Ada de Warenne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Ada de Warenne eller Adeline de Varenne (født ca. 1120, død 1178) var en normanniske ektefelle av prins Henrik av Skottland, jarl av Northumbria og jarl av Huntingdon. Hun var datter av William de Warenne, 2. jarl av Surrey og Elizabeth de Vermandois. Hun nedstammet således tilbake til Vilhelm Erobreren og ble selv mor til to skotske konger: Malcolm IV og Vilhelm Løven.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ada og Henrik ble gift i England i 1139[1] Som en del av hennes ekteskapspakt fikk den nye hertuginnen Ada tildelt privilegiene av Haddington, foruten også andre i området i East Lothian. Tidligere ble det sagt at setet for «thegn» eller «thane» i Haddington hadde vært det første kongelig burgh i Skottland, opprettet av hertuginne Adas svigerfar, kong David I av Skottland, som holdt det sammen med kirken og en mølle.[2]

I tett rekkefølge døde både hennes ektemann og kong David, henholdsvis i 1152 og 1153. Etter at Henrik ble gravlagt ved Kelso Abbey fikk kong David gjennomført at hans sønnesønner skulle etterfølge ham, og ved Scone den 27. mai 1153 ble den tolv år gamle gutten erklært som Malcolm IV av Skottland. I forbindelse med sin kroning ble hans bror Vilhelm utnevnt jarl av Northumbria, skjønt dette området ble levert tilbake til kong Henrik II av England av Malcolm i 1157. Den unge enken Ada trakk seg tilbake til sine landområder ved Haddington.

Den 9. desember 1165 døde kong Malcolm i en alder av kun 25 år og uten å etterlate seg en arving. Hans mor hadde på dette tidspunktet arrangert et ekteskap mellom ham og Constance, datter av Conan III, hertug av Bretagne, men Malcolm døde før bryllupet ble inngått. En av Adas døtre, Margaret, ble gift to ganger:

  1. I 1160 til Conan IV, hertug av Bretagne og jarl av Richmond (død 1171)
  2. Humphrey de Bohun (død 1182) av Trowbridge i Wiltshire, Arvlig konstabel av England[3]

Etter at Malcolm døde ble Adas yngre sønn Vilhelm skottenes konge i en alder av 22 år og han skulle bli den skotske kongen som regjerte lengst inntil unionen med England i 1603.

Velynder av kirken[rediger | rediger kilde]

Religiøse hus ble etablert i Haddington fra tidlig av, blant annet dominikanerordenen som kom til Skottland i 1219, og mest merkbart fransiskanerordenen som kom til Skottland i løpet av regimet til kong Alexander II av Skottland og som ble kjent som «Lucerna Laudoniae» – «Lothians lampe», og den tomt den står på ble tildelt av kong David I til prioren av St. Andrews (som lå under kirken av Haddington). Kong David I tildelte også munkene i Dunfermline «unam mansuram» i Haddington, foruten også en tomt «in burgo meo de Hadintun, fri for alle skikker og tjenester».[4]

Ada viet sin tid for gode gjerninger, forbedret jordområdene til kirken i Haddington hvor hun bodde. Hun ga også landområder i sør og vest for elven Tyne i nærheten av den eneste broen for at det skulle bli grunnlagt et nonnekloster for cistercienserordenen, de såkalte «hvite nonner».[5], dedikert til jomfru Maria i det som skulle bli en egen burgh i Nungate. Ruinene kan fortsatt bli sett ved restene av sognekirken i St. Martin. Nonneklosteret som hun støttet med dotasjoner i form av landområdene i Begbie, ved Garvald og Keith Marischal. Ved hennes død ble hennes land i Haddington krongods under hennes sønn kong Vilhelm.[2]

Setet ved Haddington[rediger | rediger kilde]

I henhold til instripsjoner i byen Haddington var hertuginne Adas bosted i nærheten av dagens fylkesbygning og sheriffdomstol. Ada døde i 1178 og antagelig gravlagt lokalt. Hennes eiendommer ble tilbakeført til kronen, og det ble sagt at kong Vilhelms ektefelle Ermengarde de Beaumont tok hennes seng i hennes hus i Haddington for å føde den framtidige kong Alexander II i 1198.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anderson, Alan O., Scottish Annals from English Chroniclers AD500 - 1286, London, 1908: 215.
  2. ^ a b Miller, James, The Lamp of Lothian, Haddington, 1900: 2
  3. ^ Richardson, Douglas, Magna Carta Ancestry, Baltimore, Md, 2005: 99. ISBN 0-8063-1759-0
  4. ^ Miller, James, The Lamp of Lothian, Haddington, 1900: 173
  5. ^ Anderson, Alan O., Scottish Annals from English Chroniclers AD500 - 1286, London, 1908: 327.
  6. ^ Miller, James, The Lamp of Lothian, Haddington, 1900: 4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Royal Families of England, Scotland, and Wales, with their descendants, Sovereigns and Subjects, by Messrs. John and John Bernard Burke, London, 1851, vol.2, page xlvii and pedigree XXIX.
  • Miscellanea Genealogica et Heraldica, edited by Joseph Jackson Howard, LL.D.,F.S.A., New Series, volume I, London, 1874, p.337.
  • Scottish Kings – A Revised Chronology of Scottish History 1005-1625 by Sir Archibald H. Dunbar, Bt., Edinburgh, 1899, p.65.
  • Oram, Richard, The Canmores: Kings & Queens of the Scots 1040–1290. Tempus, Stroud, 2002. ISBN 0-7524-2325-8
  • The Bretons, av Patrick Galliou og Michael Jones, Oxford, 1991, p.191. ISBN 0-631-16406-5