Zalmoxis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Zalmoxis (gresk Ζάλμοξις, også stavet som Salmoxis, Σάλμοξις, Zamolxis, Ζάμολξις, eller Samolxis, Σάμολξις), er guddom hos getere, en eller flere trakiske stammer, som ble nevnt av den greske historikeren Herodot i hans Historier IV, 93-96 i antikken. Senere fortolkninger begynte med Jordanes, en gotisk historiker på 500-tallet e.Kr., og som ble spredt videre på 1800- og 1900-tallet, særlig i Romania. Zalmoxis ble sett på som den ene guden til getere (i denne konteksten må det ikke bli blandet sammen med trakerne eller deres slektninger dakerne) eller som en legendarisk sosial og religiøs reformator av det getiske folket som han, i henhold til Herodot, lærte troen på udødelighet, slik at de betraktet døden som kun å komme til Zalmoxis. Herodot uttalte at Zalmoxis også ble kalt av noen for Getae Gebeleizis, hvilket fikk noen forskere til å konklduere at geterne var faktisk henoteister eller selv polyteister. Andre diskusjoner ekstisterer om Zalmoxis' vesen som ktonisk, underjordisk, eller kjønnsløs, og himmelsk. En annen fortolkning er at Zalmoxis var en form for profet eller sjaman.

Herodot[rediger | rediger kilde]

Herodot skrev om Zalmoxis i bok 4 av hans verk Historier:

«... geterne er de modigste av trakerne og de mest rettferdige. De tror de er udødelige i følgende mening: de tror de ikke dør og at den som dør kommer til Zalmoxis, et guddommelig vesen; noen kaller denne samme guddommen for Gebeleizis. Hvert fjerde år sender de en budbringer til Zalmoxis som blir valgt på måfå. De ber ham spørre Zalmoxis hva de ønsker for denne anledningen. Budbringelsen skjer på følgende vis: mennene står der i denne hensikt ved å holde tre spyd; andre tar den ene som er sendt Zalmoxis i hans hender og føtter og slynger ham opp i luften og på spydene. Om han dør gjennomboret, tror de at guddommen kommer til å hjelpe dem; om han ikke dør, er det han som er anklaget og de erklærer at han er en dårlig person. Og, etter at han har blitt anklaget, sender de en annen. Budbringeren er gitt forespørselen mens han enda er i live. De samme trakere, ved andre anledninger, når han tordner og lyner, skyter de pilene opp i luften mot himmelen og truer guddommen ettersom de tror at det ikke finnes noen annen gud enn deres egen.»

I henhold til Herodot forteller grekere ved Hellespont og Svartehavet at Zalmoxis var en slave på den greske øya Samos til Pythagoras, sønn av Mnesarchos, og etter at han bli satt fri, samlet han seg en stor rikdom og dro tilbake til sitt hjemland. Trakerne levde et enkelt, hard liv, men Zalmoxis hadde levd blant de klokeste grekerne og blitt innvidd til jonisk liv og de eleusinske mysterier. Han bygde en stor gildehall og her mottok han høvdingene og sine landsmenn og fortalte dem at ingen av dem ville noen gang dø, men isteden komme til et sted hvor de ville leve evig i total lykke. Han gravde deretter en stor bolig under jorden og straks den var ferdig, forlot han sine trakiske medborgere og ned i sin bolig og levde der i tre år. Trakerne savnet ham og sørget over da de trodde han var død. Det fjerde året kom han tilbake blant dem og på denne måten trodde de på hva Zalmoxis hadde fortalt dem.

Zalmoxis kan ha levd langt lengre enn Pythagoras og det ble sagt at han enten var en guddom eller fra landet til geterne.

Det er tre teorier om historien om Zalmoxis' nedstigning og tilbakekomst:

  • En del forskere er av den mening at Herodot bare driver gjøn med geternes barbariske trosforestillinger;
  • En del tar fortellingen alvorlig, og er av den oppfatning at Zalmoxis faktisk skapte seg en rituell passasje; denne teorien er hovedsakelig støttet av Mircea Eliade som var den første til å skrive en sammenhengende fortolkning om Zalmoxis;[1]
  • En del har framhevet Zalmoxis' forhold til Pythagoras og hevdet at han grunnla en mystisk kult; denne teorien kan delvis bli funnet i Eliade's verk;
  • En del ser Zalmoxis som en Kristus-figur som dør og gjenoppstår, en døende gud; denne posisjonen ble også forsvart av Jean (Ioan) Coman, en professor av patristikk, men også ortodoks prest som var en venn av Eliade og som utga Eliades tidsskrift «Zalmoxis» på 1930-tallet.

Denne forestilling har en parallell i den universale kong Frode som er nevnt i både Snorre Sturlasons Ynglingesagaen og i Saxo Grammaticus' Gesta Danorum. Særlig Ynglingesagaen 12 og Saxo 5.16.3, hvor Frode forsvinner ned i jorden for tre år etter sin død.

Det er vanskelig å avgjorde tiden for hvor Zalmoxis' eventuelle kult kan ha eksistert. Den må ha vært før Herodot skrev sitt verk, og det synes som om noen grekere har betraktet den som arkaisme i Zalmoxis' lære ved å peke på en arv fra langt tilbake i tid, noe som er vanskelig eller umulig å demonstrere.[2]

Platon sier i dialogen Charmides[3] at Zalmoxis var også en stor lege som benyttet seg av en holistisk tilnærming i sin medisin for å lege legemet og sjelen (psyche), og ble således benyttet av Platon for hans filosofiske begrepsoppfatninger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eliade, Mircea: "From Primitives to Zen": Zalmoxis, The God of the Gatae
  2. ^ Paliga, Sorin (1994): La divinité suprême des Thraco-Daces, Dialogues d’histoire ancienne (Persée revue), bind 20, Presses Univ. Franche-Comté
  3. ^ Platon: Charmides 156 D – 157 B

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dan Dana (2008): Zalmoxis de la Herodot la Mircea Eliade. Istorii despre un zeu al pretextului, Polirom, Iași
  • Eliade, Mircea (1986): Zalmoxis, the Vanishing God: Comparative Studies in the Religions and Folklore of Dacia and Eastern Europe, University of Chicago Press
  • Kernbach, Victor (1978): 'Miturile Esenţiale, Editura Ştiinţifică şi Enciclopedică, Bucharest
  • Popov, Dimitar (1995): Bogat s mnogoto imena ("The God with Multiple Names"), Sofia

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.