Dunning-Kruger-effekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Dunning-Kruger-effekten er et kognitivt bias, hvor personer som er inkompetente på mange sosiale og intellektuelle områder feilaktig overvurderer disse ferdighetene.[1][2] Effekten fikk navn etter David Dunning og Justin Kruger som beskrev den i 1999 i en artikkel i Journal of Personality and Social Psychology.[3] I ettertid har mange andre også beskrevet effekten.[3]

Mennesker har en tendens til å ha et overdrevet syn på egne evner på mange sosiale og intellektuelle områder.[2] Dunning og Kruger mener at dette skyldes delvis at personer som er inkompetente på disse områdene også mangler metakognitive ferdigheter til å forstå at de er sosialt og intellektuelt inkompetente.[2] Gjennom 4 studier fant Dunning og Kruger at deltagere som tilhørte de nedre 25 % på humor-, grammatikk- og logikktester, grovt overvurderte sine testresultater og ferdigheter.[2]

Flere analyser knyttet denne feilvurderingen til defekter i deltagernes metakognitive ferdigheter eller kapasiteten til å skille nøyaktighet fra feil.[2] Når deltagerne i studiene fikk økte sosiale og intellektuelle ferdigheter, så økte også deres metakognitive ferdigheter. Det hjelp dem å se begrensningene i egne ferdigheter. [2]

Effekten har fått sitt navn fra forskerne Justin Kruger og David Dunning. De kom frem til sine teser ved forskning ved Cornell University i New York City i 1999.[2]

Definisjon[rediger | rediger kilde]

I 2011 skrev David Dunning om personer som har liten kompetanse og som ikke erkjenner det og selv etter å ha tatt feil mange ganger fortsatt mener at de har gode resultater og definerte denne effekten som: «de som er inkompetente vil ha liten innsikt i sin egen inkompetanse og dette har blitt kjent som Dunning-Kruger-effekten».[4] I 2014 beskrev Dunning og Helzer hvordan Dunning-Kruger effekten peker på at personer som har dårlige resultater ikke er i en posisjon hvor de er i stand til å gjenkjenne at prestasjonene deres kommer til kort.[5]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Dunning og Kruger ble i år 2000 tildelt den satiriske Ig Nobelprisen i psykologi for deres rapport «Unskilled and Unaware of It: How Difficulties in Recognizing One's Own Incompetence Lead to Inflated Self-Assessments».[6][2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ERROL MORRIS (20. juni 2010). «The Anosognosic’s Dilemma: Something’s Wrong but You’ll Never Know What It Is (Part 1)» (engelsk). The New York Times Company. Besøkt 12. september 2014. 
  2. ^ a b c d e f g h Kruger, Justin; Dunning, David (desember 1999). «Unskilled and unaware of it: How difficulties in recognizing one's own incompetence lead to inflated self-assessments.» (PDF). Journal of Personality and Social Psychology (engelsk). Vol 77(6): 1121-1134. PMID 10626367. doi:10.1037/0022-3514.77.6.1121. 
  3. ^ a b DAVID DUNNING (27. oktober 2014). «We Are All Confident Idiots» (engelsk). Pacific Standard and The Miller-McCune Center for Research, Media, and Public Policy. Besøkt 23. desember 2014. «In 1999, in the Journal of Personality and Social Psychology, my then graduate student Justin Kruger and I published a paper that documented how, in many areas of life, incompetent people do not recognize—scratch that, cannot recognize—just how incompetent they are, a phenomenon that has come to be known as the Dunning-Kruger effect. » 
  4. ^ David Dunning (2011). «The Dunning–Kruger Effect: On Being Ignorant of One’s Own Ignorance». Advances in Experimental Social Psychology. 44: 247–296. doi:10.1016/B978-0-12-385522-0.00005-6. «3.1. Definition. Specifically, for any given skill, some people have more expertise and some have less, some a good deal less. What about those people with low levels of expertise? Do they recognize it? According to the argument presented here, people with substantial deficits in their knowledge or expertise should not be able to recognize those deficits. Despite potentially making error after error, they should tend to think they are doing just fine. In short, those who are incompetent, for lack of a better term, should have little insight into their incompetence—an assertion that has come to be known as the Dunning–Kruger effect (Kruger & Dunning, 1999).» 
  5. ^ David Dunning og Erik G. Helzer (2014). «Beyond the Correlation Coefficient in Studies of Self-Assessment Accuracy: Commentary on Zell & Krizan (2014)». Perspectives on Psychological Science. 9 (2): 126–130. doi:10.1177/1745691614521244. «In other words, the best way to improve self-accuracy is simply to make everybody better performers. Doing so helps them to avoid the type of outcome they seem unable to anticipate. Discerning readers will recognize this as an oblique restatement of the Dunning–Kruger effect (see Dunning, 2011; Kruger & Dunning, 1999), which suggests that poor performers are not in a position to recognize the shortcomings in their performance.» 
  6. ^ «Ig Nobel Past Winners». 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Justin Kruger, David Dunning: «Unskilled and unaware of it. How difficulties in recognizing one's own incompetence lead to inflated self-assessments», i Journal of Personality and Social Psychology (77), 6, 1999, s. 1121–1134 Tekst
  • D. Dunning, C. Heath, J. M. Suls: Flawed self-assessment: Implications for health, education, and the workplace. In: Psychological Science in the Public Interest. Bind 5, 2004, s. 69-106.
  • D. Dunning, K. Johnson, J. Ehrlinger, J. Kruger: Why people fail to recognize their own incompetence. i: Current Directions in Psychological Science. Bind 12, 2003, s. 83-87.
  • J. Ehrlinger, K. Johnson, M. Banner, D. Dunning, J. Kruger: Why the unskilled are unaware: Further explorations of (absent) self-insight among the incompetent. In: Organizational Behavior and Human Decision Processes. Bind 105, 2008, s. 98-121.
  • J. Ehrlinger, D. Dunning: How chronic self-views influence (and potentially mislead) estimates of performance. i: Journal of Personality and Social Psychology. Bind 84, 2003, s. 5-17.
  • Mark Benecke: Lachende Wissenschaft: aus den Geheimarchiven des Spaß-Nobelpreises. Bastei Lübbe, 2005, ISBN 3-404-60556-X, s. 185–190.