Aase Gulbrandsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aase Gulbrandsen
Aase Gulbrandsen i Rådhus-atelieret.
Født26. mai 1927[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo
Død11. apr. 2020Rediger på Wikidata (92 år)
BeskjeftigelseTegner, kunstmaler, grafiker Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Aase Gulbrandsen på Commons

Aase Liv Gulbrandsen (født 26. mai 1927 i Oslo, død 11. april 2020) var en norsk billedkunstner. Hun benyttet teknikkene blyant, kull, pastell, olje og litografi. Hun slo gjennom med et knippe oppsiktsvekkende kulltegninger på en utstilling i Oslo Kunstforening i 1974,[3][4] og hennes blyanttegninger fikk formativ betydning for utviklingen av tegnekunsten i Norge.[5][6] I tillegg var hun kjent som en egenartet kolorist, ikke minst på grunn av den røde signaturfargen i hennes malerier og oljepasteller.[7]

Gulbrandsen var en av de første som ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere, da denne ble innført i 1977.[8][9] Fra 2001 mottok hun Statens stipend for eldre fortjente kunstnere. Hun var medlem av fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere (NBK).

Gulbrandsens kunstverk er innkjøpt av Fonds national d’art contemporain i Frankrike, Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst/Riksgalleriet, og en lang rekke andre offentlige og private institusjoner og kunstsamlinger.

Hennes offentlige utsmykkingsoppgaver omfatter blant annet Politihøgskolen i Oslo (1979), Distriktshøgskolen i Bø i Telemark (1994), Høgskolen i Oslo (1996) og Gol videregående skole (2001).

Aase Gulbrandsen, kulltegning. Oslo Konserthus, 1979.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Gulbrandsen vokste opp som enebarn i en bygård på Majorstuen i Oslo. Som tenåring drømte hun om å bli maler og brukte mesteparten av fritiden sin på å tegne, men foreldrene mente hun måtte ta en utdanning som ville sikre henne en trygg inntekt. Etter artium på Fagerborg skole gikk hun derfor sekretærlinjen på Oslo Handelsgymnasium. Hun fikk seg jobb på kontor, først på Den Norske Remfabrik, hvor hun tilbrakte fem år med å skrive brev og stenografere. Deretter jobbet hun 25 år som sekretær for rederen Øivind Lorentzen, og i et par år også for Erling Lorentzen i Rio de Janeiro.[10]

Parallelt med dette var hun en aktiv kunstner. Med unntak av noen måneder på Bjarne Engebrets Malerskole i 1960, var hun selvlært. Hun debuterte på Statens Høstutstilling i 1969, med en påfølgende separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1970. Utstillingen i Oslo Kunstforening i 1974 ble et stort gjennombrudd. Kulltegningene hennes vakte oppsikt, for de lignet ikke på noe man hadde sett på utstillinger tidligere.[11][12]

Da hun som femtiåring ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere, sluttet hun som sekretær og ble kunstner på heltid. I løpet av karrieren ble det mer enn 20 separatutstillinger, både i Oslo og andre deler av landet. Hun stilte også ut i Paris, og deltok jevnlig på Høstutstillingen og på tallrike gruppeutstillinger. Fra 1991–96 hadde hun atelier i ett av tårnene i Oslo rådhus og hun fikk senere atelierplass ved Frysja Kunstnersenter i Oslo.[13][14]

Hun bodde mesteparten av sitt liv i barndomshjemmet på Majorstuen i Oslo, men leide i perioder bolig på Røa og i Bærum, på Haslum og i Lommedalen. Der var hun nærmere naturen og satt mye utendørs og tegnet. Hun hadde også en spesiell forkjærlighet for Lofoten og hadde flere lengre atelieropphold der. I tillegg hadde hun noen særdeles produktive opphold ved Cité Internationale des Arts i Paris.

