkeltfibre, for eksempel åtte. På denne tiden hadde selve fiberen en relativt stor kostnad av den totale kabelen, og fiberantallet ble dermed begrenset. Etter dereguleringen av telemarkedet rundt 1997/98 i Europa og USA økte investeringene kraftig i fremføringsveier (røranlegg), sjøkabler og fiberkabler og naturlig nok i fabrikkanlegg for fiber og kabelproduksjon. De sterkt fallende prisene for fiber medførte at det sent på 1990-tallet var vanlig å etablere fiberkabler med 96 eller flere enkeltfibre i stamnett i byområder.

Den økte investeringen i fiberkabler medførte at det ble en økende mengde ledig fiberkapasitet, mørk fiber. Tidligere var nettoperatører lite villig til å leie ut slik basis infrastruktur, både fordi kabelsystemene tradisjonelt hadde lite ledig kapasitet, og fordi det var en frykt for at slik utleie ville konkurrere med kapasitetstjenestene som nettoperatørene leverte. Mange av de nye aktørene i Europa, og spesielt i de større byene, hadde imidlertid investert i større fiberinfrastruktur enn de hadde behov for, og kunne dermed tjene inn deler av investeringen ved å leie den ut som mørk fiber. Kundene av mørk fiber var andre nettoperatører, tjenesteleverandører og store bedrifter, som alle dro nytte av sterkt fallende priser på fiberoptisk utstyr for å etablere egne nett innad i byene.

I enkelte byer ble det etablert dedikerte selskaper, ofte drevet av offentlige etater, som bygget og leide ut mørk fiber. Best kjent i Europa er Stokab i Stockholm, som i løpet av få år på slutten av 1990-tallet etablerte seg som nærmest enerådende leverandør av mørk fiber sentralt i Stockholm, takket være lave priser og en stor infrastruktur.[trenger referanse]

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge har markedet for mørk fiber vært mindre utviklet, men det er et voksende marked for mørk fiber, spesielt i Oslo-området.

I praksis er det kun single-modus fiber som leies ut som mørk fiber.

Markedet for mørk fiber[rediger | rediger kilde]

Mørk fiber regnes som overføringskapasitet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. I 2008 ble det omsatt mørk fiber i Norge for 332,8 millioner kroner. Dette utgjorde ca. 24% av hele markedet på 1365 millioner. Det var 4715 utleide mørk fiber forbindelser pr 31. desember 2008. Gjennomsnittsprisen for en mørk fiber-forbindelse var dermed kroner 5878 pr måned.[2]

Mørk fiber er et overføringsprodukt som består av optiske fiberforbindelser der kjøper selv står fritt til å sette på eget overføringsutstyr. Dette gir kjøper full frihet til å anvende utstyr med ønsket kvalitet og kapasitet, og fiberforbindelsen deles ikke med noen andre brukere. I Norge tilbys mørk fiber i dag i hovedsak innad i et byområde. For eksempel anvendes mørk fiber for tilknytning mellom datasenter og ekomtilbyderes knutepunkt i samme by. Mørk fiber er priset utfra avstand.

Optisk kanal (bølgelengder) frembringes ved at ekomtilbydere og/eller kunder som kjøper mørk fiber, anvender såkalt bølgelengdemultipleksing (WDM) av et antall optiske kanaler på fiberen for å få ønsket kapasitet til et datasenter. En kunde som kjøper en bølgelengde, har tilgang til hele kapasiteten i bølgelengden (typisk 10 Gbit/s) uten noen form for deling med andre, men forskjellige bølgelengder på samme fiber har som regel forskjellige anvendelsesområder eller kunder. Optisk kanal er gjerne priset mindre avhengig av avstand enn mørk fiber.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ Kilde: Det norske markedet for elektroniske kommunikasjonstjenester 2008, utgitt 19. mai 2009 av Post- og teletilsynet
  3. ^ regjeringen.no - Norge som datasenternasjon (side 19)