Otto von Lossow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Otto von Lossow
Major v. Lossow.jpg
FødtOtto Hermann von Lossow
15. januar 1868Rediger på Wikidata
HofRediger på Wikidata
Død25. november 1938Rediger på Wikidata (70 år)
MünchenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse MilitærRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske riketRediger på Wikidata

Otto Hermann von Lossow (født 15. januar 1868 i Hof (Saale) i Bayern, død 25. november 1938 i München) var en tysk general som kritiserte tyrkernes folkemord på armenerne, og ble etter første verdenskrig tilhenger av Adolf Hitler. Han deltok i ølkjellerkuppet i 1923 sammen med Adolf Hitler.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig militær karriere[rediger | rediger kilde]

Han begynte tjeneste i den bayerske hær i 1888. Han fikk varierende bekikkelser, og ble opplært til å bli generalstabsoffiser.[trenger referanse] Han gjorde tjeneste i den tyske kontingent sendt av åttenasjonsalliansen som ble satt sammen for å unnsette det beleirede diplomatområdet i Beijing under bokseropprøret i 1900.

Første verdenskrig, varsling av overgrep mot armenerne[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart forut for første verdenskrig var Lossow oberstløytnant og generalstabsoffiser uten egen beskikkelse. Ved mobiliseringen i august 1914 ble han utnevnt til sjef for generalstaben for II. byerske reservekorps. Lossow tjenestegjorde med korpset til juli 1915.

Han ble da sendt til Konstantinopel som Tysklands militærattasjé i Det osmanske rike. Der bistod han den osmanske hær ved planleggingen av de pågåenede mottiltak mot den allierte landgang ved Gallipoli.

Han var et av vitnene til de senere stadier av folkemordet på armenerne. Han skrev at det, på bakgrunn av alle de rapporter og nyheter som bådde ham i Tbilisi (hvorfra han rapporterte), ikke kunne bestå noen tvil om at tyrkerne hadde for øye å systematisk utrydde de få hundretusenere armenere de har latt leve inntil nå.[1] I boken Minnen från fred och krig (Bonniers, 1942) av Einar af Wirsén, beskrives møtet mellom de to. Wirsén gjengir i kapittelet Mordet på en nation en samtale mellom disse da Otto von Lossow sa: «Armeniermassakrene er verdenshistoriens største bestialitet».

Han forble i Det osmanske rike til krigsslutt. Han protesterte uten hell mot det han kalte «en ny form for massemordet, det vil si å la den ganske armenske nasjon sulte i hjel ved fullstendig isolasjon».[trenger referanse]

Fra april 1916 var han den tyske militære plenipotentiar ved den keiserlige ambassade i Konstantinopel. Trass i tittelen var han understilt mange av de andre tyske offiserer som bistod tyrkerne under krigen.[2]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I 1919 ble generalmajor Lossow den av den overgangsstyrken som skulle bli til Reichswehr, den hær på 100.000 mann som Tyskland var tillatt å beholde ifølge Versaillestraktaten. Fra 1920 til 1923 kommanderte han en infanteriskole. Den 1. januar 1923 ble han kommandant for Wehrkreis VII, det militærdistrikt som omfattet Bayern. Denne stillingen beholdt han, også etter ølkjellerkuppet, frem til han ble avløst i mars 1924.[3]

Lossows rolle under Hitler-putsjet[rediger | rediger kilde]

Kvelden 8. november 1923 ble Lossow holdt tilbake i Bürgerbräukeller av Hitler, sammen med generalstatskommissar Gustav von Kahr og politisjefen for Bayern Hans von Seißer. Hitler hadde avbrutte generalstatskommissar Kahrs tale med å avfyre et pistolskudd mot taket. Lossow hadde i forkant blitt klar over at dette var planlagt, og derpå gitt en hemmelig ordre til garnisonen at den bare hadde tillatelise til å ta i mot ordre fra bykommandanten, general Jakob von Danner. En tappe på Politipresidiet lyktes tilfangetagelsen. Men da Hitler, angivelig på oppdrag av Lossow, ville ta kontroll med Maximilian-II-kasernen, åpnet daghavende offiser der den hemmelige ordren, og saken var over. Dagen etter, den 9. november 1923, fulgte marsjen til Feldherrnhalle.[4]

Lossow ble pensjonert i 1924. Han dro til Tyrkia, men vendte senere tilbake til München.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ W. Charney, Israel (1994). The Widening Circle of Genocide. Transaction Publishers. s. 123. ISBN 1412839653. 
  2. ^ Karrieredetaljer fra Verdenskrighen fra Das Bayernbuch vom Weltkriege, bind 1, publissert av de bayerske krigsarkiver i 1930.
  3. ^ Günter Wegner: Stellenbesetzung der deutschen Heere 1815-1839, Bind 1 (Biblio Verlag, Osnabrück 1990).
  4. ^ Hellmuth Mayer: Erlebte Rechtsgeschichte, Abschiedsvorlesung PDF in der Christian-Albrechts-Universität Kiel am 20. Juli 1965, s. 11-12.

Litteratur[rediger | rediger kilde]