Bartolomeusnatten

Bartolomeusnatten, hugenotter slaktes ned i Paris' gater

Bartolomeusnatten, eller blodbryllupet i Paris, (fransk: Massacre de la Saint-Barthélemy) kalles natten til 24. august 1572 da hugenottene (franske kalvinistiske protestanter) i Paris ble myrdet i en massakre, begått av en målrettet katolsk voldsbølge under de franske religionskrigene.

Tradisjonelt er det antatt at massakren ble anstiftet av Katharina de' Medici, mor til Karl IX, da massakren skjedde fem dager etter bryllupet til kongens søster Margrete av Valois med den protestantiske Henrik av Navarra (den senere Henrik IV av Frankrike). Dette ekteskapet var en anledning hvor mange av de rikeste og mest framtredende hugenottene samlet seg i det hovedsakelig katolske Paris.

Blodbadet begynte om natten til 23.–24. august 1572 (om kvelden før festen for apostelen Bartolomeus), to dager etter et forsøk på å myrde admiral Gaspard de Coligny, den militære og politiske lederen for hugenottene. Kongen beordret drapet på en gruppe hugenottledere, inkludert Coligny, og drapene spredte seg gjennom Paris. Det varte i flere uker, massakren spredte seg utover til andre byer og på landet. Moderne beregninger for antallet døde varierer, fra mellom 5 000 og opp til 30 000. De som ikke ble drept, ble fengslet, og mange av disse ble sendt som slaver på kongens skip, men en del greide å flykte til andre land.

Massakren markerte også et vendepunkt i de franske religionskrigene. Den politiske hugenottbevegelsen ble forkrøplet ved tapet av sine mange framstående ledere, og de som ble igjen, ble i økt grad radikalisert. Selv om blodbadet på ingen måte var enestående, var det «det verste av århundrets religiøse massakrer». Over hele Europa ble protestantiske sinn preget av «den uutslettelige overbevisning om at katolisismen var en blodig og forrædersk religion.» Da nyheten om massakren nådde Vatikanet, ble det jublet. Kanonene fyrte salutt, kirkeklokkene ringte, og en særskilt minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren som befinner seg i Vatikanet.

Bakgrunn

Katharina de' Medici lener seg over likene. Maleri av François Dubois.

Protestantiske menigheter – først lutherske, senere kalvinistiske – hadde vokst i antall og størrelse i Frankrike, og midt på 1500-tallet var det tydelig at protestantismen hadde slått rot i landet. Det skjedde både i de lavere klasser og hos adelen, og blant de sistnevnte var det noen som mente at den nye trosretningen kunne hjelpe dem i deres politiske foretak. Protestantismen ble sett på som en trussel mot den katolske kirkes og kongedømmets stilling. Protestantene i Frankrike kaltes hugenotter. De ble forfulgt av katolske krefter, og tidvis hersket krigstilstand mellom hugenotter og katolikker.

En samtidig gravering

På begynnelsen av 1570-tallet var hugenottlederen admiral Gaspard de Coligny blitt enkedronning Katarinas farligste politiske rival. Katarina bestemte seg for å la en attentatsmann ta livet av admiralen, som i stillingen som kongens minister hadde fått adskillig innflytelse over kongen og truet Katarinas makt i landet. Attentatet skjedde den 22. august 1572. Coligny ble truffet av to skudd, men overlevde. For endelig å ta livet av Coligny, og for å skjule sin delaktighet i det mislykkede attentatet, påstod Katarina overfor kongen at hugenottene planla å gjøre opprør og ta livet av kongen og hele hans familie. Admiralen og ledende hugenotter måtte derfor tas av dage. Kongen lot seg til slutt overbevise og forlangte deretter at alle hugenotter skulle utryddes.

Førstkommende natt – natten før bartolomeusdag 1572 – begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk i å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker ble utplassert i bydelene. Morderpøbelen gikk fra hus til hus der hugenotter bodde og drepte menneskene – også barna. Det var en orgie i drap, og etter to dager med myrderier i Paris spredte det seg til provinsene. Til stattholderne var det sendt ut ordre om å drepe alle ledende kalvinister. Admiral Coligny var også blant ofrene, men brudgommen – Henrik av Navarra – ble skånet. Katarina tenkte at hun gjennom ham kunne få kontroll over de hugenotter som måtte overleve. Hugenottene ble etter dette helt rettsløse i Frankrike. Tidligere toleranseedikter ble gjort ugyldige.

Litteratur

• Butterfield, Herbert (1955): Man on his Past, Cambridge University Press, kapittel VI: «Lord Acton and the Massacre of St Bartholomew»
• Crouzet, Denis (1990): Les Guerriers de Dieu. La violence au temps des troubles de religion vers 1525-vers 1610, Champvallon, ISBN 2-87673-094-4, nyutgivelse 1994: La Nuit de la Saint-Barthélemy. Un rêve perdu de la Renaissance, Fayard, coll. «Chroniques», ISBN 2-213-59216-0
• Diefendorf, Barbara B. (2008): The St. Bartholomew's Day Massacre: A Brief History with Documents, Bedford/St. Martin's
• Garrisson, Janine (2000): 1572 : la Saint-Barthélemy, Complexe, ISBN 2-87027-721-0
• Jouanna, Arlette; Bergin, Joseph (2015): The Saint Bartholomew's Day massacre: The mysteries of a crime of state, Manchester University Press
• Lincoln, Bruce (1989): Discourse and the Construction of Society: Comparative Studies of Myth, Ritual, and Classification, Oxford University Press US, , ISBN 0-19-507909-4, ISBN 978-0-19-507909-8
• Kingdon, Robert (1988): Myths about the St. Bartholomew's Day Massacres, 1572-1576, Harvard University Press
• Smither, James R. (1991): «The St. Bartholomew's Day Massacre and Images of Kingship in France: 1572-1574» i: The Sixteenth Century Journal: 27-46. JSTOR
• Sutherland, N.M. (1973): The Massacre of St. Bartholomew and the European conflict, 1559-1572, Barnes & Noble

Eksterne lenker

• (en) St. Bartholomew's Day massacre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) St. Bartholomew's Day massacre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Massacres during the wars of religion: The Saint Bartholomew's Day Massacre, a foundational event», Massacres.org
• Georges Goyau (1913): «Saint Bartholomew's Day». Catholic Encyclopedia.