Bedragersyndromet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bedragersyndromet eller bedragerfenomenet, etter engelsk impostor syndrome og impostor phenomenon, er en populær betegnelse på et psykologisk fenomen der en person uten grunn og feilaktig opplever å være en inkompetent «bedrager» i sitt fag eller miljø og er redd for å bli avslørt som det.[1][2][3]

De som er rammet av «bedragersyndromet», er objektivt sett intelligente, kunnskapsrike og dyktige nok for oppgavene eller stillingen de har, og presterer minst like godt som kolleger og konkurrenter, men tviler på evner og kompetanse. Personene kan innbille seg at de ufortjent eller uriktig har oppnådd posisjoner eller suksess på grunn av tilfeldigheter, flaks eller falske forutsetninger. Selv med gode resultater og anerkjennelse er de konstant usikre og føler en underliggende redsel for å bli oppdaget som bløffmakere på sitt felt.

Fenomenet og uttrykkene ble første gang presentert av Pauline R. Clance og Suzanne A. Imes i artikkelen The imposter phenomenon in high achieving women i det amerikanske fagtidsskriftet Psychotherapy i 1978.[4] «Bedragersyndromet» har særlig blitt beskrevet hos enkelte høytpresterende kvinner i akademia og andre deler av arbeidslivet. Mange menn føler også ubegrunnet at de ikke er gode nok i sin virksomhet og frykter at de vil bli avslørt for å ha lurt omgivelsene, men resultatene av forskning på antall tilfeller av "bedragersyndrom" hos menn og kvinner har hittil vært inkonsekvente. [5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]