Émile Verhaeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Emile Verhaeren01.jpg

Emile Verhaeren (født 21. mai 1855 i Sint-Amands sør for Antwerpen, død 27. november 1916 i Rouen) var en belgisk franskspråklig poet og dramatiker. Han var en av de viktigste grunnleggere for den litterære retning symbolismen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Émile Verhaeren kom fra en fransktalende flamsk middelklassefamilie i Sint-Amands. Han lærte seg også den lokale dialekt av flamsk - nederlandsk var ikke skolefag den gang. I en alder av elleve år ble han sendt på kostskole Gent, jesuittenes kollegium Sainte Barbe, og der ble han helt forfransket. Han studerte deretter ved universitetet i Louvain.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

I Louvain begynte han så smått med litterære tekster. Han ble kjent med likesinnede studenter, og flere av dem ble senere hans medarbeidere i det revolusjonære kunstneriske magasin La Jeune Belgique, som hevdet Belgias kulturelle egenart.[1] Etter studier i teologi og jus reiste han rundt om i Europa.

Han offentliggjorde dikt og kritiske artiklre i belgiske og utenlandske tidsskrifter (blant annet i L'Art moderne ogLa Jeune Belgique). Som kunstkritiker fremmet han unge kunstnere som blant annet James Ensor.

Verhaeren debuterte med en diktsamling i 1883. Hans egen lyrikk i Les flamandes (1883 - realistisk-naturalistiske dikt fra de hjemlige trakter). Avantgarden var begesistret, men i hans landlige hjemtrakter utløste de skandale. Verhaerens foreldre forsøkte til ohg med ved hjelp av landsbyens sogneprest å kjøpe opp hele opplaget og tilinmtetgjøre det.

En lektyre av Émile Verhaeren (Théo van Rysselberghe, 1901)

Det kom raskt flere dikutgivelser. Både Les flamandes men særlig utgivelsene fra og med Les moines (1885), og Les soirs, Les débâcles og Les flambeaux noirs. vibrerte av religiøs og til tider dystre mystikk. Her kommer hans symbolisme til klart uttrykk.

I 1891 giftet han seg med akvarellmalerinnen Marthe Massin, og de slo seg ned i Brussel. Senere bosatte de seg i Paris. Sin kjærlighet til Marthe ga sitt preg til tre samlinger kjærlighetsdikt (Les heures claires, Les heures d'après-midi, Les heures du soir).

Etter en psykisk krise 1886-91 ble han stadig mer intressert av allmenmenneskelige og sosiale problemer, som deretter preget hans diktning. Det kom til uttrykk i verk som Les compagnes hallucinées (1893) og den antityske La Belgique sanglante (1915).

Sitt nye utsyn på den nye tid kommer til uttrykk i samlingene Les campagnes hallucinées, Les villes tentaculaires, Les villages illusoires og i hans teaterstykke Les Aubes. Det er særlig ved disse verkene han vant varig berømmelse og som førte til oversettelser til mange språk. Han leste selv rundt for å lese sine verker i store deler av Europa. Mange kunstnere, diktere og forfattere som Georges Seurat, Paul Signac, Auguste Rodin, Edgar Degas, August Vermeylen, Henry van de Velde, Maurice Maeterlinck, Stéphane Mallarmé, André Gide, Rainer Maria Rilke, Gostan Zarian og Stefan Zweig beundret mam, korresponderte med ham, oppsøkte hans nærhet og oversatte hans verker. Han hadde også innflytelse på futurismens kunstnere.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Les Flamandes, 1884
  • Les moines, 1886
  • Les soirs, 1887
  • Les débâcles, 1888
  • Les flambeaux noirs, 1891
  • Les campagnes hallucinées, 1893
  • Les villes tentaculaires, 1895
  • Les villages illusoires, 1895
  • Les heures claires, 1896
  • Les Aubes (drama), 1898
  • Les visages de la vie, 1899
  • Les forces tumultueuses, 1902
  • Toute la Flandre i 5 deler, 1904–1911
  • Réponse à une enquête, 1905
  • Les heures d'après-midi, 1905
  • La multiple splendeur, 1906
  • Les rythmes souverains, 1910
  • Les heures du soir, 1911
  • Les ailes rouges de la guerre, 1916

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jutta Höfel: Der belgische Lyriker Emile Verhaeren. Lang, Frankfurt am Main u. a. 1994 ISBN 3-631-47758-9
  • Stefan Zweig: Erinnerungen an Emile Verhaeren. In: Begegnungen mit Menschen, Büchern, Städten. S. Fischer, Berlin und Frankfurt am Main 1955 (zuerst veröffentlicht als Privatdruck 1917)

Referanser[rediger | rediger kilde]