Ubaldo Calabresi
| Ubaldo Calabresi | |||
|---|---|---|---|
| Født | 2. jan. 1925 Sezze | ||
| Død | 14. juni 2004 (79 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1948–) | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Det pavelige lateranuniversitet | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–2001) Kongedømmet Italia (1925–1946) | ||
Ubaldo Calabresi (født 2. januar 1925 i Sezze Romano i Italia, død 14. juni 2004 i Roma) var en italiensk katolsk biskop og pavelig diplomat.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ubaldo Calabresi var den fjerde av seks brødre. Han tok utdannelse i sivil og kanonisk rett ved Lateranuniversitetet.[1]
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet den 27. mars 1948. For å forberede seg på en diplomatisk karriere begynte han på det pavelige diplomatakademi i 1951.[2]
Hans første utenlandspostering var til Nicaragua i 1955: herfra kom han til nabolandet Honduras som vat i en kompleks situasjon, preget av en autoritær innenrikspolitikk, hvor kirken fikk sterk motstand fra de nasjonale regjeringer. I 1956 ble han sendt til Argentina hvor var sekretær ved det apostoliske nuntiar i tre år; han kom dit etter Juan Perons fall, og opplevde levde presidentskapet til general Pedro Eugenio Aramburu (1955-1958) og det konstitusjonelle dtyre ledet av Arturo Frondizi (1958-1962).
Etter den apostoliske nuntius Mario Zanins død ble han overført til Leopoldville, nå Kinshasa, hvor han ble del av den apostoliske delegasjon til Belgisk Kongo og Ruanda-Urundi (1959-1963) og var da chargé d'affaires. I disse årene oppnådde Belgisk Kongo uavhengighet, men ble revet i stykker av interne kamphandlinger som brakte oberst Mobutu Sese Seko til makten og som kulminerte med massakren på tretten italienske soldater.
I 1964 ble han overført til Europa som uditore for Pavestolens belgiske og luxembourgske representasjon. Fra 1968 var han ved den apostoliske delegasjon i USA i ett år.
Pavelig nuntius, erkebiskop[rediger | rediger kilde]
Sudan og Rødehavsregionen: Den 3. juli 1969 ble han utnevnt til titulærbiskop av Fundi og apostolisk delegat til Rødehavsregionen.[3] Han ble bispeviet den 28. september 1969 av Vatikanets statssekretær Kardinal Jean-Marie Villot. Foruten Sudan hadde han ansvar i forhold til nabolandene, inkludert i det enorme territoriet som kalles Rødehavsregionen, også territoriene på den arabiske halvøy, områder der han oppnådde oppføring av kirker for kristne og et hus for ordenssøstre av Moder Teresa av Calcuttas kongregasjon. I Somalia forhandlet han for å redusere effekten av den ensidige beslutning fra president Siad Barres regjering om å konfiskere alle skoler som opererte i territoriet. Det franske Afar- og Issa-territorium var midt i kamp for uavhengighet, noe som ble innrømmet av Frankrike i 1977; Msgr. Calabresi brakte pave Paul VIs autograferte budskap til presidenten Hassan Gouled Aptidon av den nye staten - Djibouti.
Venezuela: Han ble utnevnt til apostolisk nuntius til Venezuela den 5. januar 1978.[4] I denne perioden var han til stede i Bogotà for å delta i forhandlingene om løslatelse av noen fremstående gisler, inkludert den apostoliske nuntius til Colombia, Angelo Acerbi.
Argentina: Han ble utnevnt til apostolisk nuntius til Argentina i 1981. Han overleverte sine akkreditiver til statsoverhodet Jorge Rafael Videla, som kort etter ble etterfulgt av general Roberto Eduardo Viola. Allerede i slutten av desember ble Viola erstattet av militærjuntaen med general Leopoldo Galtieri, som i 1982 beordret okkupasjonen av Falkland-Malvinas-øyene, annektert i 1833 av Storbritannia. Ved denne anledningen organiserte han pave Johannes Paul II første besøk til Argentina.
Den 27. juni 1992 var han medkonsekrator da fader Jorge Mario Bergoglio, den senere pave Frans, ble bispeviet.[5] Han var deltaker ved den vellykkede pavelige megling mellom Argentina og Chile vedrørende Beaglekonflikten.[1]
Han ble pensjonist den 4. mars 2000. Han led av Parkinsons sykdom og døde i Roma 14. juni 2004.[6]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1803) *1760
- Kardinal Carlo Rezzonico den yngre (1724-1799) *1773
- Kardinal Antonio Dugnani (1748-1818) *1785
- Erkebiskop Jean-Charles de Coucy (1746-1824) *1790
- Kardinal Gustave-Maximilien-Juste de Croÿ-Solre (1773-1844) *1820
- Biskop Charles-Auguste-Marie-Joseph Forbin-Janson (1785-1844) *1824
- Kardinal François-Auguste-Ferdinand Donnet (1795-1882) *1835
- Biskop Charles-Emile Freppel (1827-1891) *1870
- Kardinal Louis-Henri-Joseph Luçon (1842-1930) *1888
- Kardinal Charles-Henri-Joseph Binet (1869-1936) *1920
- Kardinal Maurice Feltin (1883-1975) *1928
- Kardinal Jean-Marie Villot (1905-1979) *1954
- Erkebiskop Ubaldo Calabresi (1925-2004) *1969[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Falleció el ex nuncio Ubaldo Calabresi». La Nacion. 15. juni 2004. Arkivert fra originalen 4. august 2016. Besøkt 19. mars 2013.
- ^ «Pontificia Accademia Ecclesiastica, Ex-alunni 1950 – 1999». Pontifical Ecclesiastical Academy. Besøkt 25. desember 2019.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXI. 1969. s. 552, 744. Besøkt 25. desember 2019.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXX. 1978. s. 141. Besøkt 25. desember 2019.
- ^ «Bergoglio, Jorge Mario». Breve biografía de obispos (spansk). La Agencia Informativa Católica Argentina. Arkivert fra originalen 12. mars 2016. Besøkt 15. mars 2013.
- ^ «Falleció Mons. Ubaldo Calabresi, ex Nuncio en Argentina». Aci Prensa. 15. juni 2004. Besøkt 18. mars 2013.
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org calau, lest 4. februar 2022