Boris Vian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Boris Vian
Boris Vian.jpg
Født10. mars 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ville-d'Avray, FrankrikeRediger på Wikidata
Død23. juni 1959[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (39 år)
7. arrondissement, Frankrike[6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
16 oppføringer
Lyriker[3], trompetist, kunstmaler[3], oversetter, ingeniør[7], librettist, dramatiker, sanger-låtskriver, manusforfatter, jazzmusiker, litteraturkritiker, musikkritiker, prosaforfatter[3], skribent, sanger, skuespillerRediger på Wikidata
Embete
  • Satrape du Collège de 'Pataphysique (1953–) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Lycée Condorcet (1936), Lycée Hoche (–1935), École Centrale Paris (19391942)Rediger på Wikidata
Ektefelle Michelle Vian (19411952), Ursula Kübler (19541959)Rediger på Wikidata
Partner(e) Hildegard KnefRediger på Wikidata
Søsken Alain VianRediger på Wikidata
Barn Patrick Vian, Carole VianRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Cimetière de Ville d'Avray[8]Rediger på Wikidata
MorsmålFransk
SpråkFransk[9][10]
Medlem av Hot Club de France, Collège de ’Pataphysique (1952–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Ordre de la Grande GidouilleRediger på Wikidata
PseudonymBison Ravi, Andy Blackshick, Xavier Clarke, S. Culape, Aimé Damour, Michel Delaroche, Joëlle Du Beausset, Gérard Dunoyer, Jules Dupont, Bison Duravi, Fanaton, Hugo Hachebuisson, Zéphirin Hanvélo, Onuphre Hirondelle, Amélie de Labmineuse, Odile Legrillon, Otto Link, Thomas Quan, Eugène Minoux, Gédéon Molle, Josèfe Pignerole, Adolphe Schmürz, Vernon Sullivan, Lydio Sincrazi, Anna Tof, Anna Tof de Raspail, Claude Varnier, Boriso Viana
PeriodeZazou
SjangerJazz
Påvirket avJean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir
Nettstedhttps://borisvian.org
IMDbIMDb

Boris Vian (født 10. mars 1920 i Ville-d'Avray i Frankrike, død 23. juni 1959 i Paris) var en fransk forfatter og jazzmusiker. Han var en poetisk provokatør og ble kalt «prinsen av Saint-Germain-des-Prés».

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han kom fra en familie med god økonomi og var glad i musikk. Navnet fikk han etter operaen Boris Godunov.[11] Gutten hadde en medfødt hjertefeil og fikk hjemmeundervisning av en guvernante. Faren mistet det meste av sin inntekt ved børskrakket i 1929, og familien måtte flytte fra den store villaen i en forstad til Paris. Vian utdannet seg til ingeniør og arbeidet en tid på Association francaise de normalisation (Afnor).

Han var en del av kretsen rundt Jean-Paul Sartre og hadde en spalte i hans tidsskrift Les Temps Modernes som het Chronique du Menteur, «Løgnerens krønike». Men da hans første kone Michelle gikk inn i et langvarig forhold som Sartres elskerinne, kjølnet vennskapet, enda Vians ekteskap nesten var over.[12] Han giftet seg senere med danserinnen Ursula Kübler, og kom gjennom henne i kontakt med et miljø som inspirerte ham til å skrive flere librettoer som gav ham en viss litterær suksess under eget navn.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Hans debutroman var Vercoquin et le Plancton. Den er delvis selvbiografisk og skildrer fornøyelseslivet i Paris etter krigen slutt. Mest verdsatt er trolig L'Écume des jours, en hymne til ungdommen som ble en kultroman for flere generasjoner unge lesere. I romanen er Jean Paul Sartre skildret under navnet «Jean-Sol Partre» som arrangør av en konferanse.

Våren 1946 møtte han forleggeren Jean d'Halluin som fortalte at forlaget Le Scorpion trengte en amerikansk bestselger, ellers ville det gå konkurs. Vian sa han ville skaffe den.

J'irai chacher sur vos tombes («Jeg vil spytte på gravene deres») var hans tredje roman og ble utgitt i november 1946. Han hevdet at den var skrevet av Vernon Sullivan, en ung amerikansk forfatter, og at han selv hadde oversatt den. I virkeligheten var Vian selv forfatteren, på to uker skrev han denne sinte romanen om en afroamerikaners hevn over den hvite rase. Utgivelsen var en skandale, og i april 1947 ble saken ytterligere alvorlig, da en mann drepte sin elskerinne i et opptrinn lånt fra J'irai cracher. Han la også boken igjen, åpen på den aktuelle siden, med drapsscenen understreket, før han skjøt seg. Til sist måtte Vian innrømme at han var forfatteren, og fikk en bot på 100.000 francs. Romanen ble forbudt.[13] Siden skrev han to andre bøker under pseudonymet Vernon Sullivan.

Som venn av Alfred Jarry, kjent for sin uvitenskapelige «patafysikk»[14] og absurde skuespill om Kong Ubu, ble Vian påvirket i absurd retning, som i boken L'Ecume des Jours («Dagenes havskum») med skildringer som dette «foredraget» holdt av «Jean-Sol Partre»: «Enkelte kom i likvogn, og gendarmene stakk et langt stålspyd tvers gjennom kisten og naglet dem til eikebreddene for tid og evighet, så man ikke trengte å ta dem ut igjen før begravelsen; bare var det litt ergerlig for dem som faktisk var døde, og fikk liksvøpet ødelagt. Andre sprang ut i fallskjerm fra leiefly (og det var slagsmål på Le Bourget for å komme opp i flyene). Brannvesenet stod klar til å ta seg av dem; kraftige vannstråler fanget dem i luften og feide dem ut over scenen (les: Seinen), der de druknet ynkelig. Atter andre forsøkte å komme inn via kloakken. De ble møtt med spark av jernbeslåtte sko på knoene, idet de grep rundt kanten av hullet for å dra seg opp, og resten sørget rottene for. Men ingenting kunne holde disse besatte menneskene tilbake. Spetakkelet steg til store høyder, og ga ekko i skyene med hule drønn.»

Hans sangtekst «Le Déserteur» fra 1953 ble til på bakgrunn av den franske krigføringen i Indokina, og er siden blitt en meget brukt antikrigs-hymne i en lang rekke land.[15] Den norske oversettelsen ved André Bjerke har tittelen «Herr president».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 37227, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 2053[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Roglo, Roglo person ID p=boris;n=vian[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ actu.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb13091689x; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 13091689x.
  10. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn19981002327, fra Wikidata, http://autority.nkp.cz/ 
  11. ^ The Jazz Scene in Paris|Boris Vian, 1920-59
  12. ^ Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris etter frigjøringen (s. 358), forlaget Damm, 2005, ISBN 82-04-09730-1
  13. ^ Antony Beevor og Artemis Cooper: Paris etter frigjøringen (s. 358), forlaget Damm, 2005, ISBN 82-04-09730-1
  14. ^ Alfred Jarry og patafysikken
  15. ^ «Le Déserteur de Vian : le destin exceptionnel d'un hymne pacifiste» (fransk). France Télévision Culturebox. 9. februar 2014. Arkivert fra originalen 10. juni 2016. Besøkt 31. desember 2018. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lena Kåreland: Vian förenade livslust med stilla vemod Artikkel i Svenska Dagbladet 23. juni 2009 i serien Under strecket

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]