Filleproletariat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Filleproletariat (tysk: Lumpenproletariat) er en i utgangspunktet marxistisk term, som refererer til proletarer som er stilt utenfor produksjonsprosessen, og som dermed ikke er en del av det store, arbeidende proletariatet, men som i hovedsak skaffer seg et levebrød gjennom tyveri, tiggeri, prostitusjon, streikebryteri, osv. Begrepet ble først lansert av Karl Marx og Friedrich Engels i Den tyske ideologi (1845), og ble senere videreutviklet av Marx.

I marxismen[rediger | rediger kilde]

I Marx og Engels' Det kommunistiske manifest omtales filleproletariatet som «fornektelse av klasser», ettersom filleproletaren mot betaling lett kan la seg overtale til å slåss selv for reaksjonære idealer.

I Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte (1852) refererer Marx til filleproletariatet som den klassefraksjon som i 1848 gikk i ledtog med Louis Bonaparte, slik at det ved deres hjelp lyktes Louis Bonaparte å plassere seg over de to hovedklasser, proletarene og borgerskapet. Dermed kunne han fremheve filleproletariatet som en uavhengig maktfaktor, og brukte dem til å bedre borgerskapets materielle kår på bekostning av proletariatet.

I anarkismen[rediger | rediger kilde]

Anarkisten Mikhail Bakunin så mer positivt på filleprolateriatet, og karakteriserte dem som en klasse med iboende revolusjonært potensial.

Norsk eksempel på filleproletariatets formålsløse opprør[rediger | rediger kilde]

Et talende eksempel på hvordan den borgerlige pressen allerede når det gjaldt den første arbeiderbevegelsen i Norge – tranitene –, klart skilte mellom de organiserte arbeiderne versus filleproletariatets formålsløse handlinger, kan leses ut av en strid i Trondheim om ”Søbøndernes Ret til at udsælge Fisk paa Torvet eller i almindingerne.”

Fredag 14. mars 1851 gikk 'mobben' til angrep på fiskerbøndene, som i overveiende del kom fra halvøya Frosta ute i Trondheimsfjorden, banket dem opp, kastet fangsten over bord, brakk årer og skjøv båtene deres fra land. Dernest ble en fordrukken person blant opprørerne funnet sovende i fjæra. Mannen ble arrestert og brakt opp på Rådstuen på en slede, etter å ha satt seg til motverge og grepet en betjent i kragen. Det ble nå mobilisert en del medhjelpere og en masse skuelystne. «Kl. 6 a 7 stormede Hoben under Skrig og Skraal mellem Gaderne og angreb Raadhuset…»[1]

Etter å ha slått inn dører og vinduer ble fangen befridd. Så vandret de triumferende i samlet flokk ned Kongens gate og fikk se lys i vinduene i «Harmonien» hvorfra de også hørte dansemusikk. Byens borgere feiret denne fredagskvelden dronning Josefines fødselsdag. Under påskudd av at de ønsket å ta del i ballet, og få mat og drikke i festivitetslokalene, trengte de seg inn, og da enkelte av gjestene ville hindre at de ubudne slapp inn oppsto det en blodig slåsskamp. I mellomtiden hadde også politiet tilkalt militær assistanse: «Oprørsakten læstes, Allarmtrommen og Trompeter hørtes, og efter nogen Tid, omtrent Kl. 11, forsvandt Pøbelen, efter at Militæret, Garnisonen og Borgervæbningen havde samlet sig.»[2]

Lørdag formiddag tok de uorganiserte opp igjen protesten. Mens opprørslederen Oluf Vold holdt taler nede i 'Ravnkloalmindingen' hindret de bøndenes båter å legge til havn. Om ettermiddagen svermet de opp Munkegaten til Rådstuen i et nytt forsøk på å befri et par kamerater, som var blitt arrestert i løpet av natta, men nå var hele gaten fra Vår Frue kirke til Rådhuset full av militære med skarpladde geværer. Supplert av 50 artillerister på hester ble gatene ryddet. En gruppe berusede personer banket også opp en intetanende landbruksskolebestyrer og en gårdbruker som kom kjørende på hovedveien over Byåsen, og senere ble også en løytnant stoppet og fikk et slag i ansiktet. Opprørerne hadde nemlig fått det for seg at de skulle ”prygle op hver en, som de traf paa Veien iført Pels og Skindlue.”[3]

