Vekselpitohui
| Vekselpitohui | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Pitohui kirhocephalus Lesson & Garnot, 1827 | |||
| Synonymi | |||
| Lanius kirhocephalus | |||
| Populærnavn | |||
| vekselpitohui, variabelpitohui, storpitohui m.m. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Gruppe | Sangfugler | ||
| Familie | Pirolfamilien | ||
| Slekt | Pitohuier | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | varierende løv-, primær regnskog og høytvoksende sekundærskog | ||
| Utbredelse: | endemisk for Ny-Guinea og noen andre mindre øyer | ||
| Inndelt i | |||
|
Se liste i teksten! | |||
Vekselpitohui (Pitohui kirhocephalus) er en art i slekten pitohuier (Pitohui), som hører hjemme i pirolfamilien og er spurvefugler. Arten, som er giftig, er endemisk for Ny-Guinea og en rekke andre mindre øyer.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Vekselpitohuien (norsk navn i henhold til Norsk Ornitologisk Forening) måler 23–25,5 cm og veier omkring 75–83 g. Arten består av 20 underarter, som alle varierer litt i størrelse og pigmentering. Kjønnene er like og ungfuglene ligner de voksne. Nominatformen har grått hode, kinn og hals, mørk rødbrun overdel og rødlige oransje underdel, mørk koksgrå vinger og stjert. Hos noen underarter er hode, kinn og hals, samt vinger og stjert nærmest sort. Hos andre er de blekere grå eller rødbrune.[1]
Underarter og utbredelse[rediger | rediger kilde]
Vekselpitohuien bærer navnet sitt med rette. Underartene er svært variable i fjærdrakten, og kan til og med variere innenfor en og samme underart. De 20 underartene (nedenfor) som normalt anerkjennes er i henhold til HBW Alive.[1]
- P. k. cerviniventris G. R. Gray, 1862 – nord i de vestre Papuaøyene (Waigeo, Gemien)
- P. k. pallidus van Oort, 1907 – Batanta og Sagewin
- P. k. uropygialis G. R. Gray, 1862 – sør i de vestre Papuaøyene (Salawati, Misool)
- P. k. tibialis Sharpe, 1877 – det nordvestre Ny-Guinea (den vestlige halvdelen av Vogelkop)
- P. k. kirhocephalus Lesson & Garnot, 1827 – nordøstkysten av Vogelkop (sør til Momi)
- P. k. dohertyi Rothschild & E. J. O. Hartert, 1903 – nordvest Ny-Guinea (Wandammendistriket og tilhørende øyer)
- P. k. rubiensis A. B. Meyer, 1884 – det nordvestre Ny-Guinea (før Geelvink Bay)
- P. k. brunneivertex Rothschild, 1931 – sørøstkysten av Geelvink Bay
- P. k. jobiensis A. B. Meyer, 1874 – øyene i den nordøstre Geelvink Bay (Yapen, Kurudu)
- P. k. meyeri Rothschild & E. J. O. Hartert, 1903 – nordkysten av Ny-Guinea fra elven Mamberano til elven Tami
- P. k. senex Stresemann, 1922 – øvre Sepik Valley (det nordlige Ny-Guinea)
- P. k. brunneicaudus A. B. Meyer, 1891 – det nordøstre Ny-Guinea fra elven Sepik øst til elven Ramu
- P. k. decipiens Salvadori, 1878 – Oninhalvøya, i det sørvestre Ny-Guinea
- P. k. adiensis Mees, 1964 – Adi (utenfor sørkysten av Bomberaihalvøya)
- P. k. stramineipectus van Oort, 1907 – Triton Bay distriktet i det sørvestre Ny-Guinea
- P. k. carolinae Junge, 1952 – Etna Bay
- P. k. aruensis Sharpe, 1877 – Aru
- P. k. nigripectus van Oort, 1909 – det sørlige Ny-Guinea fra elven Mimika og øst til den øvre delen av elven Eilanden
- P. k. brunneiceps D’Albertis & Salvadori, 1879 – det sørlige Ny-Guinea fra elven Fly og øst til Papuagulfen
- P. k. meridionalis Sharpe, 1888 – det sørøstre Ny-Guinea og østover fra Chads Bay og Yuledistriktet
Habitat[rediger | rediger kilde]
Arten trives i skogkanter med varierende løv- og primær regnskog og i høytvoksende sekundærskog. Den er normalt å finne i elevasjoner fra havnivået og opp til 1 100 moh, unntaksvis til 1 500 moh.[1]
Atferd[rediger | rediger kilde]
Vekselpitohuien er en av kun et fåtall (kjente) giftige fugler, og er trolig standfugl. De eter mest frukt og insekter, ofte i flokk sammen med andre arter. Svært lite er kjent om hekkingen, annet enn at ungene gjerne fødes i juni–juli.[1]
Toksisitet[rediger | rediger kilde]
Vekselpitohuien (som er mindre giftig enn giftpitohuien) har kraftige toksiner i hud og fjær (oppdaget av ornitologen Jack Dumbacher i 1989), og selv om kjøttet er mindre toksisk bør det trolig ikke spises. Allikevel gjør lokalbefolkningen det, men det krever kunnskap og nøyaktighet. Skinn og fjær må fjernes først, uten at toksinet sprer seg til kjøttet.
