Zane Grey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Zane Grey, forfatterportrett og signatur.

Zane Grey (født 31. januar 1872 - død 23. oktober 1939) var en amerikansk forfatter som først og fremst skrev eventyrromaner med tema fra ville vesten. Disse romantiske fortellingene presenterte et enkelt og idealisert bilde av USA på siste halvpart av 1800-tallet. I tillegg til suksess med sine romaner, fikk de senere fortsatt innflytelse ved at de ble tilpasset til film- og fjernsynsproduksjoner. Per 2007 har det bli produsert 110 filmer, en TV-episode og en TV-serie, Dick Powell's Zane Grey Theater, som har vært basert løselig på hans romaner og noveller.[1] Han var blant de første amerikanske forfattere som ble millionær.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Zane Grey som baseballspiller i 1895.

Ungdom[rediger | rediger kilde]

Pearl Zane Gray ble født den 31. januar 1872 i Zanesville i Ohio. Han var det fjerde barnet av en søskenflokk på fem til Alice «Allie» Josephine Zane. Deres stamfar immigrerte fra England i 1673, kvekeren Robert Zane, og hennes ektemann, Lewis M. Gray, var en tannlege.[2] Familien endret stavingen av navnet fra «Gray» til «Grey» etter at han ble født og senere oppga han Pearl og benyttet Zane som fornavn. Han vokste opp i Zanesville, en by grunnlagt av hans stamfar på morsiden, Ebenezer Zane, en revolusjonær fra den amerikanske uavhengighetskrigen. Fra tidlig av var Zane Grey interessert i historie og skriving, men også av fiske og baseball. hans første tre romaner framstilte heltedådene til sine forfedre under uavhengighetskrigen mot britene.[3]

Grey var en ivrig leser av eventyrromaner som Robinson Crusoe og James Fenimore Coopers romaner om amerikansk pionertiden og indianere som eksempelvis Hjortejegeren, foruten også enkle kioskbøker, som på amerikansk ble kalt for «dime novels», om blant annet Buffalo Bill og «Deadwood Dick». Han skrev sin første fortelling, Jim of the Cave, da han var femten år, men hans far rev heftet i stykker og ga ham juling. Istedenfor den brutale og strenge faren fant Zane Grey en farsfigur i en eldre mann, Muddy Miser, som oppmuntret guttens interesse i fiske og lesning.[4]

Grunnet skam fra flere økonomiske tap ved dårlige investeringer i 1899 flyttet faren familien bort fra Zanesville og begynte på nytt i Columbus i Ohio. Mens faren strevde med å etablere sin tannlegepraksis, gjorde Zane legebesøk til hus på landet og trakk tenner slik hans far hadde undervist ham. Han praktiserte som enkel tannlege uten lisens inntil myndighetene blandet seg inn. Han arbeidet også deltid i et teater og spilte baseball for Columbus Capitols, og ble til sist oppdaget av talentjeger og fikk tilbud fra flere skoler. Han valgte University of Pennsylvania på et baseballstripend hvor han studerte tannlegevitenskap og tok eksamen i 1896. Som baseballspiller var han en suksess, men han utmerket seg ikke større som student og det var bare så vidt klarte seg. På fritiden drev han på med baseball, svømte og skrev poesi. Han var sjenert og var i liten grad sosial. Han kjempet med ideen om å bli profesjonell baseballspiller eller forfatter, men konkluderte motstridende at det enkleste var å bli tannlege. I løpet av en sommer ble han anklaget for farskapssak som han i stillhet fikk bisatt ved at hans far betalte 133 dollar for å få saken unna vegen og unge Grey Zane kunne fortsette å spille baseball.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Zane Grey Museum i Lackawaxen, Pennsylvania.