Så følger konklusjonen, som også må være hovedgrunnen til at Arbeider-Foreningernes Blad ga spalteplass til å publisere den innsendte meddelelse etter Christiania-Posten:

Sitat… Men uagtet Urostifterne hidtil ikkun ere faa, tror jeg med Sikkerhed at kunne paastaa, at de have Tilhængere blandt de af Arbeiderne, der ikke ere Medlemmer af Arbeider-Foreningen; denne er under Monsens Styrelse, som deraf sikkert har meget Fortjeneste, fredelig, og har endog tilbudt Politiet sin Hjælp. Igaaraftes (Søndag) var Alt fuldkommen roligt, og vi haabe nu, at det hermed er forbi.Sitat
– (Chrst.-Posten.)[4]

Det ble påpekt at ingen av Arbeider-Foreningens medlemmer hadde tatt del i opptøyene, men tvert imot, gjennom formannen, stilte seg til disposisjon for å gjenopprettholde ro og orden i byen. Arbeider-Foreningen mottok i den nærmeste periode en mengde innmeldelser. En mer uttømmende beskrivelse av de formålsløse tumultene er gitt av Ole Andreas Øverland i boka Thraniterbevægelsen (1903).[5] Protesten og opprøret hadde virket stikk i strid med hensikten og vært deltakerne til ingen nytte. En uke senere kunne adjutant i generalstaben Storm Wergeland, etter en rekognoseringstur, melde at ”Byfiskerens Flynde og Frostingens Hyse laa fredelige ved Siden af hverandre i Traugene og paa Bænkene.”[6]

I rasehygienen[rediger | rediger kilde]

I andre sammenhenger ble filleproletariatet vurdert som del av de asosiale og kriminelle samfunnsgrupper som måtte holdes i sjakk eller fjernes. Ved århundreskiftet rundt år 1900 begynte sosialhygienikere som beskjeftiget seg med befolkningshygieniske teorier og planer å rette sitt søkelys mot de såkalt subproletære grupper, som de gav merkelappen «asosiale». I 1912 hevdet hygienikeren Alfred Grotjahn, medlem av SPD og under den tyske Weimarrepublikkens tid medlem av Riksdagen at samfunnet måtte benytte tvangsmidler mot dette samfunnsskiktet som en del av kriminalitetsforebyggende arbeid.

I nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

I nasjonalsosialismen ble det såkalte Lumpenproletariat tilført et arvebiologisk innhold, og når uttrykket ble benyttet i den nasjonalsosialistiske samfunnspolitikk var det som eksempler på «asosiale» og «fellesskapsfremmede» elementer som man burde ta hånd om rasehygienisk, det vil si få ryddet av veien.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Christiania-Posten op.cit. Arbeider-Foreningernes Blad No. 13 – 1851, u.p.
  2. ^ Arbeider-Foreningernes Blad. Ibid. 1851, u.p.
  3. ^ Ole Andreas Øverland: Thraniterbevægelsen. Kristiania 1903, s. 190.
  4. ^ Arbeider-Foreningernes Blad. Ibid. 1851, u.p.
  5. ^ Ole Andreas Øverland: Ibid. 1903, s. 185-193.
  6. ^ Ole Andreas Øverland: Ibid. 1903, s. 193.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christiania-Posten, op.cit. Arbeider-Foreningernes Blad No. 13 – 1851.
  • Ole Andreas Øverland: Thraniterbevægelsen. Tillæg til Folkebladet. Oscar Andersens Bogtrykkeri. Kristiania 1903.