Salturtslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Salturtslekta
Salturtslekta
Vitenskapelig(e)
navn
:
Salicornia
L.
Norsk(e) navn: salturtslekta
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Rekke: Dekkfrøete blomsterplanter
Klasse: Tofrøbladete blomsterplanter
Orden: Nellikordenen
Familie: Amarantfamilien
Antall arter: ca. 15
Habitat: havstrender, salt jord i innlandet
Utbredelse: nordlige halvkule, sørlige Afrika
Arter:

Salturtslekta (Salicornia) er ei slekt i amarantfamilien. Den tilhørte tidligere meldefamilien.

Artene er ettårige urter med sukkulente, leddete stengler og motsatte, skjellaktige blad som er vokst sammen om stengelen. Blomstene er tvekjønnede og sitter tre sammen. Det er 3–4 blomsterdeler og 1–2 pollenbærere.

Alle artene er halofytter som vokser på saltholdig jord, enten ved havet eller i stepper og ørkener. Strandartene vokser som regel i nedre del av strandenger eller i saltpanner der de blir oversvømt av sjøvann hver gang det er flo. Salturtslekta er utbredt på det meste av den nordlige halvkule og finnes også i sørlige Afrika. I Norge er det ifølge Artsdatabanken tre arter.[1][2][3][4]

Den sukkulente veksten, den reduserte morfologien og stor fenotypisk plastisitet gjør det vanskelig å lage en tilfredsstillende taksonomi for slekta. Selvbefruktning er svært vanlig, slik at det oppstår mange uavhengige avstammingslinjer med små, men konstante forskjeller. Artskjennetegnene forsvinner på inntørkede herbarieeksemplarer, og det er vanskelig å dyrke arter som er avhengig av flo og fjære i laboratoriet. Artsnavnet Salicornia europaea har derfor ofte blitt brukt i en svært vid betydning.[3][5]

Den tyske forskeren Gudrun Kadereit med kolleger har utviklet en taksonomi som kombinerer morfologi med molekylærgenetiske metoder. I en studie fra 2007 nevnes 31 arter, 19 i de tempererte og subtropiske delene av Eurasia samt Nord-Afrika, fem i Nord-Amerika, to i Vest-Afrika, fire i sørlige Afrika og én i Sør-Asia.[5]

I en studie fra 2012 velger Kadereit å redusere antall arter i Eurasia til fire fordelt på to artskomplekser. Salicornia europaea-gruppen omfatter den diploide S. europaea og den diploide eller dekaploide S. perennans. Salicornia procumbens-gruppen omfatter S. procumbens og S. persica som begge kan være diploide eller tetraploide.[6]

I 1977 ble ca. 28 arter flyttet fra Salicornia til Sarcocornia. Disse plantene er flerårige urter, halvbusker og busker. En fylogenetisk studie fra 2015 viser at Sarcocornia er parafyletisk og at Salicornia er søstergruppen til Sarcocornia-artene i Eurasia og Nord-Amerika. En må derfor regne med fremtidige endringer i systematikken.[7]

Salturt blir av og til brukt som en grønnsak i Vest-Europa. Det forskes på å bruke frøene til å produsere biodrivstoff. Planten er interessant ettersom den kan vannes med sjøvann og derfor ikke vil belaste de begrensede forekomstene av ferskvann i for eksempel Midtøsten.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Salicornia rubra i Montana i USA
  1. ^ C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 78–79. ISBN 82-512-0355-4. 
  2. ^ «Glasörter». Den virtuella floran. Besøkt 1. april 2016. 
  3. ^ a b «Salicornia». Flora of North America. Besøkt 1. april 2016. 
  4. ^ Salturtslekta i Artsdatabanken. Besøkt 28. april 2016.
  5. ^ a b G. Kadereit m.fl. (2007). «A taxonomic nightmare comes true: phylogeny and biogeography of glassworts (Salicornia L., Chenopodiaceae)» (PDF). Taxon. 56 (4): 1143–1170. ISSN 0040-0262. JSTOR 25065909. doi:10.2307/25065909. 
  6. ^ G. Kadereit m.fl. (2012). «Cryptic taxa should have names: reflections in the glasswort genus Salicornia (Amaranthaceae)» (PDF). Taxon. 61 (6): 1227–1239. ISSN 0040-0262. 
  7. ^ S. Steffen m.fl. (2015). «Phylogeny, biogeography and ecological diversification of Sarcocornia (Salicornioideae, Amaranthaceae).». Annals of Botany. 115 (3): 353–368. ISSN 1095-8290. PMC 4332613Åpent tilgjengelig. PMID 25617410. doi:10.1093/aob/mcu260. 
  8. ^ H. Hashem (24. mars 2015). «Why research won’t give up on Salicornia». MIT Technology Review Arab Edition. Arkivert fra originalen 14. april 2016. Besøkt 4. april 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]