Pierre Waldeck-Rousseau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pierre Waldeck-Rousseau
Pierre Waldeck-Rousseau by Nadar.jpg
Født2. desember 1846
Nantes
Død10. august 1904 (57 år)
Corbeil-Essonnes
Gravlagt Cimetière de Montmartre
Beskjeftigelse Politiker, advokat
Parti Modérés
Nasjonalitet Frankrike

Karikatur avf Pierre Waldeck-Rousseau, 1903

Pierre Marie René Ernest Waldeck-Rousseau (født 2. desember 1846 i Nantes i Frankrike, død 10. august 1904 i Corbeil) var en fransk politiker som var statsminister 1899–1902.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Pierre Waldeck-Rousseau var sønn av René Waldeck-Rousseau, representant til konstitusonsforsamlingen i 1848, og fra 1870 til 1874 borgermester i Nantes. Pierre Waldeck-Rousseau foretok grundige juridiske studier i Poitiers og Paris.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1870 advokat i Saint-Nazaire og organiserte der høsten samme år lokalforsvaret. Han ble i 1873 advokat i Rennes og ble der i 1879 valgt til representant til deputertkammeret, der han straks ble en av Léon Gambettas ivrigste tilhengere.

Innenriksminister: I dennes «store ministerium» (november 1881- januar 1882) var han innenriksminister og innehadde samme post i ministeriet Ferry (februar 1883-mars 1885). Som innenriksminister utsendte han i 1881 et viktig sirkulære til prefektene mot påvirking av deputerte ved embetstilsettelser, og i 1884 gjennomdrev han en banebrytende lov om anerkjennelse av fagforeninger.

Fra 1886 var Pierre Waldeck-Rousseau praktiserende advokat i Paris, og hans strålende fremgang på denne karrierevei foranledet ham til i 1889 å forlate parlamentet, etter at han der samme år hadde kraftig gått inn for rettslige sskritt mot mot general Georges Boulanger. Berømt for logisk skarphet og engasjerende fremstillingskunst er hans forsvar for Ferdinand de Lesseps og ingeniør Gustave Eiffel 1893 i de rettsprosesser som Panamaaffæren gav anledning.

Presidentkandidat: Waldeck-Rousseau returnerte i 1894 til det politiske liv som senator for departementet Loire og var ved presidentvalget i januar 1895 en av hovedkandidatene (ved siden av Henri Brisson og Félix Faure), men trådte ved andre stemmerunde tilbake til fordel for Faure.

I løpet av de følgende årene vokste hans anseelse blant de moderate republikanere stadig.

Statsminister: Da Dreyfusaffærens stormer i 1899 fordret at statsroret ble gitt videre til en mann med ubestridt autoritet, ble han anmodet av president Émile Loubet etter kabinettet Dupuys fall om å danne regjering. Om enn med vanskelighet klarte Waldeck-Rousseau i et sterkt konsentrasjonsministerium den (22. juni) å forene så politisk vidt adskilte menn som general Théophile Delcassé (krigsminister) og den «uavhengige sosialisten» Alexandre Millerand (handels- og industriminister). Delcassé ble utenriks-, Joseph Caillaux finans- og Georges Leygues undervisningsminister.

Dreyfusaffærens avvikling ved en kompromissløsning etter dommen i Rennes i 1899, den kraftige reaksjon mot monarkistiske renkesmeder i 1900, arméens gjenreisning fra politisk upålitelige offiserer ved Gallifets etterfølger som krigsminister, general Louis André, og det strålende forløpt av verdensutstillingen i 1900 i Paris, styrket i høy grad ministeriets anseelse og overbevisningen om den republikanske statsformens fasthet. Alliansen med Russland ble befestet ved det russiske keiserparets besøk i Paris i 1901 og president Loubets gjenbesøk i Sankt Petersburg i 1902. En fremsynt arbeiderpensjoneringslov ble gjennomdrevet i 1901.

Antagenlsen av den nye foreningslov samme år gav regjeringen skarpe våpen for å kunne hevde statens makt over for de katolske kongregasjoner; våpen mot hvilke av lovstifteren ikke intenderte tillempninger under hans etterfølger Émile Combes som Waldeck-Rousseau senere uten hell protesterte. Valgene i 1902 ble en strålende triumf for ministeriet til tross for den voldsomme og mot Pierre Waldeck-Rousseau personlig krenkende kampanje, som opposisjonsgruppene hadde iscenesatt. Det vakte derfor stor forundring da Waldeck-Rousseau umiddelbart etter valgseieren begjærte å bli entlediget den 3. juni 1902. En plagsom sykdom, leverkreft, som to år senere la ham i graven, torde ha vært hovedårsaken til at han frivillig avstod fra makten.

På en rekreasjonsreise til Norge etter sin avgang besøkte Waldeck-Rousseau (i juli 1902) desuten Stockholm og Göteborg.

Waldeck-Rousseau var nærmest etter Gambetta og Ferry den fremste statsmann som den tredje republikk frambragte, og i sin ærlig republikanske og energisk nasjonale politikk gick han i deres fotspor. Republikkens redning fra den farlige krise som Dreyfusaffæren hadde fremkalt, og det parlamentariske livs innrettelse mot positivt reformarbeide er hans største bedrifter i Frankrikes historie. Av Waldeck-Rousseaus politiske tale ble det utgitt flere samlinger: Discours parlementaires (1889), Questions sociales (1900), Associations et congrégations (1901), Pour la république, 1883-1903 (1904) og L’état et la liberté (2 bind, 1905-06). Henri Barboux utgav hans mest berømte Plaidoyers (2 bind, 1906).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henry Leyret: Waldeck-Rousseau et la Troisième République (1869-1889), Paris, Librairie Charpentier et Fasquelle, 1908, 474
  • Paul Reynaud: Waldeck-Rousseau, Paris, Bernard Grasset, 1913, 231
  • Pierre Sorlin: Waldeck-Rousseau, Paris, Armand Colin, 1966, 585,
  • Jean-Noël Jeanneney: « Waldeck-Rousseau, l'homme qui sauva la République », in L'Histoire, n°262, février 2002, p.70-74.
  • Benoît Yvert (dir.): Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007, 916