Etter universitet etablerte han en praksis i New York i 1896. Om kveldene skrev han romaner som i begynnelsen var stive og grammatikalsk svake. Han dro ofte på fisketur med sin bror R.C langs elven Delaware og på en kanotur i 1900 møtte han den 17 år gamle Lina Roth, bedre kjent som «Dolly». Hun kom fra en familie av leger og studerte selv for å bli lærer.[5]

Fem år senere ble Grey og Dolly gift i 1905. Selv led han av depresjon, anger og humørsvingninger som kom til påvirke ham resten av livet. Han beskrev det som «en hyene som ligger i bakhold — det er min svarte forbannelse!»[6] Selv på tiden da han var sammen med Dolly holdt seg med tidligere venninner. Etter at de ble gift oppga Dolly å bli lærer. De flyttet til en bondehus som lå nær hans fiskeplasser ved Delaware. Huset er i dag bevart som Zane Grey Museum og listet i det nasjonale register som et historisk sted. Her kom Greys mor og søster for å bo sammen med dem. Zane oppga etter hvert sin tannlegepraksis for å skrive på sine romaner. Det var Dollys arv som understøttet familien den første tiden.[7]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Mens Dolly håndterte hans karriere og oppfostret deres tre barn, blant annet sønnen Romer Zane Grey, i løpet av de neste to tiårene, tilbrakte Grey tidvis flere måneder unna familien. Han drev på med sportsfiske, skrev og forlystet seg med sine mange elskerinner. Mens Dolly kjente til hans oppførsel synes hun å se på det som et handikap enn som et valg. Gjennom deres samliv satte han pris på hennes håndtering og støtte av hans karriere. Hun hadde god redigeringsevner, forretningssans og håndterte alle hans kontakter med forleggere. Alle inntektene ble delt 50-50 og hun betalte alle familieutgifter.

De flyttet til California i 1918 og bosatte seg i Altadena i 1920 hvor Grey kjøpte en herregård ved East Mariposa Street som var blitt tegnet av arkitektene Myron Hunt og Elmer Grey (ikke en slektning av forfatteren). I dag blir huset benyttet av byen for promosjoner. I Altadena begynte han å tilbringe tid med elskerinnen Brenda Montenegro som han møtte på tur i Eaton Canyon. «Hun synes som en legemliggjørelse av den Vesten som jeg portretterer i mine bøker,» skrev han senere. Med Dollys hjelp i renskriving og retting av skrivefeilene, forbedret Grey langsomt sin skrivestil. Hans første artikkel handlet om brødrene Grey på fisketur, «A Day on the Delaware», og ble trykket i maiutgaven av magasinet Recreation i 1902.[8]

Grey leste Owen Wisters store Western-roman The Virginian (1902) og etter å ha studert dens stil og struktur, besluttet han å skrive sin egen roman. Handlingen tok fra en av sine slektninger, men Betty Zane (1903) ble avvist av forlaget Harper & Brothers. Isteden fikk han den utgitt for egne midler. Etter å ha overvært en forelesning i New York i 1907 av Charles Jesse «Buffalo» Jones, villmarksguide i vesternland, sørget Grey for å bli med på en fjelltur til Grand Canyon. Med seg hadde han et kamera og en notisbok. Han begynte å notere ned små notater med beskrivelser og dialoger, og fikk etter hvert tillitt til sin egne beskrivelser av den ville vesten, dens figurer, dets landskap med forræderske elver, uberegnelige villdyr, kulde og varme, dårlig vær og trofast kameratskap, emner som ble typiske trekk i hans romantiske westernbøker.

Zane Grey holder en koala på et besøk i Australia.

