Viljuj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Viljuj

Kart over Viljuj

Land Russland Russland
Føderale enheter Krasnojarsk kraj, Sakha
Lengde 2 650 km
Nedbørfelt 507 874 km²
Middelvannføring 1 480 /s
Start Det sentralsibirske platå
Munning Samløp med Lena
Sideelver Tsjona, Markha, Tjung

Viljuj (russisk: Вилюй) er den lengste sideelva til elva Lena i det østlige Sibir i Russland. Elva er rundt 2 650 km lang, hvorav rundt 1 450 km er farbar for båttrafikk. Viljujs nedbørfelt er rundt 507 874 km². Elva ligger hovedsakelig innenfor republikken Sakha.

Stryk i Viljuj

Viljujs kilder ligger sørvest for bosetningen Ekonda i Krasnojarsk kraj, i de nordlige delene av Det sentralsibirske platå. Den renner derfra mot sørøst, gjennom det 2 500 km² store Viljuj-reservoaret, hvor også sideelva Tsjona munner ut. Den fortsetter østover gjennom en bred dal, hvor det fra nord kommer inn flere sideelver, hvorav de største er Markha og Tjung. Elva passerer byene Njurba og Viljujsk, før den munner ut i Lena rundt 350 km nedstrøms Lena fra Jakutsk.

Viljuj er kjent for diamantgruvene som er etablert langs elva siden 1950-tallet. Det var geologen Larisa Popugaeva som oppdaget diamenter her i 1954. Det utvinnes også gull, jernmalm og kull i området. Viljuj-demningen fra 1976 yter inntil 648 MW, og kan produsere inntil 2,71 TWh elektrisk kraft årlig til regionens diamantgruver.

Oppdemmingen har skapt betydelige økonogiske problemer nedenfor reservoaret. Om vinteren slippes det ut mye spillvann fordi strømforbruket er høy, mens det slippes ut lite om sommeren. Spillvannet er kaldt bunnvann, som bidrar til for lave temperaturer i elva nedenfor. I sum har dette både påvirket fiske- og dyreliv, og endret årstidenes syklus lokalt.[1] Blant annet er oter (Lutra lutra) og svart trane (Grus monacha) borte for alltid. Området er også forurenset av radioaktivitet etter underjordiske prevesprengninger i Sovjet-perioden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Susan A Crate: «Co-option in Siberia: The case of Diamonds and the Vilyu Sakha», i Polar Geography (SEEJ), University of Connecticut, Nr 4, 2002, side 423-425.