I 2007 utga hun en Artist’s Book på forlaget Press med tittelen Så merkelig, med spesiallagde collager av egne bilder, fotografier og tekster.[15] Boken ble godt mottatt blant annet av kunstsosiologen Dag Solhjell, som beskrev den som «nyskapende» i sin fremstilling av et kunstnerisk «ytterpunkt der bare det sanne er verdig en kunstnerisk behandling».[16] Han skriver videre at:

Livet er ikke så merkelig som tittelen kan antyde, men det er måten det fremstilles på som er det – merkelig og bemerkelsesverdig på samme tid. Boken er uten kos og nytelse … det er livets alvor og de takknemlige gleder over det enkle i våre omgivelser som preger både innhold og utstyr.[17]

Solhjell understreker at «hvert oppslag er en skjønnhetsopplevelse, uten å prange på coffee-table manér».[18]


Kunst og teknikk[rediger | rediger kilde]

I boken Så merkelig fra 2007 skriver Aase Gulbrandsen at «Når jeg tegner, liker jeg best å sitte ute, - om det blir figurativt eller abstrakt er uten stor betydning. Men lykkelige er de øyeblikk da både øye, hjerne og hjerte er med.» Videre skriver hun at «Å tegne kan være å fange et menneskes tanker, - å fornemme en kirsebærblomsts skjørhet ved en tynn blyantstrek, - og å legge et håp av lys i det svarte kullet».[19]

Hennes arbeidsprosess var spontan, intuitiv og abstraherende. Motivene er som regel inspirert av de nære omgivelser, av dyr, natur, arkitektur og interiør. I kunstverkene dukker ofte de samme motivene opp i nye utforminger, fordi hun gjerne vendte tilbake og arbeidet med dem i ulike perioder og årstider.[20][21]

Noen av verkene fremstår virkelighetsnære, men som regel abstraherer, minimerer og ekskluderer hun, «av og til så sterkt at man bare aner synsopplevelsen».[22] På utstillingen i Galleri Dobloug i 1987 viste hun hun sin styrke som kolorist, med pasteller som ga «en fortettet tolkning av natur i skiftende stemninger, av og til lyrisk, av og til dramatisk, med fargen som det stemningsbærende element».[23]

Gulbrandsens produksjon er så bred og variert at den ikke lar seg inndele i distinkte perioder. Hun vekslet mellom ulike teknikker og uttrykksformer, og i artikkelen «En kunstner med mange ansikter» forklarer Sigrid Rømcke Thue den brede variasjonen med bevegelser i kunstnerens indre: «Når noe i det ytre korresponderer med noe i hennes eget sinn, settes prosessen i gang. Slik blir hennes bilder like meget uttrykk for en indre som en ytre opplevelse. Det er selve essensen, det stemningsbærende, hun søker å formidle».[24] Det ytre mangfoldet speiler dermed en indre sammenheng.

Av og til fremstår verkene rolige og meditative, andre ganger dynamiske og ekspressive, i en kamp mellom lys og mørke.[25] Hun er spesielt kjent for sin unike bruk av kullet, som Rømcke Thue beskriver som følger:

Med sikker sans for valører, fra det helt hvite til det helt svarte, oppnår hun et rikt nyansert uttrykk. I møtet mellom det lysfylte, luftige og det mørke, hemmelighetsfulle oppstår en romopplevelse av poetisk karakter … Med sin store tekniske dyktighet og sin særegne bruk av stiften i et rikt register av valører tilfører Aase Gulbrandsen sine kullbilder fascinerende maleriske kvaliteter. Ved siden av Håkon Bleken er det knapt noen norsk kulltegner som i nyere tid har oppnådd så overbevisende resultater med den maleriske bruk av kullet.[26][27]

