Biodrivstoff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Biodrivstoff er drivstoff framstilt av biologisk materiale. Eksempler på biodrivstoff er bioetanol, som stort sett lages av sukkerrør eller mais, biodiesel, som lages av olje fra soyaplanta eller raps – og biogass, som lages ved kontrollert biologisk utråtning av organisk materiale.

De fleste moderne biler kan kjøres med blandinger av normalt petroleumsbasert drivstoff og biodrivstoff, per nå (mars 2012) er bensinbiler godkjent til å tåle 5 % innblanding, mens dieselbiler er godkjent for 7 % innblanding. I tillegg finnes det bilmodeller som tåler en høyere innblanding (B30, altså 30 % biodiesel, og E85, altså 85 % bioetanol). Flere land, særlig i den vestlige verden, har innført eller varslet innføring av krav om at alt drivstoff skal iblandes biodrivstoff. EU har som mål i fornybardirektivet at 10 % av all energibruk i transportsektoren skal komme fra fornybare kilder innen 2020. Dette målet kan oppfylles ved innblanding av biodrivstoff og/eller bruk av elbiler der strømmen er produsert basert på fornybare energikilder. I Norge er det et omsettingskrav for biodrivstoff der oljeselskapene må sørge for at 3,5 % av deres drivstoffsalg til veitrafikk er biodrivstoff. Norske krav til palmeolje gjorde biodrivstoffet HVO 2-3 kroner dyrere end diesel i 2017.[1]

Gassdrevne kjøretøy kan gå på både naturgass og biogass, men har normalt en bensintank for start av motoren som backup. Biogass kan produseres av mange typer organisk materialet, blant annet organisk avfall.

I USA dyrkes mais, hvete og soyabønner til produksjon av biodrivstoff, mens man i Europa primært bruker rapsolje og olje fra andre frø. Andre kilder er avfall fra industri, landbruk og skogbruk, f.eks. avfallstre, halm, gjødsel, spillvann, avfall og matrester.

Lagring av enkelte biodrivstoff er problematisk. For eksempel er biodiesel å betrakte som ferskvare og lagring av bioetanol representerer en større brannfare enn de petroleumsbaserte drivstoff den skal erstatte.

Klima[rediger | rediger kilde]

I prinsippet er biobrensler CO2-nøytrale, fordi karbondioksid som frigis ved avbrenningen opprinnelig er blitt "trukket ut" av atmosfæren av levende planter. Det vil og slippes ut klimagasser ved dyrking/innsamling (drivstofforbruk til traktoren, lystgassutslipp pgs gjødseling etc), raffinering og transport av biodrivstoffet. Men selv når dette blir tatt inn i regnestykket vil biodrivstoff ha et betydelig lavere CO2-utslipp enn fossilt drivstoff (typisk rundt 70 % bioetanol og 60 % for biodiesel). I tillegg blir det sluppet ut CO2 når skogområder blir omgjort til landbruksarealer. Dette er et sentralt problem siden stimulering av etterspørselen etter biodrivstoff vil øke lønnsomheten ved jordbruk, ikke minst i land med mye regnskog. Økt avkastning på jordbruk kan føre til nedhugging av regnskog.

I Brasil har man siden 1980-tallet oppbygget en omfattende infrastruktur, til å fremstille etanol ut fra sukkerrør til bruk som brennstoff i biler, og dette har medvirket til at Brasil i dag er selvforsynt med energi.

Der forskes aktivt i å finne nye måter å utvinne biodrivstoff med høyt energiinnhold ut av billige organiske materialer, til erstatning for fossilt olje og naturgass.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

landbrukstubbDenne landbrukrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.