Atrieflimmer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Atrieflimmer
ICD-10-kode I48
ICD-9-kode 427.31
ICPC-2 K78

Atrieflimmer, også kalt forkammerflimmer og harehjerte,[trenger referanse] oppstår når pacemakercellene i atriene aktiveres helt uregelmessig med en frekvens på mer enn 400 slag per minutt. En samtidig beskyttende virkning av en delvis blokkering i AV-knuten sørger for at ventriklene, hovedkamrene, ikke slår like fort.[1] Hjertefrekvensen ved atrieflimmer vil ofte være mellom 100 og 150 slag i minuttet. Omkring 1% av alle i Norge har atrieflimmer. Atrieflimmer er hyppigst hos eldre.[2]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Ved såkalt lone fibrillation opptrer atrieflimmer uten annen sykdom.[3]

To typer av atrieflimmer[rediger | rediger kilde]

Det finnes to typer av atrieflimmer, med henblikk på hva som trigger arytmien:

  • Sympatikus-indusert flimmer kjennetegnes ved at det sympatiske nervesystemet blir overaktivt og dermed forrykkes balansen med det parasympatiske nervesystem. Pasienter med denne typen flimmer vil typisk få flimmer ved fysisk og/eller psykisk belastning, f.eks. under trening.
  • Vagus-indusert flimmer oppstår ved at det parasympatiske nervesystemet blir overaktivt. En viktig faktor her er vagus-nerven, som går fra hjernen og helt ned til magesekken. Denne nerven regulerer sultfølelse, og spiller også en rolle i fordøying av mat. En effekt er at hjertefrekvensen dempes, og dette forårsaker antakelig hos noen pasienter at hjertets backupsystem tar over sinusknutens funksjon. Dermed deaktiveres sinusknuten, og kaotiske strømvirvler i forkamrene erstatter sinusrytmen. Pasienter med denne typen flimmer vil oftest oppleve at flimmer starter ifm. søvn, ofte tidlig på morgenen. Flimmer kan også oppstå ifm. ved søvn etter større måltider.

Det er svært viktig å skille disse to pasientgruppene fra hverandre, ettersom de krever til dels vidt forskjellig behandling. En del pasienter har en kombinasjon av begge typer flimmer.

Andre arytmier[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere rytmer i forkamrene som innebærer en rask rytme.

  • Atrieflutter skiller seg fra atrieflimmer ved at den som regel ikke gir den samme uregelmessige rytmen i pulsslagene. Dermed kan det være nødvendig med EKG for å registrere tilstanden.
  • Paroksytisk supraventrikulær takykardi er en rask hjerterytme som gir puls fra 130-160 slag i minuttet. Den oppstår plutselig og er en belastning for hjertet om den varer en eller to timer. Den kan gi seg plutselig ved massasje av blodåren på ene siden av halsen, eller ved å holde pusten og øke lufttrykket i lunge og munnhule (Valsalvas manøver).

Symptomer og funn[rediger | rediger kilde]

Atrieflimmer kan være asymptomatisk, men kan også merkes som ubehagelige uregelmessige pulsslag, hjertebank, tung pust eller svimmelhet.

Karakteristisk for atrieflimmer er uregelmessig hjerteaktivitet slik at det er forskjellig tidsintervall mellom alle pulsslagene. Siden hjertekamrene trenger litt tid for å kunne ta imot neste pulsslag, vil den raske forkammeraktiviteten gjøre at mange forkammerslag ikke lager sammentrekning i hjertekamrene, noe man kaller for pulsdeficit. Den uregelmessige hjerteaktiviteten kan registreres med stetoskopi eller ved å registrere pulsen. Diagnosen stilles ved EKG.

Komplikasjoner[rediger | rediger kilde]

Atrieflimmer øker risikoen for dannelse av blodpropper i et flimrende atrium med turbulent blodstrøm. Den hyppigste alvorlige komplikasjonen ved atrieflimmer er hjerneslag. Omkring 2000 nordmenn får hvert år hjerneslag på grunn av ubehandlet atrieflimmer. Langvarig atrieflimmer kan i noen tilfeller føre til hjertesvikt[2]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Detaljerte behandlingsanbefalinger er publisert i [3].

Generell behandling[rediger | rediger kilde]

For å hindre hjerneslag og andre komplikasjoner som følge av klumping av blodet er det mange av pasientene med atrieflimmer som behandles med antikoagulasjonsbehandling, (blodfortynnende) slik som Marevan. Riktig bruk av antikoagulerende behandling kan redusere risikoen for blodpropp med 60-70%.[2]
Hvorvidt blodfortynnende behandling gis og hvilken type behandling som anbefales avgjøres av lege basert på hvilke andre risikofaktorer for hjerneslag pasienten har.

Pasienter som ikke får konvertert atrieflimmeret permanent vil som regel også behandles med medisiner som demper aktiviteten i hjertemuskelen. Dette gjøres for å gi en langsommere hjerterytme som avlaster hjertet, frekvensrekulerende legemiddelbehandling. Det kan også gjøres for å hindre nye anfall med atrieflimmer, profylaktisk behandling. Betablokker er et eksempel på en medikamentgruppe som brukes til begge disse formålene.[4]

Konvertering og kurativ behandling[rediger | rediger kilde]

Mange tilfeller av akutt atrieflimmer vil gå tilbake av seg selv. Ofte vil man allikevel forsøke å endre atrieflimmerrytmen til sinusrytme, (normal, jevn hjerterytme) ved hjelp ved elektrokonvertering (støt fra en hjertestarter) i narkose eller ved hjelp av medikamenter. Hvis atrieflimmeret har vart i mer enn 48 timer, må en sørge for effektiv blodfortynning med warfarin før konverteringsforsøk.

Ablasjonsbehandling er en ny, tids- og ressurskrevende behandlingsform som kan kurere atrieflimmer permanent.[5] Man bruker tynne katetre som føres til hjertet fra blodårene i lysken. Ved hjelp av radiofrekvensstrøm kan man bryte nervebaner som leder strøm i og til forkamrene.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dag Jacobsen (2001). Sykdomslære. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
  2. ^ a b c d John Kjekshus: Det urolige hjertet / note
  3. ^ a b Bent Indredavik red.,  (2010). Nasjonal retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag, s. 72. Helsedirektoratet, Oslo (norsk). ISBN 978-82-8081-153-0.
  4. ^ Foreningen for utgivelse av norsk legemiddelhåndbok (2007). Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell. Oslo.
  5. ^ radiofrekvensablasjon. Store norske leksikon. Besøkt 11. februar 2014.