Akerendam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

«Akerendam» var et nederlandsk handelsskip som under sin jomfrutur i 1725 kom ut av kurs og forliste utenfor RundeSunnmøre en stormfull natt til 8. mars samme år. Seglskuta var en 145 fot lang tremaster, solid bygget og rikt utsmykket med skulpturarbeider av den nederlandske kunstneren Pieter Hogendijck. Navnet Akerendam kommer fra det nederlandske herskapshuset Akerendam i Beverwijk.

Skipet tilhørte det Nederlandske Ostindiske kompani Vereenigde Oostindische Compagnie (V.O.C.A) (Amsterdam), som drev utstrakt handelsvirksomhet med utgangspunkt i de nederlandske koloniene i Øst-Asia. 19. januar 1725 kastet Akerendam sammen med «Gaasperendam» og «Kockenge» loss fra fra øya Texel med kurs for Batavia. Alle tre skutene hadde store pengeforsendelser med til koloniene. Skipene kom normalt tilbake med krydder og andre ettertraktede varer som så ble solgt videre i hele Europa. Men under en av vinterstormene i Nordsjøen mistet Akerendam følget, kom ut av kurs og havnet på nordsiden av Runde på Sunnmøre hvor hun forliste. Verken kapteinen Nicolaas de Roy eller besetningen på 200 overlevde.

Skipet[rediger | rediger kilde]

«Akerendam» ble bygget i 1724 i Amsterdam for (V.O.C.A). Det 145 fot lange skipet var på 850 tonn, hadde et kanondekk med 40 kanoner og et mannskap på 200. Kapteinen var Nicolaas De Roy. Skipene til Det Ostindiske kompani gikk i hovedsak i trafikk mellom Nederland og Batavia med gull- og sølvpenger. Akerendam førte en pengetransport med 230 851 floriner pluss to måneders hyre til sjøfolkene og de militære som var ombord. Mange av myntene ombord i Akerendam var nyslåtte. Lasten hadde en verdi på omkring 2500 kilo rent sølv på den tiden.

Forliset[rediger | rediger kilde]

Om morgenen 8. mars 1725 oppdaget beboere på gården Goksøyr på Runde at vinterstormen hadde skylt i land vrakgods på stranda. Lite visste rundeværingene om hvilket drama og katastrofe som hadde utspilt seg utenfor Kvalneset og Rundetinden natten før. De nærmeste ukene ble det gjort funn av omkomne og vrakgods i et stort område omkring Runde.

Bergingsarbeid 1725[rediger | rediger kilde]

19. mars samme år ble det etter datidens lover og praksis holdt offentlig auksjon over noe av vrakgodset, bl.a tønnestaver, seilduk, jernbånd og ett eller flere 50-liters fat med fransk vin. Forliset vakte stor oppsikt i distriktet. Etter at en av pengekistene var ilandført på Haugsholmen oppstod det strid om hvem som hadde eiendomsretten, eieren eller staten. Man ble enige om en avtale der den norske stat sørget for vakthold, mens den hollandske stat, under ledelse av Ole Haugsholmen drev bergingsarbeid. I løpet av sommeren og høsten 1725 lykkes det å berge fire nye kister på land. Det ble gjort nye forsøk på å finne flere av skipets kister året etter, men uten resultat.

Forliset gikk etterhvert i glemmeboka, og myntene som opp gjennom tiden ble funnet på Runde ble koblet til sagnet om et skip fra den spanske armada fra 1500-tallet.

Rundeskatten[rediger | rediger kilde]

Deler av Rundeskatten er utstilt på Runde Miljøsenter.

