Boris Vian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Boris Vian
Boris Vian - WIKI.jpg
Født10. mars 1920[1][2][3][4]
Ville-d'Avray
Død23. juni 1959[1][2][3][4] (39 år)
Paris[5]
Gravlagt Ville-d'Avray
Ektefelle Ursula Kübler (19541959), Michelle Vian (19411952)
Partner(e) Hildegard Knef
Søsken Alain Vian
Barn Patrick Vian, Carole Vian
Utdannet ved Lycée Condorcet (1936), Lycée Hoche (–1935), École Centrale Paris (19391942)
Beskjeftigelse
19 oppføringer
Polyhistor, sanger, lyriker, trompetist, sangtekstforfatter[6], kunstmaler, oversetter, ingeniør[6], librettist, dramatiker, skribent[6], sanger-låtskriver, musiker[6], komponist, manusforfatter, jazzmusiker, litteraturkritiker, musikkjournalist, musikkritiker
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Hot Club de France, Collège de ’Pataphysique (1952–)
Utmerkelser Ordre de la Grande Gidouille
PseudonymBison Ravi, Andy Blackshick, Xavier Clarke, S. Culape, Aimé Damour, Michel Delaroche, Joëlle Du Beausset, Gérard Dunoyer, Jules Dupont, Bison Duravi, Fanaton, Hugo Hachebuisson, Zéphirin Hanvélo, Onuphre Hirondelle, Amélie de Labmineuse, Odile Legrillon, Otto Link, Thomas Quan, Eugène Minoux, Gédéon Molle, Josèfe Pignerole, Adolphe Schmürz, Vernon Sullivan, Lydio Sincrazi, Anna Tof, Anna Tof de Raspail, Claude Varnier, Boriso Viana, Thomas Quandeloro, Kevk, Gilles Safran
PeriodeZazou
Sjangerjazz
Påvirket avJean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir
Nettstedhttp://www.borisvian.org
IMDbIMDbRedigere på wikidata

Boris Vian (født 10. mars 1920 i Ville-d'Avray i Frankrike, død 23. juni 1959 i Paris) var en fransk forfatter og musiker. Han var en poetisk provokatør og ble kalt prinsen av Saint-Germain-des-Prés.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var født i en familie som hadde god økonomi og var glad i musikk. Navnet fikk han etter operaen Boris Godunov.[trenger referanse] Boris hadde en medfødt hjertefeil som gjorde at han fikk undervisning av en guvernante og ikke gikk i vanlig skole. Faren mistet det meste av sin inntekt ved børskrakket i 1929, og de måtte flytte fra den store villaen i en forstad til Paris. Han ble student og utdannet seg etter hvert til ingeniør og arbeidet en tid på Association francaise de normalisation (Afnor).

Han var en del av vennekretsen til Jean-Paul Sartre og skrev i hans tidsskrift Les Temps Modernes' i en spalte han kalte «En løgners krønike». Men da hans første kone Michelle ble Sartres elskerinne, oppga han det. Han giftet seg senere med danserinnen Ursula Kübler, og kom gjennom henne i kontakt med et miljø som inspirerte ham til å skrive flere librettoer som gav ham en viss litterær suksess under eget navn.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Størst suksess fikk han under psevdonymet Vernon Sullivan, Han hadde møtte forleggeren Jean d'Halluin våren 1946 og denne hadde sagt at om ikke forlaget Le Scorpion skulle gå dukken, måtte det gi ut en amerikansk bestselger. Vian sa at han kunne skrive den, hvilket han gjorde under psevdonymet, men oppga seg selv som oversetter. Romanen J'irai cracher sur vos tombes ble skrevet i løpet av sommeren og utgitt høsten 1946 og ble solgt i over 100 000 eksemplarer. Siden skrev han to andre bøker under dette psevdonymet.

Hans debutroman var Vercoquin et le plancton. Den er delvis selvbiografisk og skildrer fornøyelseslivet i Paris etter krigen slutt. Mest verdsatt er trolig L'écume des jours, en hymne til ungdommen som ble en kultroman for flere generasjoner unge lesere. I romanen er Jean Paul Sartre skildret under navnet Jean-Sol Partre som arrangør av en konferanse, Sartre arrangerte mange slike.

Han betegnes[av hvem?] som surrealist, og man ser påvirkning av Alfred Jarry og patafysikk.[trenger referanse]

Hans sangtekst «Le Deserteur» fra 1953 ble til på bakgrunn av den franske krigføringen i Indokina, og er siden blitt en meget brukt antikrigs-hymne i en lang rekke land.[7] Den norske oversettelsen ved André Bjerke har tittelen «Herr president».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb13091689x
  3. ^ a b BD Gest', 9. okt. 2017, Boris Vian, 37189
  4. ^ a b NooSFere, 9. okt. 2017, Boris VIAN, 1896913208
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  6. ^ a b c d Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015
  7. ^ «Le Déserteur de Vian : le destin exceptionnel d'un hymne pacifiste» (fransk). France Télévision Culturebox. 9. februar 2014. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lena Kåreland: Vian förenade livslust med stilla vemod Artikkel i Svenska Dagbladet 23. juni 2009 i serien Under strecket


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]