Da han kom tilbake i 1909 omformet hans erfaringer fra villmarken til en ny roman, The Last of the Plainsmen, som beskrev eventyrene til Buffalo Jones. Forlaget Harper avviste romanen, det fjerde i rekken, og forlagets redaktør, Ripley Hitchcock, skrev til Grey at «Jeg ser ingenting i denne til å overbevise meg at du kan skrive, verken fortelling eller fiksjon.»[9] Grey var nedslått og visste ikke hva han skulle gjøre. Boken ble senere utgitt av magasinet Outing, noe som var av en viss tilfredsstillelse, og han deretter en rekke artikler for magasiner og ungdomsromaner. Med hans første barn på veg, følte Grey seg presset til å fullføre sin neste roman og første westernroman, The Heritage of the Desert. Han skrev den i løpet av fire måneder i 1910, den ble antatt og ble rask en bestselger. Hans neste bok sendt han på nytt til Harper, og denne gangen antok forlaget den, en historisk romanse hvor mormonere sto i sentrum av handlingen.

Han fortsatte å skrive populære romaner om «Skjebnens Manifest», den amerikanske troen på at det var skjebnebestemt at USA skulle utvide sitt land fra kyst til kyst, erobringen av midtvesten, og om tøffe menn i kamp med de grunnleggende naturelementene. To år senere skrev han sin best kjente og mestselgende roman, Riders of the Purple Sage (1912). Hitchcock avviste den, men Grey tok manuskriptet direkte til forlagets visepresident som aksepterte boken. Da Zane Grey var blitt et fast navn og Harper nå aksepterte alt han skrev, begynte andre forlag å se på det kommersielle potensialet som lå i westernromaner. Max Brand og Ernest Haycox var de forfattere som ble best kjent i kjølvannet av Zane Greys suksess.[10] Greys utgiver ga ham de beste tegnere på hans tid, blant annet N. C. Wyeth, Frank Schoonover, Douglas Duer, Herbert W. Dunton, W. H. D. Koerner, og Charles Russell,[11] men ingen av disse ble tatt med i de norske utgivelsene.

Grey hadde deretter både tid og økonomi til å hengi seg til sin største glede, sportsfiske. Fra 1918 til 1932 var han en fast bidragsyter til magasinet Outdoor Life. Som en av dets første kjendisforfattere begynte han å popularisere fiske og dro flere ganger på dyphavsfiske i Florida. Selv om han ønsket det var han aldri i stand til å skrive den store romanen om havet: «Lokkingen fra havet er en del av en merkelig magi som får menn til å elske hva de frykter. Ørkenens ensomhet er mer intimt en den på havet.»[12] I årenes løp tilbrakte han det meste av sin tid på reise og resten av året på skrive om sine eventyr. I motsetningen til de forfattere som skrev hver eneste dag, fikk Grey tørre dager med skrivesperre og deretter brå utbrudd med energi hvor han kunne skriv 100 000 ord på en måned.[13]

I løpet av 1930-tallet fortsatte Grey å skrive, men den store depresjonen rammet forlagene. Hans salg dalte kraftig og han fant det vanskelig å selge bøkene sine som føljetonger. Men han unngikk aksjetap og fortsatte å tjene penger på forfatterhonorar, og på 1930-tallet begynte han dessuten å tjene penger på å selge filmrettighetene til sine romaner. Bortimot halvparten av bøkene hans ble filmatisert i løpet av dette tiåret.[14] Fra 1925 og fram til hans død i 1939 reiste han mer og mer, og stadig lengre unna familien. Han ble interessert i å undersøke uberørt natur, særlig øyene i Stillehavet, New Zealand og Australia. Han mente at Arizona begynte å bli overstrømmet av turister og spekulanter.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Tittelsiden til romanen Riders of the Purple Sage

Jo flere bøker som Grey solgte, jo flere etablerte kritikere, eksempelvis Heywood Broun og Burton Rascoe, kritiserte hans bestselgere. De hevdet at hans skildring av den ville vesten var altfor fantastisk, for voldelig, og ikke i overensstemmelse med virkeligheten i grenselandet. De mente at hans figurer var urealistiske og større-enn-livet. Broun skrev at «substansen av enhver Zane Grey-bok kunne bli skrevet på baksiden av et frimerke».[15]