Høsten 1995 gjennomførte modernisten og maleren Gulbrandsen et minneverdig «stunt» i protest mot konseptkunstneren Joseph Kosuths uttalelser om at maleriet som kunstform hadde utspilt sin rolle. En stille søndag dro hun fra sitt atelier i Oslo rådhus opp til Kosuths utstilling i Kunstnernes Hus og klistret ett av sine egne enorme lerreter opp på «ordveggen» som konseptkunstneren hadde konstruert, slik at den ble fullstendig dekket av maleri.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ KulturNav, KulturNav-ID d87d63e2-d318-45f3-91c5-ac465ff3ef4f[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Aase_Gulbrandsen, besøkt 20. april 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Sigrid Rømcke Thue. «Aase Gulbrandsen». Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 26. januar 2021. 
  4. ^ Egeland, Erik (1. februar 1974). «Gledelig overraskelse». Aftenposten. 
  5. ^ Oslo Kunstforening (2006). «Aase Gulbrandsen & Brit Bøhme». Besøkt 28. januar 2021. 
  6. ^ Sigrid Rømcke Thue (1989). «Aase Gulbrandsen. En kunstner med mange ansikter». Kunst og kultur. 72 (1): 94–103. 
  7. ^ ibid
  8. ^ Gjerstadberget, Kari (2015). «Aase Gulbrandsen». Hundre kvinner. Trondheim. s. 380–383. 
  9. ^ Gundersen, Håkon (6. januar 2012). «Modernister over 85 står på sitt». Morgenbladet. 
  10. ^ ibid
  11. ^ Sigrid Rømcke Thue. «Aase Gulbrandsen». Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 26. januar 2021. 
  12. ^ Gjerstadberget, Kari (2015). «Aase Gulbrandsen». Hundre kvinner. Trondheim. s. 380–383. 
  13. ^ Aasdalen, Unn Irene (10. januar 1993). «Malerinnen i tårnet». Dagbladet. 
  14. ^ Forlaget Press. «Aase Gulbrandsen». Besøkt 28. januar 2021. 
  15. ^ Gulbrandsen, Aase (2007). Så merkelig. Oslo: Forlaget Press. ISBN 978 82 7547 260 9. 
  16. ^ Solhjell, Dag (24. desember 2007). «To ytterpunkter i kunstens verdisystem». kunstkritikk.no. 
  17. ^ ibid
  18. ^ ibid
  19. ^ Gulbrandsen, Aase (2007). Så merkelig. Oslo: Forlaget Press. ISBN 978 82 7547 260 9. 
  20. ^ Sigrid Rømcke Thue. «Aase Gulbrandsen». Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 20. november 2020. 
  21. ^ Oslo kunstforening. «Aase Gulbrandsen & Brit Bøhme». Besøkt 28. januar 2021. 
  22. ^ Sigrid Rømcke Thue. «Aase Gulbrandsen». Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 21. desember 2020. 
  23. ^ Sigrid Rømcke Thue (1989). «Aase Gulbrandsen. En kunstner med mange ansikter». Kunst og kultur. 72 (1): 102. «en fortettet tolkning av natur i skiftende stemninger, av og til lyrisk, av og til dramatisk, med fargen som det stemningsbærende element» 
  24. ^ Sigrid Rømcke Thue (1989). «Aase Gulbrandsen. En kunstner med mange ansikter». Kunst og kultur. 72 (1): 94. «Når noe i det ytre korresponderer med noe i hennes eget sinn, settes prosessen i gang. Slik blir hennes bilder like meget uttrykk for en indre som en ytre opplevelse. Det er selve essensen, det stemningsbærende, hun søker å formidle» 
  25. ^ Se også Even Hebbe Johnsruds «Om å lytte til stillheten» i Kunst nr. 1 (1983) og Mette Melsoms «Betraktninger rundt et bilde» i Vi ser på kunst nr. 1 (1988)
  26. ^ Sigrid Rømcke Thue (1989). «Aase Gulbrandsen. En kunstner med mange ansikter». Kunst og kultur. 72 (1): 96. «Med sikker sans for valører, fra det helt hvite til det helt svarte, oppnår hun et rikt nyansert uttrykk. I møtet mellom det lysfylte, luftige og det mørke, hemmelighetsfulle oppstår en romopplevelse av poetisk karakter … Med sin store tekniske dyktighet og sin særegne bruk av stiften i et rikt register av valører tilfører Aase Gulbrandsen sine kullbilder fascinerende maleriske kvaliteter. Ved siden av Håkon Bleken er det knapt noen norsk kulltegner som i nyere tid har oppnådd så overbevisende resultater med den maleriske bruk av kullet» 
  27. ^ Se også Erik Egelands «Håp av lys i sort kull» i Aftenposten 16. mars 1993
  28. ^ Siri Blakstad & Mai-Bente Bonnevie. 2020. "Aase Gulbrandsen (1927-2020)". Minneord i Klassekampen 18. april og Aftenposten 22. april 2020

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aase_Gulbrandsen&oldid=22896354»