Hopp til innhold

Addai av Edessa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Addais formodede fødeby Edessa, og sentrum for hans misjon, er i Osroene, rett utenfor Romerrikets østgrense, på dette kartet med landene ca 50 f.Kr.
Kong Abgar mottar det hellige mandylion fra apostelen Addai.
Thaddeus av Beirut (Addai av Edessa) på et russisk ikon.

Addai av Edessa (syrisk: ܡܪܝ ܐܕܝ, Mar Addai eller Mor Aday, noen ganger latinisert Addeus), eller Taddeus av Edessa,[1] var i følge østlig kristen tradisjon en av Jesu sytti disipler.

Han tilskrives den tidlige, apostoliske, forkynnelse av troen på Jesus Kristus særlig i Mesopotamia (og som ikke etter lang tid et stort et område som favner tilgrensende deler av de de moderne stater Syria, Tyrkia, Irak og kanskje noe av Iran, med utløpere langs handelsveiene helt til India); han konsekrerte prester og etablerte den lokale kirke. Hans dødsår settes tradisjonelt til år 66 . (En alternativ tradisjon. som ikke omtales her, er at han var en av de tolv disipler - Apostelen Simon seloten, hvis tradisjonelle dødsår likeså settes til året 66.)

[rediger | rediger kilde]

Østlig tradisjon benytter navneformen Addai,[2] særlig i kilder på syrisk[3] (en dialekt av arameisk) og armensk.[4] I følge François Blanchetière er Addaï «forkortelse av Adonya (Jahvé er min herre/mester)».[5] For Christelle Jullien er Thaddeus «en åpenbar transformasjon av Addai i den syriske tradisjon».[6]

De eldste østlige tradisjoner

[rediger | rediger kilde]

Basert på forskjellige østlige kristne tradisjoner[7] var Addai en jøde født i Edessa (senere Urfa, senere Şanlıurfa i Tyrkia). Han kom til Jerusalem for en høytid, og under oppholdet hørte han døperen Johannes' («den hellige Johannes Forløperens») forkynnelse. Etter å ha blitt døpt i Jordanelven, forble han i (Palestina, og ble en disippel av Jesus. Han ble valgt ut som en av de sytti disiplene som ble sendt to og to for å forkynne i landsbyene.[8]

Etter Jesu himmelfart og pinse begynte Addai å forkynne evangeliet i Mesopotamia, Syria og Persia.[8] Han ordinerte prester i Edessa, konverterte mange til kristendommen og bygde opp kirken der. Han dro også til Berytos (Beirut) for å forkynne, og grunnla en kirke der.[9]

Den syriske liturgi omtalt som Addai og Maris liturgi oppsto rundt år 200 e.Kr. og brukes av Østens kirke og Den kaldeisk-katolske kirke (som begge er basert i Irak); den brukes også av de østlige syriske kirkene i India som sporer sin opprinnelse til apostelen Thomas, nemlig Den kaldeiske syriske kirke[10] og den syro-malabarske katolske kirke.

Hans liturgiske festdag er den 5. august,[11] som den formodede dag for hans død i året 67. Dødsstedet varierer etter versjon av legendene: Edessa, Mardistan i Armenia, eller Beirut.

Addai, Edessa, og helbredelsen av kong Abgar

[rediger | rediger kilde]

Troende i Østen kjenner en tradisjon der Addai, en av Kristi disipler,[12] ble sendt av apostelen Thomas for å helbrede kong Abgar V av Osroene, som var blitt syk - spedalsk heter det, skjønt dette begrep favnet nok videre enn i moderne tid. Han ble værende for å forkynne Kristi budskap, og omvendte[13] Abgar ܐܒܓܪ ܚܡܝܫܝܐ ܐܘܟܡܐ – eller Agbar, eller i en latinsk versjon Acbar – og hans folk, blant dem de hellige Aggai og Mari.[14]

Den hellige Aggai vevde kinesiske kleder for kong Agbars far, reiste så ut i verden til rikene lenger øst, kom tilbake og ble kristen; han skal ha blitt primas for Østens kirke (årene 66-81) etter Mar Addai, og ble tildelt Østen som langt til grensen til India som misjonsfelt. Mar Addai skal ha utnevnt ham til sin etterfølger kort tid før sin død. Som Addai før ham, forkynte Aggai i forskjellige regioner i øst.
Den hellige Mari, omvendt av Addai, skal ha hatt Aggai som sin åndelige veileder. Addai sendte ham for å konvertere området sør og øst for Edessa. Mari skulle da ha misjonert rundt Ninive, Nisibis og langs Eufrat, og sies å ha vært en av Syrias og Persias de store apostler.[15] Han utførte en rekke mirakler som vitner om hans hellighet.[16]

Historien om hvordan kong Abgar V[17][18][19] (død ca år 50) og Jesus hadde korrespondert, ble først fortalt på 400-tallet av biskopen og kirkehistorikeren Eusebius fra Cæsarea.[20] I opprinnelsen til legenden var Eusebius blitt vist dokumenter som skulle inneholde den offisielle korrespondanse som gikk mellom Abgar og Jesus, og han var godt nok overbevist av deres autentisitet til å sitere dem meget i sin Kirkehistorie (Historia Ecclesiastica). Eusebius skriver:

Thomas, en av de tolv apostlene, sendte under guddommelig styrelse Thaddeus, som også var regnet blant Kristi sytti disipler, til Edessa, som en forkynner og evangelist for Kristi lære. (Historia Ecclesiastica, I, xiii)

Historien om helbredelsen og Addais evangeliseringsinnsats resulterte i fremveksten av kristne samfunn i Sør-Armenia, Nord-Mesopotamia og i Syria øst for Antiokia. Thaddeus' historie er nedfelt i det syriske dokument Addais lære,[21] som forteller om Addais rolle og omtaler ham som en av de 72 apostlene som ble sendt ut for å spre den kristne tro. Da legenden så vendte tilbake til Syria, stedet for Edessabildet - Mandylion, det mirakuløse bilde av Jesu ansikt -, ble den så å si brodert inn i et rikt vev av mirakuløse hendelser;[22] det skal da ha vært Addai som overrakte kong Abgar dette hellige ikon.

Apokryf tradisjon

[rediger | rediger kilde]

Den hellige Addai av Edessa dukker som Taddeus også opp i Jakobs første apokalypse og Jakobs andre apokalypse.[23] De var del av funnene i det såkalte Nag-Hammadi-biblioteket fra det midtre Egypt, og er av gnostisk karakter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Charles George Herbermann: The Catholic Encyclopedia (Universal Knowledge Foundation, 1913), s. 136.
  2. ^ François Blanchetière: Enquête sur les racines juives du mouvement chrétien, Cerf, 2001, s.227, ISBN 978-2-204-06215-2.
  3. ^ Ilaria Ramelli: L'arrivée de l'Évangile en Inde et la tradition sur saint Thomas i L'apôtre Thomas et le christianisme en Asie, éd. AED, Paris, 2013, s.69.
  4. ^ Christelle Jullien: Apôtres des confins: processus missionnaires chrétiens dans l'Empire Iranien, Groupe pour l'Étude de la Civilisation du Moyen-Orient, 2002, s.61-68.
  5. ^ François Blanchetière: Enquête sur les racines juives du mouvement chrétien, Cerf, 2001, s.227, ISBN 978-2-204-06215-2.
  6. ^ Christelle Jullien: Apôtres des confins: processus missionnaires chrétiens dans l'Empire Iranien, Groupe pour l'Étude de la Civilisation du Moyen-Orient, 2002, s.67.
  7. ^ Holweck, Frederick George. A Biographical Dictionary of the Saints, B. Herder, 1924, s. 15
  8. ^ a b "Apostle Thaddeus of the Seventy", Orthodox Church in America
  9. ^ CNA. «St. Jude Thaddeus and St. Simon the Zealot, Apostles». Catholic News Agency (på engelsk). Besøkt 29. mai 2022. 
  10. ^ Brown, Leslie W. (1956). The Indian Christians of St Thomas: An Account of the Ancient Syrian Church of Malabar. Cambridge: Cambridge University Press. s. 281. 
  11. ^ «Saint Who? Saints Addai and Mari». Magnificat. Magnificat USA. 20 (12): 76. Januar 2019. 
  12. ^ Sengstock, Mary C. (1982). Chaldean-Americans: Changing Conceptions of Ethnic Identity. Center for Migration Studies. ISBN 9780913256428. 
  13. ^ Herbermann, Charles George (1913). The Catholic Encyclopedia. Encyclopedia Press. s. 282. 
  14. ^ Neale, John Mason (2008). A History of the Holy Eastern Church: The Patriarchate of Antioch: The Patriarchate of Antioch. Wipf and Stock Publishers. s. 38. ISBN 978-1-60608-330-7. 
  15. ^ Mellon Saint-Laurent, Jeanne-Nicole. Missionary Stories and the Formation of the Syriac Churches, Univ of California Press, 2015, p. 56 ISBN 9780520284968
  16. ^ Ramelli, Ilaria L. E., Holy Men and Charlatans in the Ancient Novel, (Stelios Panayotakis, Gareth Schmeling, Michael Paschalis, eds.) Barkhuis, 2015, s. 112 ISBN 9789491431920
  17. ^ Bowman, Alan; Garnsey, Peter; Cameron, Averil (2005). The Cambridge Ancient History: Volume 12, The Crisis of Empire, AD 193-337 (på engelsk). Cambridge University Press. ISBN 9780521301992. 
  18. ^ Skolnik, Fred; Berenbaum, Michael (2007). Encyclopaedia Judaica (på engelsk). Macmillan Reference USA. ISBN 9780028659435. 
  19. ^ Roberts, John Morris; Westad, Odd Arne (2013). The History of the World (på engelsk). Oxford University Press. ISBN 9780199936762. 
  20. ^ Historia Ecclesiastica, I, xiii og III, i
  21. ^ Noegel, Scott B.; Wheeler, Brannon M. (1. april 2010). The A to Z of Prophets in Islam and Judaism (på engelsk). Scarecrow Press. s. 89. ISBN 9781461718956. 
  22. ^ Walter Bauer: Orthodoxy and Heresy in Earliest Christianity, 1934, (engelsk versjon av 1971) (On-line text)
  23. ^ Robert Eisenman, James the Brother of Jesus : The key to Unlocking the Secrets of Early Christianity and the Dead Sea Scrolls, 1997 (Viking Penguin). Særlig i seksjonen «Thaddeus, Judas Thomas and the conversion of the Osrhoeans», s.189ff.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Addai_av_Edessa&oldid=24658496»