Gaspard de Coligny
| Gaspard de Coligny | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. feb. 1519 Châtillon-Coligny | ||
| Død | 24. aug. 1572 (53 år) Paris[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell, aristokrat | ||
| Ektefelle | Charlotte de Laval (1547–)[2] Jacqueline de Montbel d'Entremont | ||
| Far | Gaspard I de Coligny[3] | ||
| Mor | Louise de Montmorency | ||
| Søsken | Odet de Coligny[4] François de Coligny[5] Madeleine de Mailly (halvsøster på mors side) Louise de Mailly (halvsøster på mors side) Jean de Mailly (halvbror på mors side) | ||
| Barn | Louise de Coligny François de Coligny Charles de Coligny Beatrix de Coligny, Comtesse d'Entremont | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Admiral av Frankrike | ||
Gaspard de Coligny (født 16. februar 1519 i Châtillon-sur-Loing, død 24. august 1572 i Paris) var en hugenott (protestant) i Frankrike på 1500-tallet og ble myrdet på Bartolomeusnatten i 1572. Gaspard de Coligny var kjent under navnet «admiralen av Châtillon».
Biografi[rediger | rediger kilde]
Etter farens død vokste de Coligny opp ved Frans Is hoff, og deltog med distinksjon i krigen 1542–1546, blant annet i en sjøekspedisjon mot England.
Etter at onkelen Anne de Montmorency på nytt var kommet til makt i samband med Henrik IIs trontiltredelse i 1547, ble de Coligny på hans tilskyndelse utnevnt til generaloberst for det franske fotfolket. Som sådan ledet han operasjonene mot engelskokkuperte Boulogne i 1549 og inngikk i 1550 med dem den overenskomst som tilbakeførte Boulogne til Frankrike. Ved sine berømte ordonnanser, snart etterlignet i det øvrige Europa, skapte han tukt og disiplin blant sine soldater.
I 1552 ble de Coligny admiral av Frankrike, og sluttet på Frankrikes vegne våpenstillstanden i klosteret Vaucelles, som mot hans råd snart ble brutt av Henrik II. Etter at en overlegen spansk hær i 1557 angrep i provinsen Picardie, som de Coligny var stattholder for, og tilføyd den franske hær et blodig nederlag i slaget ved Saint-Quentin, forsvarte de Coligny i tre uker byen og klarte slik å sinke de spanske styrker og redde Paris fra å bli inntatt. Han måtte deretter kapitulere og ble tatt til fange.
Han tilbragte så to år i fengsel i Sluys. Han ble da påvirket av sin bror François de Coligny til å studere kalvinistiske skrifter, og gikk over til kalvinismen.
De Coligny ble løslatt etter freden i Le Cateau-Cambrésis, og fremstod så som talsmann for sine nye trosfrender i statsrådet i Fontainebleau i 1560. Han forsøkte på den å arbeide for reformasjonens innførelse i Frankrike.
I den i 1562 utbrutte første av flere hugenottkriger forsøkte de Coligny først ved forhandlinger å få i stand en ordning, men overtok etter slaget ved Dreux samme år ledelsen for de protestantiske styrker. de Coligny ble innestengt av Frans av Guise i Orléans, men hans og hugenottenes sak ble rettet da denne ble myrdet i 1563.
Freden i Amboise samme år, som Katarina av Medici, regent under Karl IXs mindreårighet, skyndsomt inngikk, bekreftet og utvidet de rettigheter januarediktet av 1562 hadde innrømmet protestantene. De ble imidlertid svakt respektert, og i 1567 grep hugenottene på nytt til våpen. Et forsøk på å overrumple Paris slo feil, og da Katarina av Medici tilbød fred på Amboisefredens vilkår, gikk hugenottene budet, og sluttet ediktet i Longjumeau i 1568. Noen måneder senere utbrøt atter borgerkrigen. Etter nederlaget i slaget ved Jarnac i 1569, der prinsen av Condé falt, overtok formelt Henrik av Navarra, i praksis Gaspard de Coligny ledelsen av hugenottene. Trass i et nederlag i slaget ved Moncontour fortsatte de Coligny utrettelig og snart med fremgang krigen.
Freden i Saint-Germain i 1570 bekreftet og utvidet til slutt hugenottenes rettigheter. Store deler av den franske adel var lei av stadige indre strid og et nytt parti oppstod, som krevde fred innad for å kunne hevde Frankrikes interesser utenriks. Som et utslag av den stemningen ble de Coligny i 1571 kalt til hoffet, der han snart vant stor innflytelse hos Karl IX. Han etterstrebet dannelsen av ettstort protestantisk forbund mot Spania under fransk ledelse. Med opprøret i Nederlandene i 1572 anså han at tiden var kommet til å bryte med Spania.
Katarina av Medici, som fryktet å miste sin innflytelse over kongen, motarbeidet imidlertid de Coligny hos kongen. En fremherskende oppfatning er at hun til bestemte seg for å rydde ham av veien. Men et attentat mot ham, den 22. august 1552, slo feil. Coligny ble skutt på gaten av en mann kalt Maurevert fra et hus som tilhørte de Guise. Men kulene rev bare av han en finger på høyre hånd og knuste hans venstre albue. Attentatsmannen slapp unna.
Det er egentlig ikke blitt helt klart hvem som leide eller oppfordret Maurevert, men historikerne ser hovedsakelig tre muligheter: Familien Guise, Katarina av Medici, eller hertugen av Alba på vegne av kong Filip II av Spania.[6] Kongen sendte sin egen lege for å behandle Coligny, og besøkte ham også selv, men dronningmoren forhildret enhver privat samtale mellom dem.
Dersom det var Kartarina som står bak, så var det for å redde seg og sine hjelpere fra de Colignys og hugenottenes hevn, at hun nå klarte å overtale kongen til å anstifte blodbadet på de feirende av bryllupet mellom Henrik av Navarra og Margareta av Valois, som senere ble kjent som Bartolomeusnatten, den 24. august. Til stattholderne rundt om var det også sendt ut ordre om å drepe alle ledende kalvinister. I Paris ble Gaspard de Coligny ble ett av de første ofre.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jean-Louis Bourgeon: L’assassinat de Coligny. Genf 1992. (= Travaux d’histoire éthico-politique 51)
- Karl Kupisch: Coligny. Eine historische Studie. 2. Auflage. Berlin o. J.
- Gerald Sammet, Armin Sinnwell: Die Welt der Karten: historische und moderne Kartografie im Dialog. Wissen-Media-Verlag, Gütersloh-München 2008.
Verker om Coligny (Hotman, François und Jean de Serres). La vie de Messire Gaspar de Coligny Seigneur de Chastillon, Amiral de France. Augmentée de quelques annotations, & de plusieurs pièces du temps, servants à l’histoire. 3 Bl., 136, 152, 24 s. 22 × 16,5 cm. Amsterdam (d. i. Genf), Commelins Erben, 1643.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11321.htm#i113203, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q24444401[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q24444402[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q24444403[Hentet fra Wikidata]
- ^ Lord Acton, i "The Huguenots and the League", s. 159, la skylden på Katarina og familien Guise.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Gaspard de Coligny – kategori av bilder, video eller lyd på Commons