Giften består av et homobatrachotoksin (et steroid nevrotoksisk alkaloid derivat i gruppen batrachotoksiner).[2][3] Dette er en ekstremt potent gift, som først ble oppdaget hos pilgiftfrosker (i slekten Phyllobates) i Sør-Amerika. Eksperimenter med laboratoriemus viser at batrachotoxin er en av de mest potente alkaloider som er kjent. Effekten på mus (injisert under huden) er ifølge LD50 er 2 µg/kg.[4] Det betyr at toksisiteten er femten ganger større enn for curare, over 250 ganger større enn stryknin,[5] og hele 10 000 ganger større enn for nervegassen sarin.[6]
Det er ukjent om giften gjør disse fuglene mindre sårbare for sine naturlige predatorer, men den kan tenkes å være en forsvarsmekanisme. Likeledes er det, som for pilfroskene, uklart hva kilden til toksinene er. En hypotese er at giften stammer fra næringsopptaket og kommer fra børstebiller i slekten Choresine. Lokalbefolkningen hevder at disse billene gir lignende reaksjoner (nummenhet) i huden, munnen og øynene som fuglene gir. Studier viser dessuten at disse artene eter sånne biller.[7][3][8]
Taksonomi[rediger | rediger kilde]
Tidligere ble pitohuiene regnet til plystrerfamilien (Pachycephalidae), men studier fra 2008 og 2010 demonstrerte at slekten var parafyletisk.[3][9] Det førte til at de fleste artene ble systematisert til andre slekter, og kun to arter var tilbake. Disse utgjør imidlertid en monofyletisk familie sammen med fikenfugler (Sphecotheres) og piroler (Oriolus), og er derfor flyttet til pirolfamilien (Oriolidae).[9] Det hersker imidlertid ikke full enighet om dette i øyeblikket, så flere har valgt å la disse artene bli i plystrerfamilien inntil videre (blant annet nettstedet HBW Alive, som speiler innholdet i «Handbook of the Birds of the World» og endringer som følger av ny forskning). Der blir de ført opp sammen med fire andre pitohuier (P. incertus, P. ferrugineus, P. cristatus, og P. nigrescens) og en rekke andre slekter.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Boles, W. (2016). Variable Pitohui (Pitohui kirhocephalus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ Dumbacher JP, Beehler BM, Spande TF, Garraffo HM, Daly JW. 1992-10-30. Homobatrachotoxin in the genus Pitohui: chemical defense in birds? Science. 258(5083):799-801. Besøkt 2016-04-24
- ^ a b c Knud A Jønsson, Rauri C.K Bowie, Janette A Norman, Les Christidis, Jon Fjeldså. 2008-02-23. Polyphyletic origin of toxic Pitohui birds suggests widespread occurrence of toxicity in corvoid birds. Biol. Letters. 4, 71–74. DOI: 10.1098/rsbl.2007.0464. Besøkt 2016-04-24
- ^ Tokuyama, T.; Daly, J.; Witkop, B. (1969). «The structure of batrachotoxin, a steroidal alkaloid from the Colombian arrow poison frog, Phyllobates aurotaenia, and partial synthesis of batrachotoxin and its analogs and homologs». J. Am. Chem. Soc. 91 (14): 3931–3938. doi:10.1021/ja01009a052.
- ^ Comprehensive Natural Products II: Chemistry and Biology: Volume 1 of 10. Insect Natural Products, 2.04.6.3 Terpenoid and Steroidal Alkaloids, p. 95. ISBN 978-0-08-045381-1
- ^ Jiri Patockaa and Ladislav Stredab. 2002. Brief review of natural nonprotein neurotoxins - Batrachotoxins. Applied Science and Analyses, Inc.
- ^ Dumbacher JP, Wako A, Derrickson SR, Samuelson A, Spande TF, Daly JW. 2004-11-09. Melyrid beetles (Choresine): a putative source for the batrachotoxin alkaloids found in poison-dart frogs and toxic passerine birds. Proc Natl Acad Sci, USA. 101(45):15857-60. Besøkt 2016-04-24
- ^ a b Boles, W. (2016). Whistlers (Pachycephalidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-23
- ^ a b Jønsson, K. A., Bowie, R. C. K., Moyle, R. G., Irestedt, M., Christidis, L., Norman, J. A. and Fjeldså, J. 2010-05-11. Phylogeny and biogeography of Oriolidae (Aves: Passeriformes). Ecography, 33: 232–241. doi: 10.1111/j.1600-0587.2010.06167.x Besøkt 2016-04-22
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Vekselpitohui i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Vekselpitohui hos Artsdatabanken
- (en) Vekselpitohui hos ITIS
- (en) Vekselpitohui hos NCBI
- (en) Kategori:Pitohui kirhocephalus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Pitohui kirhocephalus – detaljert informasjon på Wikispecies
