Agostino Gemelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Agostino Gemelli
Agostino Gemelli.jpg
FødtEdoardo Gemelli
18. jan. 1878[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Milano[2]Rediger på Wikidata
Død15. juli 1959[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Milano[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Fransiskanerordenen, psykolog[3], lege[4], teolog[3], biolog[3]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i PaviaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Italia (19461959), Kongedømmet Italia (18781946)Rediger på Wikidata
Medlem av Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Det pavelige vitenskapsakademi, Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XLRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkors av Republikken Italias fortjenstorden, storkorset av Alfons X den klokes orden (1955)[5]Rediger på Wikidata

Agostino Gemelli (født 18. januar 1878 i Milano i Italia, død 15. juli 1959 i Milano) var en italiensk katolsk filosof og lege og prest.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gemelli kom fra en velstående familie i Milano.[trenger referanse] Faren var frimurer.[trenger referanse] Han studerte medisin ved universitetet i Pavia. Han engasjerte seg i de sosiale og politiske kontroverser som rystet Italia etter hungersopprøret i Milano i 1898, som førte til en massaker på befaling av general Fiorenzo Bava Beccari.[trenger referanse]

Etter å i studieårene ha vært tilhenger av sosialismen, overtok en antiklerikal tenkemåte og den i Italia fremherskende positivismen, og etter å ha tatt doktorgraden i medisin (en av hans eksaminatorer var den senere nobelprisvinner Camillo Golgi), gikk Gemelli over til katolisismen.[trenger referanse] En utløsende grunn var at han under sin militærtjeneste på et lasarett hadde kommet i kontakt med en sykehusprest som gjorde et sterkt inntrykk på ham.[trenger referanse]

Fransiskaner, prest[rediger | rediger kilde]

Han inntrådte i fransiskanerordenen i Brescia i 1903, og den 14. mars 1908 ble han presteviet.

Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i de italienske væpnede styrker som feltlege og prest. Han arbeidet fagglig med et opplegg for å hjelpe soldater som ble psykisk belastet.[trenger referanse] Egnethetsprøven han hadde utviklet for piloter ble da omsatt i praksis.[trenger referanse]

Etter krigen arbeidet han innen forskjellige felter innen psykologien: Nevrologi, eksperimentell psykologi, arbeidspsykologi og kriminalpsykologi.

Han stod deretter i spissen for den nyskolastiske bevegelsen i Italia, som han gav en kraftig impuls og en fast organisasjon særlig ved tidsskriftet Rivista di filosofia neo-scolastica (grunnlagt i 1909) og ved å grunnlegge det katolske Sacro Cuore-universitetet i Milano, hvis rektor han var 1921–1959.[trenger referanse]

Biologisk og psykologisk skolert bekjempet han positivismen og materialismen, særlig innen disse to førstnevnte forskningsområder.[trenger referanse] På den andre siden fremholdt han ovenfor den fremherskende nyhegelianske idealismen nødvendigheten av et organisk samband mellom naturvitenskapene og filosofien.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani agostino-gemelli, besøkt 20. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 158677, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c BeWeb, BeWeB person-ID 436, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ BOE ID BOE-A-1955-5053[Hentet fra Wikidata]