T. K. Whipple roste en typisk Grey-roman som en moderne versjon av oldtidens Beowulf-fortelling, «pasjonenes strid med hverandre og med viljen, en kamp med kjærlighet og hat, eller anger og hevn, med blod, begjær, vennskap, raseri, sorg — alt storslått og alt uoverskuelig og mystisk.» Men han fortsatte med å kritisere Greys skrivemåte, «Hans stil, for eksempel, har en stivhet som kommer fra en ufullkommen beherskelse av mediet. Den mangler ferdighet og ledighet.»[16] Til tross for hans store suksess og formue, leste Grey alle bokanmeldelser og ble tidvis paralysert av negative følelser etter kritiske omtaler.[17]

Død[rediger | rediger kilde]

Zane Grey døde av hjertesvikt den 23. oktober 1939 ved sitt hjem i Altadena, California. Han ble gravlagt i gravlund i Lackawaxen, Pennsylvania.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Zane Grey skrev ikke bare western, men også to jaktbøker, seks barnebøker, to bøker om baseball, og åtte som handlet om sportsfiske.[18] De fleste av Zane Greys romaner har blitt oversatt til norske og utgitt på nytt i flere omganger av ulike forlag, senest av Cappelen Damm i form av «dobbel western» (to romaner i hvert pocketbok)[19]

  • Styrkeprøven (2010), oversatt av Ulf Gleditsch
  • Det fortapte folket (2011), oversatt av Ulf Gleditsch
  • Gull i Arizona (2010), oversatt av Rolf Gundersen
  • Nybyggeren (2009), oversatt av Lars Berge
  • Bøffelkrigen (2008), oversatt av Rolf Gundersen
  • Gullgraverbyen (2008), oversatt av Lars Berge
  • Grenselandets svøpe (2007), oversatt av Thor Solberg
  • Villhesten (2007), oversettelse av Lars Berge
  • Rettferdighetens rytter (2007), oversatt av Ulf Gleditsch
  • I ørkenens vold (2007), oversatt av Thor Solberg
  • Røverhulen (2007), oversatt av Thor Solberg
  • Grenselandets ridder (2006), oversatt av Lars Berge
  • Prærievognen (2006), oversatt av Claes Henrik Jaeger
  • Mannen fra skogene (2006), oversatt av Rolf Gundersen
  • Hestekongens datter (2006), oversatt av Rolf Gundersen
  • Det lovløse kompani (2006), oversatt av Rolf Gundersen
  • Spor over prærien (2006), oversatt av Lars Berge
  • Mannen fra Texas (2006), oversatt av Lars Berge
  • Gullgraverbyen (2005), oversatt av Lars Berge
  • Den fremmede fra Tonto (2004), oversatt av Thor Solberg

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Zane Grey», Internet Movie Database
  2. ^ May, Stephen J. (1997): Zane Grey: Romancing The West, Ohio University Press, Athens Ohio, s. 3, ISBN0-8214-1181-0
  3. ^ Pauly, Thomas H. (2005): Zane Grey: His Life, His Adventures, His Women, Chicago: University of Illinois Press, 2005, s. 13, ISBN 978-0-252-07492-9
  4. ^ May, Stephen J. (1997): Zane Grey: Romancing The West, Ohio University Press, Athens Ohio, ISBN0-8214-1181-0, s. 2
  5. ^ Gruber, Frank (1969): Zane Grey: A Biography, Mattituck, NY: Aeonian Press, s. 38
  6. ^ May, ss. 20-22
  7. ^ Gruber, ss. 49-50
  8. ^ May, s. 23
  9. ^ Gruber, s. 77
  10. ^ Gruber, s. 108, 110
  11. ^ May, s. 83
  12. ^ May, s. 83
  13. ^ Gruber, s. 214
  14. ^ Pauly, s. 311
  15. ^ May, s. 157
  16. ^ Pauly, s. 258
  17. ^ May, s. 133
  18. ^ Gruber, s. 2
  19. ^ SAMBOK: Søk på Zane Grey

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder

Andre