Tidlig i 1960-årene var det aktuar og historiker Ivar Myklebust fra Ørsta som gjorde kjent opplysninger om forliset, da han fant arkivmateriale etter sjøforklaringen som var blitt holdt på tinget i Ørsta (Ørstavik) i 1726.[1]. 6. juli 1972 oppdaget de tre sportsdykkerne Bengt-Olof Gustafsson, Stefan Persson og Eystein Krohn-Dale det som nå er omtalt som Rundeskatten: Nærmere 57 000 gull og sølvmynter, en myntmengde, variasjon og verdi som er rangert som et av verdens rikeste. 5975 av disse var gulldukater. Året etter ble stedet undersøkt av Bergen Sjøfartsmuseum. Etter 250 år på havbunnen, ble det totalt undersøkt i underkant av 57 000 mynter, hvorav 6624 gullmynter, resten sølv. Over 400 ulike mynttyper ble funnet, hvorav ca. 15 var ukjente til da. En del av dem ble tatt med til sjøfartsmuseet, en annen til Myntkabinettet i Oslo, mens de tre dykkerne fikk to tredjedeler av skatten. 7% av funnet gikk til den nederlandske staten. Funnet førte til en lovendring som gjorde at alle vrak som er eldre enn 100 år, automatisk er fredet. I 1979 kjøpte mynt- og seddelsamler Jan Olav Aamlid 6000 gull- og sølvmynter fra Rundeskatten på en auksjon i Zürich, Sveits, hvor han betalte 882 000 Sveitsiske Franc. I 1979 var kjøpet det største noensinne notert fra et sunket skip og den største summen betalt for et enkelt kvanta med mynter.[2][3]

Alle de 40 jernkanonene er identifisert innen et område på 40 x 20 meter. To av de 3 omlag 3 meter lange kanonene er tatt opp. En er gitt til et museum i Nederland, den andre ligger på Runde.

Rederiet V.O.C.A[rediger | rediger kilde]

Det nederlandske Ostindiske kompani (nederlandsk: Vereenigde Oostindische Compagnie, forkortet V.O.C, («forente østindiske kompani») var et nederlandsk handelskompani stiftet 20. mars 1602 da det ble tildelt monopol på kolonivirksomhet i Asia av Generalstatene. Det var den første multinasjonale korporasjonen i verden, og det var det første selskapet som utstedte aksjer. Det forble viktig i handelen i nesten to århundrer før det gikk konkurs og ble oppløst i 1798.

Logoen til Amsterdam-kammeret i VOC

VOC bestod av seks kamre (Kamers) i Amsterdam (V.O.C.A), Middelburg (for Zeeland), Enkhuizen, Delft, Hoorn og Rotterdam. Delegater fra disse kammerne samlet seg som Heeren XVII (de sytten herrene).

Skipsbygging[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen på 1600-tallet var det to ledende sjømakter, med hver sin byggestil innen skipsbygging; «den engelske stilen» med et avrundet tverrsnitt med større dypgang og største bredde over vannlinjen, og «den hollandske stilen» med et rektangulært tverrsnitt med nesten flat bunn og største bredde i vannlinjen. Et trekk ved den hollandske metoden var de bygde spanter som et svar på problemet med å skaffe seg krumvokst tømmer. I den første halvdelen av 1600-tallet var de nederlandske skipene ledende innenfor krig og handel, deriblant kunne et hollandsk handelsskip frakte mer for mindre utgifter enn et engelsk handelsskip. Det dansk-norske skipsbyggingsmiljøet kom under sterk innflytelse med overførte håndverkstradisjoner fra blant annet Nederland. Nederlenderne som utkonkurrerte de tyske kjøpmennene ( fra Hansa-forbundet ) i handelen relatert til Norge og Østersjøen, hadde ikke bare innført nye teknikker innen skipsbygging, men også forårsaket endringer mellom sjømaktene i Nord-Europa om kontroll over den innbringende handelsvirksomheten i Østersjøen.

Kulturminner under vann[rediger | rediger kilde]

I følge Norsk Maritimt Museum kan kulturminner under vann kan være mer enn 100 år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært ombord. Automatisk fredede kulturminner eldre enn 1537. Slike kulturminner kan man finne i vassdrag, på sjøbunnen langs vår kyst eller innen økonomisk sektor av Nordsjøen.

Kulturminnelovens formål fremgår av § 1: Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på denne lovs formål.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1] «Frå Erik Pontoppidan til Ivar Aasen» av Ivar Myklebust, s.26
  2. ^ Skattejegeren: eventyret om gutten som ble millionær på ti-ører, ISBN 9788202130503
  3. ^ thaicoins.com – Jan Olav Aamlid History Publisert: 2002 av Michael Brady.