Bernhard Döbbing
| Bernhard Döbbing | |||
|---|---|---|---|
| Født | Josef Heinrich Maria Döbbing 8. juli 1855[1]  Münster | ||
| Død | 14. mars 1916[1] (60 år) Roma[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1879–), katolsk biskop (1900–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
Bernhard Döbbing O.F.M. (født 8. juli 1855 som Josef Heinrich Maria Döbbing i Münster i kongedømmet Preussen; død 14. mars 1916 i Roma i Italia) var en tysk ordensprest og katolsk biskop av Nepi og Sutri.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Fransiskaner
[rediger | rediger kilde]Josef Döbbing, sønn av en skomakermester, gikk inn i den saksiske fransiskanerprovins (Saxonia) i 1874 og fikk det religiøse navn Bernhard.
Til USA: Han ble fordrevet fra Tyskland som novise med sitt religiøse samfunn under Kulturkampf, og bodde i Nord-Amerika fra 1875 til 1881, hvor Saxonia hadde grunnlagt seks klostre. Han ble ordinert til prest i Cleveland i 1879. I 1880 ble han professor i teologi og filosofi ved presteseminaret i Cleveland.
Til Italia: I 1881 kom han til Italia, hvor han skulle forberede seg til en lærerstilling ved en av ordenshøyskolene i Saxoniaprovinsen. Han begynte ved Collegio San Bonaventura, grunnlagt i Quaracchi nær Firenze, der han samarbeidet med fader Ignatius Jeiler O.F.M. for utgivelsen av de fransiskanske skolastikere, spesielt verkene til den fransiskanske teologen Bonaventura. I løpet av denne tiden skrev han et filosofisk verk og en tobinds moralteologi basert på Bonaventuras teologi. Imidlertid tillot ikke provinsledelsen at bøkene ble publisert fordi de var «verfrüht» (premature).[2]
Etter at provinsialen for Saxonia, fader Gregor Janknecht, hadde visitert den irske fransiskanerprovins i 1879, fikk Saxonia mandat til å støtte reformen av denne provinsen. I 1883 ble Bernhard Döbbing satt til å lede det irske fransiskanerklosteret og høyskolen Sant'Isidoro a Capo le Case i Roma, som han renoverte..[3] Pilegrimshelligdommen til S. Maria ad Rupes, knyttet til basilikaen i Castel Sant'Elia, ble restaurert og utvidet under hans ledelse, og kommuniteten i Amaseno ble fornyet.
Pave Leo XIII ble oppmerksom på ham og sendte ham på visitasoppdrag til Egypt og Palestina. I San Isidoro opptok han Ernst M. Roloff, som senere ble en viktig filolog og pedagog (Lexicon of Education), inn i den katolske kirkes fulle fellesskap.
Biskop av Nepi og Sutri
[rediger | rediger kilde]Den 2. april 1900 ble han utnevnt av pave Leo XIII til biskop av bispedømmet Nepi og Sutri. Frm 22. april ble han bispeviet av kardinal Francesco di Paolo Satolli; medkopnsekrerende var titulærerkebiskopene Casimiro Gennari og Amilcare Tonietti.
I løpet av kort tid var han i stand til å rehabilitere sitt skrantende bispedømme. Han forbedret presteskapets økonomiske situasjon og fikk de bispelige residenser i Nepi, Sutri og Capranica grundig renovert. Han ga byen Nepi marmorstatuer i naturlig størrelse av martyrbiskopene Ptolemaios og Romanus, som ble oppstilt ved bispepalasset.
I kontroversen rundt fornyelsen av fransiskanerordenen tok han parti for pave Pius X og kunngjorde dennes motu proprio Quo magis av 23. oktober 1911 overfor brødrene samlet i San Antonio-basilikaen. Han var i konstant kontakt med sin ordensprovins Saxonia; den 13. august 1911 deltok han i kroningen av det mirakuløse bilde i Werl og holdt prekenen. I 1912 støttet han en begjæring fra Paderborns biskop Karl Joseph Schulte til pave Pius X, som gikk inn for anerkjennelse av kristne fagforeninger.[3]
Paven betrodde Döbbing bispedømmet Viterbo i tillegg til Nepi og Sutri. I 1914 ble han også apostolisk administrator for bispedømmene Viterbo og Tuscania, samt Monterosi, Ponzano og San Oreste.
