Arabatneset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 45°42′N 35°00′Ø

Satellittbilde av Azovhavet. Nr. 5 markerer Arabatneset.

Arabatneset (ukrainsk: Арабатська стрілка, Arabatska strilka; russisk: Арабатская стрелка, Arabatskaja strelka; krimtatarisk: Arabat beli), også kalt Arabattunga, er et nes (landtunge) som skiller de store, grunne og svært salte lagunene kalt Sivasj fra Azovhavet. Landtunga ligger mellom byen Henitsjesk i Ukraina i nord og nordøstsiden av Krim-halvøya i sør. Den er skilt fra Henitsjesk av Henitsjesksundet (russisk: Генический пролив). Et annet navn på stredet er «Det tynne stredet» (russisk: Тонкий Пролив), som gjenspeiler den smale utformingen av stredet; det er bare rundt 4 km langt, 80-150 meter bredt og 4,6 meter dypt.[1]

Arabatneset er verdens lengste landtunge med en lengde på 112 km,[2] og mellom 270 meter og 8 km bredt.[3][4][5] Neset dekker et areal på 395 km2 og har dermed en gjennomsnittlig bredde på 3,5 km. Neset er lavt og flatt på siden som vender ut mot Azovhavet, mens siden mot Sivasj er mer svingete. Det inneholder to områder som er 7-8 km brede og som har åser som består av brun grus; de ligger henholdsvis 7,5 km og 32 km fra Henitsjesksundet. I de andre delene av Arabatneset består det øvre jordlaget av sand og skjell som har blitt skylt i land av bølger og tidevannskrefter i Azovhavet. Vegetasjonen består hovedsakelig av ulike typer ugress, slåpetorn, svingel, fjærgress, strandkål, sodaurt, salturt, Carex colchica, tamarisk, nype, lakrisplante etc.[6][7] Arabatneset er i disse dager kjent som et kursted og strendene langs Azovhavet er populære. Kysten her er langgrunn, med en dybde på 2 meter som først nås cirka 100-200 meter fra land.[8] Temperaturen i sjøen er omkring 0 °С om vinteren, 10–15 °С om våren og høsten og 25–30 °С om sommeren. Lufttemperaturen er omtrent den samme.[9] Om lag halvparten av landtunga ligger i Kherson oblast i Ukraina og den andre halvparten hører til Krim-halvøya.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Landtunga er relativt ung og ble dannet ved sedimentering rundt år 1100-1200 e.Kr.[10] Den var uberørt frem til 1835, da det ble bygd en vei og fem stasjoner for levering av post langs en strekning på 25-30 km på neset. Senere på 1800-tallet dukket 25 landlige og tre militære bosetninger samt en landsby kalt Arabat opp på Arabatneset. Bygdebefolkningen utgjorde om lag 235 mennesker hvis yrke var hovedsakelig fiske, jordbruk og saltproduksjon. Sistnevnte yrke er typisk for området på grunn av de store saltforekomstene i de grunne og svært saline Sivasj-lagunene. På 1800-tallet lå saltproduksjonen på cirka 24 000 tonn per år bare på Arabatneset alene.[7]

Arabatfestningen[rediger | rediger kilde]

Den sørlige delen av Arabatneset, sett fra Arabatfestningen.
Bildet viser et av hjørnene av Arabatfestningen
Forsiden av Description d'Ukranie

Helt sør på Arabatneset ligger den historiske Arabatfestningen. Festningen har sitt navn enten fra det arabiske ordet rabat som betyr en «militær utpost» eller fra det tyrkiske ordet arabat som betyr en «forstad».[11] Festningen har også gitt navn til landtunga.[5] Den ble oppført på 1600-tallet av den tyrkiske arméen, med det formålet å forsvare Arabatneset og Krim mot invasjoner.[7] Festningen ble først nevnt i den franske ingeniøren og kartografen Guillaume Le Vasseur de Beauplans bok Description d'Ukranie i 1660.[12]

Festningsanlegget hadde et sofistikert og godt gjennomtenkt militærteknologisk design med form som en oktogon og 3 meter tykke steinvegger omgitt av en jordvoll og vollgrav. Det hadde fem tårn og to porter. På øst-, nord- og vestsiden fantes flere rekker med embrasurer (skyteskår i brystvern) som var tilpasset ulike artillerityper. Selv om festningen ble regnet for å være vanskelig å innta når den ble forsvart på riktig måte, lå den i et veldig avsidesliggende område i forhold til Tyrkia, noe som gjorde det spesielt vanskelig å forsvare den. Garnisonen på festningen var ofte underbemannet, og den russiske hæren klarte å innta og forsvare festningsanlegget både i 1737 og 1771. Festningen ble forlatt etter at Krim-halvøya ble en del av Russland, men senere restaurert og benyttet av russerne for å forsvare kysten av Krim under Krimkrigen (1853-1856). Etter krigen ble Arabatfestningen igjen forlatt og lokalbefolkningen begynte i stedet å bruke festningens vegger som en kilde til stein. Området i og rundt festningen var i 1920 åsted for harde kamper mellom Den røde armé og Den hvite armé og igjen under andre verdenskrig i perioden 1941-44, denne gang mellom Den røde armé og tyske Wehrmacht Heer.[6]

I 1968 ble noen scener fra en kjent sovjetisk film, Sluzjili dva tovarisjtsja, filmet ved neset.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Semenov, s. 624
  2. ^ Petrov, V.P. (1964). Geography of the Soviet Union: Physical features. s. 112. 
  3. ^ V. I. Borisov and E. I. Kapitonov (1973). Azov Sea (russisk). KKI. Arkivert fra originalen 17. september 2010. 
  4. ^ «Sivasj» (russisk). Store sovjetiske encyklopedi. 
  5. ^ a b c Sjutov, Introduksjon
  6. ^ a b Sjutov, Del 1
  7. ^ a b c Semenov, s. 111
  8. ^ Арабатская стрелка (på russisk)
  9. ^ Sjutov, Del 5
  10. ^ Sjutov, Del 4
  11. ^ a b Arabatfestningen (på russisk)
  12. ^ Guillaume Le Vasseur de Beauplan (1660). Description d'Ukranie (fransk). 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]