Hopp til innhold

Det nederlandske ostindiske kompani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Nederlandske Ostindiske kompani»)
Det nederlandske ostindiske kompani
Offisielt navnVerenigde Nederlandsche Geoctroyeerde Oostindische Compagnie
Org.formBørsnotert selskap
BransjeHandel
Etablert1602
Opphørt 1799
Forgjenger(e)Verenigde Amsterdamse Compagnie, Compagnie van De Moucheron, Delftse Vennootschap, Verenigde Zeeuwse Compagnie
DatterselskapDet nederlandske vestindiske kompani
Eierandel i
30 oppføringer
Zeewijk
Akerendam
Batavia
Eendracht
SS Westerbeek
Fortuyn
Arnhem
Fort Mosselstein
Aagtekerke
Prins Willem
Vergulde Draeck
Zuytdorp
Hollandia
't Wapen van Hoorn
Rooswijk
Meermin
VOC ship Landskroon
Java's Northeastern Coast
Diemermeer
Amsterdam
Oost-Indisch Zeemagazijn
Magdalena
Oude Zijpe
Falconry (ship)
Goudriaan
Nieuwvliet
Ravenstein
Bleijenburg (ship, 1719)
Midloo (ship)
Mauritius
Hovedkontor
6 oppføringer
Oost-Indisch Huis (16061800) (East India Company, chamber Amsterdam)
Oost-Indisch Huis (16991800) (East India Company, Rotterdam Chamber)
Oost-Indisch Huis (16311800) (East India Company, Delft chamber)
Oost-Indisch Huis (16281800) (East India Company, Middelburg chamber)
Oost-Indisch Huis (16281800) (East India Company, Enkhuizen chamber)
Oost-Indisch Huis (16821800) (East India Company, Hoorn chamber)
LandDe forente Nederlandene
Grunnlegger(e)Ingen
Nederlands koloniområder med områdene til Det nederlandske ostindiske kompani markert i en lysere grønnfarge rundt Indiahavet samt St. Helena i Atlanterhavet. Bruk høyeste oppløsning for å se de mange enkeltstående handelsstasjoner.
VOC Amsterdam, kopi av VOC-fartøy som ble sjøsatt i 1748 og sank i 1749.

Det nederlandske ostindiske kompani (VOC)[a] var et nederlandsk handelsselskap stiftet 20. mars 1602, og ble stengt i 1799.[1] VOC var et av de første multinasjonale korporasjonene i verden, og var det første selskapet som utstedte aksjer og obligasjoner som var tilgjengelig for kjøp for hele befolkningen. I sine nesten 200 års virksomhet grunnla selskapet flere kolonier i Afrika og Asia, og opprettet handelstasjoner i nærmest alle større havner og handelssentre i Asia. Hundretusenvis av skip gikk i trafikk mellom Nederland og Asia for VOC, hvilket bidro til enorm velstand for mange aksjeholdere og ansatte i selskapet. VOC var et viktig bidrag til nederlandsk økonomi i tidsperioden, og bidro til landet i tiden som blir kalt den nederlandske gullalder.[2] I historien om fremveksten av global handel og moderne samfunn var VOC et viktig bindeledd i utvklingen fra mindre økonomier til globale handelsnettverk.

Bakgrunn for opprettelse - voor-compagnien/for-selskapene

[rediger | rediger kilde]

Profitten fra nederlandsk handel i Asia på 1580-tallet og fremover var så innbringende at stadig flere små handelselskaper ble opprettet for å tjene penger på det økende markedet i Nederland. Kjøp, frakt og salg av krydder, porselen og andre varer ga stor profitt på utgiftene for handelsselskapene. Denne innbringende handelen ledet etterhvert til en priskrig mellom de mange selskapene, som holdt på å drive alle bedriftene konkurs.[3] Kryddermarkedet i Nederland var nær å kollapse på grunn av denne tøffe konkurransen, og etter lobbyvirksomhet og politisk debatt grep regjeringen til slutt inn. For å sikre forsyning av asiatiske krydder, og andre varer, til Nederland bestemte Generalstatene at kun ett selskap skulle ha lov til å drive handel på Asia av krydder og porselen. Fra de seks selskapene som hadde eksistert, de såkalte voor-compagnien eller «for-selskapene», ble étt forent selskap skapt – Verenigde Oost-Indische Compagnie, det «forente østindiaselskapet».[1] De seks tidligere selskapene ble til filialer av VOC, såkalte kammere (Kamers).[1]

VOC fikk sitt charter, altså en offisiell autorisering for utførelsen av et oppdrag på statens vegne, av Generalstatene den 20. mars 1602.[1] Selskapet fikk monopol i Nederland på handel av krydder og porselen fra øst for dagens Cape Town.[4] Monopolet betydde i praksis at alt av krydder og porselen som ble fraktet på skip som var registrert i Nederland, eller de som ville selge disse varene i Nederland, eller nederlandske statsborgere som ville selge slike varer noe annet sted, måtte være på oppdrag fra VOC.[4] Mange prøvde å unngå monopolets restriksjoner, og smugling foregikk, men hovedsakelig ledet opprettelsen av VOC til at kryddermarkedet stabiliserte seg, og handelen ble mer innbringende igjen.[4]

VOC-kamre

[rediger | rediger kilde]

VOC bestod av seks kamre, med sete i Amsterdam, Middelburg (Zeeland), Enkhuizen, Delft, Hoorn og Rotterdam. Delegater fra disse kamrene samlet seg som Heeren XVII (de sytten herrene). Til rådet Heeren XVII ble åtte delegater sendt fra kammeret i Amsterdam, fire fra Zeeland, og én fra hvert av de mindre kamrene.[1] I tillegg var det en flytende posisjon som skulle velges frem av kamrene, som ikke kunne komme fra Amsterdam.[1] Amsterdam hadde en betydelig innflytelse i rådet.

De seks kamrene skaffet startkapitalen for det nederlandske «Ostindiske» kompani:

Kammer Kapital (Gylden)
Amsterdam 3 679 915
Zeeland 1 300 405
Enkhuizen 540 000
Delft 469 400
Hoorn 266 868
Rotterdam 173 000
Totalt: 6 424 588

En betydelig del av kapitalen til kammeret i Rotterdam kom fra innbyggere i Dordrecht. Selv om byen ikke klarte å skaffe like mye kapital som Amsterdam eller Zeeland, hadde Enkhuizen den største aksjekapitalen i VOC. Mange av de første 358 aksjeeierne var mindre entreprenører som våget å ta risikoen.

Type nummerering
  1. ^ nederlandsk: Verenigde Oost-Indische Compagnie, forkortet VOC, «forente østindiske selskap»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f Glamann, Kristof (1958). Dutch-Asiatic Trade 1620-1740. København/Nijmegen: Danish science press/Martinus Nijhoff. s. 3. 
  2. ^ Prak, Martin (2005). The Dutch Republic in the Seventeenth Century. Cambridge, UK: Cambridge University Press. 
  3. ^ Heijer, Henk den (1994). Geschiedenis van de WIC. Zutphen, Nederland: Walburg Pers. s. 22. 
  4. ^ a b c Glamann, Kristof (1958). Dutch-Asiatic Trade 1620-1740. Copenhagen/Nijmegen: Danish science press/Martinus Nijhoff. s. 9. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]