Med utbruddet av Første verdenskrig i 1914 ble han utsatt for voldelige angrep og ærekrenkelser fra den italienske frimurerlosje. Il Messaggero mistenkte ham for å være tysk spion og agent for Vatikanet. Han ble tvunget til å forlate bispedømmet og forsvare sitt rykte i retten. Etter kort tids sykdom og en mislykket operasjon døde han.
Han ble gravlagt i katakombene han bygde nær basilikaen i Castel San Elia.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532-1602) *bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Erkebiskop Enrico Enríquez (1701-1756) *1743
- Erkebiskop Manuel Quintano Bonifaz (1698-1774) *1749
- Kardinal Buenaventura Córdoba Espinosa de la Cerda (1724-1777) *1761
- Kardinal Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1751-1816) *1785
- Pave Pius VIII (1761-1830) *1816
- Pave Pius IX (1792-1878) *1827
- Kardinal Raffaele Monaco La Valletta (1827-1896) *1874
- Kardinal Francesco di Paolo Satolli (1839-1910) *1888
- Biskop Bernardo Giuseppe Doebbing, O.F.M. (1855-1916) *1900[4]
Skrifter i utvalg
[rediger | rediger kilde]- Statuta collegii S. Isidori, ff. hibernorum S. Francisci recollectorum de urbe. Typographia Pacis, Philippi Cuggiani 1885.
- De studio doctrinae scholasticorum, imprimis duorum Principium S. Thomae et S. Bonaventurae. 1886.
- Atti e statuti del Sinodo Diocesano Nepesino-Sutrino, Tipografia Vaticana, Roma 1908, OCLC 634884982.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Lothar Hardick OFM: «Döbbing, Bernhard.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 10 (digitalisering).
- Joseph Massarette: Msgr. B.J. Doebbing, Bischof von Nepi und Sutri †, in: Historisch-politische Blätter für das katholische Deutschland 157 (1916), Riedel, München 1916.
- Ernst M. Roloff: In zwei Welten. Aus den Erinnerungen und Wanderungen eines deutschen Schulmannes und Lexikographen. Dümmler, Berlin/Bonn 1920, OCLC 884727784.
- Artikel. in: Das katholische Deutschland. Biographisch-bibliographisches Lexikon. Band 1. Haas & Grabherr, Augsburg 1933, OCLC 644206925.
- Fortunato Iozzelli: La visita apostolica alle diocesi di Nepi e Sutri al tempo del vescovo Giuseppe Bernardo Döbbing OFM (1905), in: Archivum Franciscanum Historicum 97 (2004), S. 379–424.
- Corrado Cavallo: Il caso Doebbing. Un vescovo tedesco nell'Italia in guerra. Conflitti tra istituzioni e opinione pubblica. Anicia, Rom 2006, ISBN 8873463983.
- Fortunato Iozzelli: Giuseppe Bernardo Döbbing ofm. Vescovo di Nepi e Sutri 1900–1916. tra riforme e nazionalismi (= Biblioteca di frate Francesco. Band 2). EFR, Padua 2007, ISBN 8881350173.
- Corrado Cavallo: Enrico Maria Doebbing. Un francescano tedesco alla guida della diocesi di Nepi e Sutri alla vigilia della Prima Guerra mondiale (= Centro di Ricerche per la Storia dell'Alto Lazio sacra. Quaderni 1). Vecchiarelli, Manziana 2007, ISBN 978-88-8247-203-0.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- BBKL
- Neue Deutsche Biographie Lothar Hardick OFM: Döbbing, Bernhard
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gisela Fleckenstein: Die Franziskaner im Rheinland 1875–1918 (= Franziskanische Forschungen, Heft 38). Dietrich-Coelde-Verlag, Werl 1992, s. 249f. Anm. 59; 271.
- ^ Gisela Fleckenstein: Die Franziskaner im Rheinland 1875–1918 (= Franziskanische Forschungen, Heft 38). Dietrich-Coelde-Verlag, Werl 1992, s. 259.
- ^ www.catholic-hierarchy.org doebb, lest 1. september 2023